Sikader, overfamilie i underordenen plantesugere. De har bredt hode med store fasettøyne, og de korte antennene ender i et langt hår. Bakkroppen smalner av bakover, og under hvile ligger vingene møneformet over bakkroppen. Første par er tykkere, iblant svakt farget, annet par er klare flyvinger. Bakerste benpar er kraftige hoppeføtter. Hos de fleste hannene finnes et lydfrembringende trommeorgan på siden av bakkroppen. Sikadene kan ha én eller flere generasjoner om året, men det finnes også arter som har mangeårig livssyklus. De er sugere, vesentlig på urteaktige planter, og i tørre, varme somrer kan flere arter opptre tallrikt og gjøre skade på kulturvekster.

Om lag 27 000 arter er kjent i verden, hvorav ca. 300 fra Norge. Familien sangsikader (Cicadidae) er i varmere land representert med ca. 4000 til dels ganske store arter. Navnet skriver seg fra de gjennomtrengende, høye toner som hannene frembringer. Den best kjente og mest beskrevne sangsikade er syttenårssikaden, Magicicada septendecim, i Nord-Amerika. Den er 4 cm lang, svart med røde tegninger på kropp og vinger. Mens imagos trubadurliv i trekonene bare varer i få uker, trenger nymfen, som suger på trerøttene, hele 17 år for å bli voksen. I Norge er funnet bare én art av sangsikade, den 25 mm lange Cicadetta montana i den sørlige del av landet. De fleste norske sikader er små, under 5 mm lange, og fordeler seg på flere familier. Sangen er så svak at vi ikke kan høre den uten forsterkning. Velkjente er skumsikader, hvis nymfer sitter i sitt «gaukspytt». Mange tropiske arter av tornsikader har eiendommelige utvekster på forbrystet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.