sikader

Sikader. Sangsikaden Lyristes plebejus etter et hudskifte.

av . Begrenset gjenbruk

Sikader, overfamilie i underordenen plantesugere. De har bredt hode med store fasettøyne, og de korte antennene ender i et langt hår. Bakkroppen smalner av bakover, og under hvile ligger vingene møneformet over bakkroppen. Første par er tykkere, iblant svakt farget, annet par er klare flyvinger. Bakerste benpar er kraftige hoppeføtter. Hos de fleste hannene finnes et lydfrembringende trommeorgan på siden av bakkroppen. Sikadene kan ha én eller flere generasjoner om året, men det finnes også arter som har mangeårig livssyklus. De er sugere, vesentlig på urteaktige planter, og i tørre, varme somrer kan flere arter opptre tallrikt og gjøre skade på kulturvekster.

Faktaboks

Uttale
sikˈaːder
Etymologi

fra latin cicada

Også kjent som

Auchenorrhyncha

Om lag 27 000 arter er kjent i verden, hvorav ca. 300 fra Norge. Familien sangsikader (Cicadidae) er i varmere land representert med ca. 4000 til dels ganske store arter. Navnet skriver seg fra de gjennomtrengende, høye toner som hannene frembringer. Den best kjente og mest beskrevne sangsikade er syttenårssikaden, Magicicada septendecim, i Nord-Amerika. Den er 4 cm lang, svart med røde tegninger på kropp og vinger. Mens imagos trubadurliv i trekonene bare varer i få uker, trenger nymfen, som suger på trerøttene, hele 17 år for å bli voksen. I Norge er funnet bare én art av sangsikade, den 25 mm lange Cicadetta montana i den sørlige del av landet. De fleste norske sikader er små, under 5 mm lange, og fordeler seg på flere familier. Sangen er så svak at vi ikke kan høre den uten forsterkning. Velkjente er skumsikader, hvis nymfer sitter i sitt «gaukspytt». Mange tropiske arter av tornsikader har eiendommelige utvekster på forbrystet.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg