Maur. Rød skogmaur.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Svart jordmaur samler bladsukker hos en bladluskoloni.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Maur, insektfamilie i ordenen årevinger. Karakteristisk for alle maur er forbindelsen mellom for- og bakkropp. Ett eller to av bakkroppens forreste ledd er avsnørt og danner en stilk. Normalt har en maurart tre kaster, hanner, hunner og arbeidere, som er hunner med forkrøplede kjønnsorganer. Hos kjønnsdyrene, «flygemaur», er forkroppens overside sterkt hvelvet pga. den kraftige vingemuskulaturen, mens arbeiderne, som alltid er vingeløse, har et flatere bryst. Oftest er arbeiderne mindre enn hunnen, men mange arter har arbeidere av forskjellig størrelse. Noen arter har, foruten vanlige arbeidere, også soldater. De er også hunner og gjerne kraftige dyr med stort hode, ofte med lange, spisse kjever. Visse vandremaur har kjempestore hanner og hunner.

Luktesansen er den viktigste av sansene og spiller en stor rolle for mange maur, idet de følger sine egne eller andre maurs duftspor i terrenget. Synssansen er forskjellig utviklet. Best er synet hos hannen, noe dårligere hos hunnen og dårligst hos arbeideren. Frittlevende arter har oftest godt utviklede øyne, men hos arter som lever underjordisk har arbeiderne svakt utviklede øyne eller er blinde. Hjernen er sterkt utviklet. Maurene er, som alle sosiale insekter, rikt utstyrt med kjertler, hvis sekreter spiller en stor rolle for deres samfunnsliv. Maurenes spesifikke reirlukt, som spiller så stor rolle for kolonien, skyldes også delvis sekret fra spesielle kjertler. Giftkjertler i bakkroppen finnes hos hunn og arbeider, oftest forbundet med en giftbrodd. Broddløse maur biter først hull på offerets hud og sprøyter så gift i såret. Skremmes f.eks. en skogmaur, kan den sprøyte giftvæske ca. en halv meter bortover. Giftens virksomme bestanddel er hos enkelte arter antagelig et toksisk protein, hos andre består den hovedsakelig av maursyre. Giften hos våre arter har liten virkning på mennesker, men enkelte tropiske maur har farlig gift. På insekter virker maurgiften oftest drepende. Maur er lite etterstrebet på grunn av maursyrens skarpe smak.

Maur er sosiale insekter som lever i ordnede samfunn med gjennomført arbeidsdeling. Grupper av arbeidere spesialiserer seg, for lengre tid, på bestemte arbeidsoppgaver: innsamling av byggemateriale, animalsk og vegetabilsk føde og bladlussukker, yngelpleie, transport av yngel eller kamerater ved flytting til andre tuer m.m. Hos arter hvor samfunnet foruten arbeidere også omfatter soldater, pleier disse å ha ganske begrensede oppgaver. Ved hjelp av en spesialisering i tarmkanalen (dannelse av en kro) kan mange arter oppta flytende føde, som de kan gulpe opp igjen fra kroen. Dette er viktig, for samholdet i kolonien skyldes bl.a. en stadig utveksling av føde (trophallaxis). Arbeiderne fôrer larvene og eter til gjengjeld sekreter som larvene skiller ut. Men arbeiderne gulper også opp føde til andre arbeidere. Ved hjelp av radioaktive isotoper har man vist at føde på denne måten i løpet av 3–4 timer kan bli fordelt til alle voksne individer i en koloni.

En viktig begivenhet i kolonien er svermetiden. Hos de fleste arter med vingete kjønnsdyr foregår paringen i luften, hvor de to kjønn fra flere kolonier samles i store svermer, gjerne rundt høye tretopper, kirkespir o.l. Etter paringen dør hannen, mens den befruktede hunnen går i gang med å anlegge en ny tue. Først mister hun vingene, så graver hun en hule, oftest i jord eller morkent tre, hvor eggene legges. Når larvene klekkes, mater dronningen dem med en væske fra munnen, og hun pleier dem til de er fullvoksne. Larvene er hvite, nakne og fotløse, med et lite, men vel utviklet hode. Alt etter arten tar det 6–11 måneder før de første arbeiderne klekkes, og hele tiden blir larvene ernært av moren, som tærer på sine fettreserver og vingemuskler. Om nødvendig, bruker hun sine egg som næring for de store larvene. På grunn av knapp næring blir de første arbeiderne oftest dverger. De bryter ut av hulen, samler føde og overtar yngelpleien. Dronningen, hvis eggstokker nå begynner å vokse, kan derfor vie seg til egglegging. Hos noen arter må hunnen ta med seg dvergarbeidere på bryllupsflukten for å klare å danne en ny koloni. Andre arters hunner oppsøker enten selv en maurtue hvor de blir adoptert, eller de bringes dit av omstreifende arbeidere. Noen nybefruktede dronninger trenger inn i andre tuer og røver pupper som de klekker for å få arbeidshjelp. Ikke alle maur danner bryllupssvermer, og hos arter hvor det ene kjønnet mangler vinger, foregår paringen i tua. En dronning kan leve opptil 20 år, men arbeiderne blir sjelden over 6 år gamle.

Maursamfunnets størrelse varierer, fra ca. 50 individer med én dronning hos primitive, jordboende arter, til hundretusener eller en million hos skogmaur, hvor det finnes mange dronninger samtidig i tua. Skogmaur anlegger ofte anneks-tuer, og det kan oppstå hele byer av enkelttuer, forbundet med et nett av maurveier. En slik stor koloni kan samle inn ca. 2000 insekter per time i den aktive perioden.

Det finnes en mengde insekter og andre smådyr som «gjester» i maurreirene (se myrmekofiler). Rovmauren har regulært slavehold. Den kriger mot og røver arbeiderpupper fra den fredelige sauemauren, og klekker dem i sin egen tue. Den er ikke så avhengig av slaver som amasonmauren. Denne har høyt utviklede instinkter hva krigstaktikk angår, men er for øvrig avhengig av slavene med hensyn til reirbygging, yngelpleie og ernæring. Fryktede krigere er de afrikanske og søramerikanske vandremaur, som er kjøttetere. Disse nomadene lager bare provisoriske reir, og på røvertoktene, hvor både dronningen og yngelen føres med, fortærer de alle smådyr som kommer i deres vei. De søramerikanske bladskjærermaurene, bl.a. slekten Atta,kan på kort tid snauspise et tre. De avklipte bladstykkene bæres til reiret og tygges sammen til en svamplignende masse. På massen dyrkes en sopp, som brukes som næring for voksne og larver. Honningmaur bruker noen av sine arbeidere som levende honningkrukker.

Maursamfunnets organisasjon har helt fra oldtiden vakt interesse og beundring, og mange har tillagt maurene høy intelligens. Maurens handlinger skjer imidlertid på grunnlag av nedarvede instinkter.

Reirbyggingen er høyst varierende. Noen arter minerer ut jordreir, hos andre forbindes den underjordiske del av reiret med en tue av tørrede plantedeler. Tua fungerer som en varmeantenne, og yngelen flyttes til de overjordiske kamre hvor temperaturen er gunstigst. Stokkmaur gnager ut reiret i stubber og morkne trestammer, men den kan også angripe tømmer i hus. Gul eitermaur bor under steiner. En plagsom art i hus er faraomaur. Svart tremaur lager kartongreir i trestubber. Hos tropiske arter forekommer store, fritthengende kartongreir i trærne, andre bygger i naturlige hulrom i vekster. De eiendommeligste reirene har tropiske vevermaur, Oecophyllao.a. De kan ikke spinne selv, men bruker larvene som har enormt store spinnekjertler. Mens noen maur trekker sammen blad på vertsplanten, holder andre hver sin larve mellom kjevene. De trykker lett på larven mens de fører dennes hode frem og tilbake mellom bladkantene så det dannes et festnende silkespinn, som holder sammen det nøsteformede reiret. En middels stor koloni av skogmaur skal kunne samle ca. 10 kg bladlussukker på en sommer. En regulær «leieboer» er gjestemaur, som er 2–3 mm lang. Den har sitt nøttestore reir bl.a. i skogmaurens tuer, og de to artene lever fredelig sammen.

Maur er utbredt i alle verdensdeler, men er varmekjære og har rikest utvikling i tropene. Her spiller de en stor rolle i omsetningen i naturen. I alt er beskrevet ca. 8000 arter, hvorav 50 finnes i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.