Skogmaur
Lisens: CC BY SA 3.0
Maur kan sies å holde husdyr. Noen grupper vokter bladlus, og ved å stryke dem med antennene henter de ut dråper av bladlussukker. Dette er også en form for symbiose.

Maur er en familie av insekter i ordenen årevinger. Karakteristisk for alle maur er forbindelsen mellom for- og bakkroppen, der ett eller to av bakkroppens forreste ledd er avsnørt og danner en stilk.

Faktaboks

også kjent som:
Formicidae

Maur finnes i alle verdensdeler unntatt Antarktis, men er mest tallrike og varierte i varme strøk. På verdensbasis finnes det om lag 14 000 arter, og i Norge er det påvist over 60 arter.

Maur lever i samfunn med tydelig arbeidsdeling, og noen grupper holder husdyr i form av at de melker bladlus for bladlussukker, eller har jordbruk ved at de skjærer blader som de bruker til å dyrke sopp med.

Maur har en viktig rolle i økosystemer, ved at de er rovdyr på mange andre arter, og at de frigjør mange næringsstoffer og snur jord.

Normalt har en maurart tre kaster; hanner, hunner og arbeidere, som er hunner med underutviklede kjønnsorganer.

Beskrivelse

Alle maur har en tynn stilk som forbinder for- og bakkroppen.
Av /NINA/Artsdatabanken.
Lisens: CC BY SA 3.0

Hos dyrene som formerer seg, flygemaur, er forkroppens overside sterkt hvelvet på grunn av den kraftige vingemuskulaturen, mens arbeiderne, som alltid er vingeløse, har et flatere bryst. Oftest er arbeiderne mindre enn hunnene, men mange arter har arbeidere av forskjellig størrelse. Noen arter har, foruten vanlige arbeidere, også soldater. De er også hunner og gjerne kraftige dyr med stort hode, ofte med lange, spisse kjever. Visse vandremaur har kjempestore hanner og hunner.

Kjevene er godt utviklet, og sier noe om hva mauren spiser og hvordan de lever. De kan brukes til å plukke opp ting, som våpen, og til å fange bytte med. Størrelsen på fasettøynene varierer mye mellom ulike arter.

Stilken som kobler forkroppen og bakkroppen er smal, og gjør at bakkroppen er veldig bevegelig.

Sanser og kommunikasjon

Luktesansen er den viktigste av sansene og spiller en stor rolle for mange maur, idet de følger sine egne eller andre maurs duftspor i terrenget. Synssansen er forskjellig utviklet. Best er synet hos hannen, det er noe dårligere hos hunnen og dårligst hos arbeideren. Frittlevende arter har oftest godt utviklede øyne, men hos arter som lever underjordisk har arbeiderne svakt utviklede øyne eller er blinde. Hjernen er sterkt utviklet.

Maurene er, som alle sosiale insekter, rikt utstyrt med kjertler, og sekretene fra disse spiller en stor rolle for samfunnslivet. Maurenes spesifikke reirlukt, som spiller så stor rolle for kolonien, skyldes også delvis sekret fra spesielle kjertler.

Gift

Giftkjertler i bakkroppen finnes hos hunn og arbeider, oftest forbundet med en giftbrodd. Broddløse maur biter først hull på offerets hud og sprøyter så gift i såret. Skremmes for eksempel en skogmaur, kan den sprøyte giftvæske ca. en halv meter bortover. Giftens virksomme bestanddel er hos enkelte arter antagelig et giftig protein, hos andre består den hovedsakelig av maursyre. Giften hos våre arter har liten virkning på mennesker, men enkelte tropiske maur har farlig gift. På insekter virker maurgiften oftest drepende.

Maursamfunn

Maur har kjever som er tilpasset leveviset. Arbeiderne kan bære både mat og larver med kjevene sine, og de mater larvene.

Maur er sosiale insekter som lever i ordnede samfunn med gjennomført arbeidsdeling. Grupper av arbeidere spesialiserer seg for lengre tid på bestemte arbeidsoppgaver: innsamling av byggemateriale, animalsk og vegetabilsk føde og bladlussukker, yngelpleie, transport av yngel eller kamerater ved flytting til andre tuer med mer. Hos arter hvor samfunnet foruten arbeidere også omfatter soldater, pleier disse å ha ganske begrensede oppgaver.

Ved hjelp av en spesialisering i tarmkanalen (dannelse av en kro) kan mange arter oppta flytende føde, som de kan gulpe opp igjen fra kroen. Dette er viktig, for samholdet i kolonien skyldes blant annet en stadig utveksling av føde (trophallaxis). Arbeiderne fôrer larvene og eter til gjengjeld sekreter som larvene skiller ut. Men arbeiderne gulper også opp føde til andre arbeidere. Ved hjelp av radioaktive isotoper har man vist at føde på denne måten i løpet av 3–4 timer kan bli fordelt til alle voksne individer i en koloni.

Svermetid

Maur. Skogmaurens livssyklus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

En viktig begivenhet i kolonien er svermetiden. Hos de fleste arter med vingete kjønnsdyr foregår paringen i luften, hvor de to kjønnene fra flere kolonier samles i store svermer, gjerne rundt høye tretopper, kirkespir og lignende. Etter paringen dør hannen, mens den befruktede hunnen går i gang med å anlegge en ny tue.

Først mister hun vingene, så graver hun en hule, oftest i jord eller morkent tre, hvor eggene legges. Når larvene klekkes, mater dronningen dem med en væske fra munnen, og hun pleier dem til de er fullvoksne.

Larvene er hvite, nakne og fotløse, med et lite, men vel utviklet hode. Alt etter arten tar det 6–11 måneder før de første arbeiderne klekkes, og hele tiden blir larvene ernært av moren, som tærer på sine fettreserver og vingemuskler. Om nødvendig, bruker hun eggene sine som næring for de store larvene. På grunn av knapp næring blir de første arbeiderne oftest dverger. De bryter ut av hulen, samler føde og overtar yngelpleien.

Dronningen, hvis eggstokker nå begynner å vokse, kan derfor vie seg til egglegging. Hos noen arter må hunnen ta med seg dvergarbeidere på bryllupsflukten for å klare å danne en ny koloni. Andre arters hunner oppsøker enten selv en maurtue hvor de blir adoptert, eller de bringes dit av omstreifende arbeidere. Noen nybefruktede dronninger trenger inn i andre tuer og røver pupper som de klekker for å få arbeidshjelp. Ikke alle maur danner bryllupssvermer, og hos arter hvor det ene kjønnet mangler vinger, foregår paringen i tua. En dronning kan leve opptil 20 år, men arbeiderne blir sjelden over seks år gamle.

Maursamfunnets størrelse

Maursamfunnets størrelse varierer, fra ca. 50 individer med én dronning hos primitive, jordboende arter, til hundretusener eller en million hos skogmaur, hvor det finnes mange dronninger samtidig i tua. Skogmaur anlegger ofte anneks-tuer, og det kan oppstå hele byer av enkelttuer, forbundet med et nett av maurveier. En slik stor koloni kan samle inn ca. 2000 insekter per time i den aktive perioden.

Levevis

De avklipte bladstykkene bæres til reiret og tygges sammen til en svamplignende masse. På massen dyrkes en sopp, som brukes som næring for voksne og larver.

Det finnes en mengde insekter og andre smådyr som «gjester» i maurreirene (se myrmekofiler). Rovmauren har regulært slavehold. Den kriger mot og røver arbeiderpupper fra den fredelige sauemauren, og klekker dem i sin egen tue. Den er ikke så avhengig av slaver som amasonmauren. Denne har høyt utviklede instinkter hva krigstaktikk angår, men er for øvrig avhengig av slavene med hensyn til reirbygging, yngelpleie og ernæring.

De afrikanske og søramerikanske vandremaurene er kjøttetere og fryktede krigere. Disse nomadene lager bare provisoriske reir, og på røvertoktene, hvor både dronningen og yngelen føres med, fortærer de alle smådyr som kommer i deres vei.

De søramerikanske bladskjærermaurene, blant annet slekten Atta, kan på kort tid snauspise et tre. De avklipte bladstykkene bæres til reiret og tygges sammen til en svamplignende masse. På massen dyrkes en sopp, som brukes som næring for voksne og larver.

Honningmaur bruker noen av sine arbeidere som levende honningkrukker.

Maursamfunnets organisering har helt fra oldtiden vakt interesse og beundring, og mange har tillagt maurene høy intelligens. Maurens handlinger skjer imidlertid på grunnlag av nedarvede instinkter.

Reirbyggingen

Stokkmaur. De bygger reir i gamle stubber og trestammer, men kan også angripe hus.
Lisens: CC BY SA 3.0
Rød skogmaur bygger store tuer av barnåler.
Av /NINA/Artsdatabanken.
Lisens: CC BY SA 3.0

Reirbyggingen er veldig varierende. Noen arter graver ut jordreir, hos andre forbindes den underjordiske delen av reiret med en tue av tørkede plantedeler. Tua fungerer som en varmeantenne, og yngelen flyttes til de overjordiske kamrene hvor temperaturen er gunstigst.

Stokkmaur gnager ut reiret i stubber og morkne trestammer, men den kan også angripe tømmer i hus. Gul eitermaur bor under steiner. En plagsom art i hus er faraomaur. Svart tremaur lager kartongreir i trestubber.

En middels stor koloni av skogmaur skal kunne samle ca. 10 kg bladlussukker på en sommer. En regulær «leieboer» er gjestemaur, som er 2–3 mm lang. Den har sitt nøttestore reir blant annet i skogmaurens tuer, og de to artene lever fredelig sammen.

Hos tropiske arter forekommer store, fritthengende kartongreir i trærne, andre bygger i naturlige hulrom i vekster. De mest spesielle reirene har tropiske vevermaur, Oecophylla og andre. De kan ikke spinne selv, men bruker larvene, som har enormt store spinnekjertler. Mens noen maur trekker sammen blad på vertsplanten, holder andre hver sin larve mellom kjevene. De trykker lett på larven mens de fører dennes hode frem og tilbake mellom bladkantene så det dannes et festnende silkespinn, som holder sammen det nøsteformede reiret.

Utbredelse, systematikk

Maur er utbredt i alle verdensdeler, men er varmekjære og har rikest utvikling i tropene. Her spiller de en stor rolle i omsetningen i naturen.

I alt er ca. 14 000 arter beskrevet, hvorav over 60 finnes i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg