trevirke

Trevirke er bygget opp av vedceller med en cellevegg og et cellehulrom. Cellene er bundet sammen med et bindemiddel som kalles lignin. I levende trær er det fuktighet/vann både hygroskopisk bundet i celleveggen og som fritt vann i cellehulrommet.

Når virket er rått, utgjør vannmengden omtrent halvparten av vekten. Alt vann kan kun fjernes dersom virket tørkes i spesielle tørkeskap. Da kan vi få en fuktighetsprosent på 0 prosent av tørrvekt. Trelast og ved som tørkes enten i friluft eller i kunstige tørkeanlegg for trevirke, vil ikke kunne tørkes ned til 0 prosent fuktighet. Trelast tørkes vanligvis ned til 10–12 prosent fuktighet. Vedkubber tørkes til 15–20 prosent fuktighet.

I rå gran- og furustokker kan det være i gjennomsnitt 80 prosent fuktighet. Kjerneveden kan ha cirka 40 prosent fuktighet og yteveden over 100 prosent.

Trevirke med 0 prosent fuktighet består kun av såkalt tørrstoff. Dette er brennbart og ved fullstendig forbrenning blir det kun cirka 1 prosent igjen i form av aske. Tørrstoffet består av følgende:

• Karbon, cirka 50 prosent
• Oksygen, cirka 43 prosent
• Hydrogen, cirka 6 prosent
• Nitrogen, cirka 0,1 prosent
• Aske, cirka 0,4 prosent

Karbon, oksygen og hydrogen danner til sammen cellulose.

Når trevirket tørker, eksempelvis som trelast eller ved, fordamper først det frie vannet i cellehulrommene. Når cellehulrommene er tømt for vann, starter uttørkingen av vannet som er bundet i celleveggen. Dette skjer ved det såkalte fibermetningspunktet. Uttørkingen av selve celleveggen medfører endringer. Da fjernes vann mellom det som kalles mikrofibrillene i celleveggen. Derved blir mikrofibrillene liggende tettere mot hverandre. Hele fiberveggen begynner å krympe, og trevirket samlet sett starter krymping. Når dette skjer, begynner også utviklingen av sprekker i endeflatene. På materialer kan det lett bli vridninger dersom tørkeprosessen ikke skjer kontrollert og med solid press. Trevirke som har nådd fibermetningspunktet, har en fuktighetsprosent på cirka 30, beregnet i forhold til tørrvekt.

Fibermetningspunktet er også starten på krympingen av trevirket. Eksempelvis har bjørk en volumkrymping på cirka 10 prosent fra rått virke til virke med fuktighetsprosent rundt 20. I et høgt vedlag med rå ved er dette et problem, fordi den delen av vedkubbene som ligger solvendt vil ha raskest uttørking og dermed raskest krymping. Under tørkeprosessen vil derfor et vedlag lett helle ut mot sola. Dersom et høgt vedlag ikke er sikret med planker vil det lett rase ut.

Når treet vokser, utvikles årringer, noe som er lett synlig på nyhogde stubber eller i enden av trær eller vedkubber. Årringene framkommer som lysere og mørkere band eller ringer. Vårveden er lys, den utvikles i første del av vekstsesongen. Sommerveden produseres i siste del av vekstsesongen. Om vinteren er det ingen vekst.

Det er en utbredt misforståelse at trevirke fra samtlige norske treslag blir svakere, det vil si får mindre bruddstyrke, og mindre brennverdi jo bredere årringene er. Dette gjelder kun for bartrær. Noen av lauvtreslagene produserer faktisk sterkere virke med større brennverdi jo bredere årringer de har. For andre lauvtreslag blir virket like sterkt og med samme brennverdi når årringbredden øker.

På noen treslag kan vi også se tydelig forskjell på yteved og kjerneved. Yteveden er mye lysere enn kjerneveden. Denne fargeforskjellen kan lett få noen til å tro at det er råteangrep i den innerste sektoren, hvilket altså ikke stemmer.

De ytterste cellene i treet er levende, cellene her kalles parenkymceller. Disse cellene lagrer og leder vann med oppløste næringsstoffer.

Prosenkymceller som ligger rundt margen av stammen er derimot døde vedceller og utgjør det meste av trevirket. Disse cellene har som oppgave å lede vann i den ytre delen av stammen. I den indre delen inneholder cellene mer luft enn vann. Vi har tre hovedgrupper av prosenkymceller: Kar, vedceller og trakeider. Såkalte fibre dannes av vedceller og trakeider, en lang og død celle.

Margstrålecellene har sin største utstrekning på tvers av stammen, i motsetning til de aller fleste andre celler med utstrekning på langs. Margstrålecellene er langt mer synlige på lauvtrær enn på bartrær, og for noen lauvtrær er de så karakteristiske at margstrålecellene kan benyttes som identifisering av trevirkets treslag. Dette gjelder spesielt eik og bøk.

Trevirke sprekker lettest radiært etter margstrålene. Kløyving av vedkubber skjer derfor enklest når man kløyver etter margstrålenes retning.

Noen trær kan få vridd vekst når cellene i veden står på skrå i forhold til treets lengdeakse. Unge trær har lite vridd vekst, men den kan være betydelig hos eldre trær. Årsaken til vridd vekst er ukjent, men den forekommer mest i fjellskogområdene der det er lite gunstige vekstforhold. På gamle furugadder, eller såkalte keloner, kan man ofte se tydelig vridd vekst. Trær med trevirke av vridd vekst er dårlig egnet til skurtømmer fordi planker av slikt virke får dårlige styrkeegenskaper. Årsaken til dette er at mange av trefibrene blir skåret over på tvers når man skjærer stokkene til materialer.

I tennarved dannes runde celler i stedet for mer firkantede, som er vanlig. Dersom vi har runde tennarved-cellene i trelast vil den ha svært lett for å vri seg under tørking, tennar i stokkene er derfor lite ønsket på sagbrukene. Under apteringen av tømmeret ute i skogen, det vil si avklaring av sortimenter og lengder før kapping, må derfor skogbrukeren også undersøke om stammen har tennar.

Tennarved dannes i trær som blir utsatt for ekstra påkjenninger, eksempelvis ved at de blir stående på skrå eller har langvarig ensidig vindpåvirkning. Da må det dannes ekstra sterke celler for at trevirket skal klare de store påkjenningene.

Liten avstand mellom årringene i bartrær gir altså generelt tungt virke med stor styrke. På steder med gode vekstvilkår der bartrærne vokser svært raskt, får vi stor avstand mellom årringene. Virket blir lettere og ikke minst svakere sammenlignet med trevirke som dannes i trær som står på steder med dårligere vekstvilkår. Disse vokser sakte og det blir liten avstand mellom årringene. Bartrevirke med tettvokste årringer gir stor egenvekt og høgere brennverdi sammenlignet med lettere virke.

I Pasvikdalen i Finnmark er det registrert furutrær der trevirket faktisk blir lettere med tettere årringer, altså «mot normalt». Så langt mot nord begrenses vekstfaktorene på grunn av det harde klimaet. Dette medfører at furutrærne vokser svært sakte og utvikler smale årringer. Samtidig blir celleveggene meget tynne, derved utvikles såkalt hungerved. Slikt furuvirke får smalere årringer, lågere egenvekt og brennverdi, samt lågere styrkeegenskaper enn hva vi finner på bartrær med tilsvarende årring-bredder i andre deler av landet.

• tre – egenskaper
• tre – plante
• treforedling
• trelast
• furugadd