Vandregresshopper, betegnelse brukt om ca. 10 markgresshoppearter som i enkelte år opptrer i store mengder. Vandregresshopper har bestemte utbruddsområder hvor bestanden bygges opp, og herfra vandrer de til nye steder, invasjonsområder. Samtidig skjer det en endring i individenes form, farge og atferd; de skifter fase. Forholdene under oppveksten avgjør om individene skal bli vandrende eller stasjonære former.

Etter hvert som de vandrer, spiser de opp all plantevekst. Oftest er det vinden som bestemmer flyretningen. Et stort internasjonalt samarbeid pågår for stadig å kontrollere utbruddsområdene, slik at bestanden kan bekjempes før den blir så stor at det dannes svermer. Men internasjonale konflikter har i senere år vanskeliggjort dette arbeidet, som må skje på tvers av landegrensene.

De største problemene skaper ørkengresshoppen, Schistocerca gregaria, som er utbredt i Sahara og tilstøtende områder, og videre østover mot Midtøsten og ørkenområder i India. Den ca. 5 cm lange brungrønne arten Locusta migratoria hører egentlig hjemme i de østlige middelhavsland, men foretar enkelte år vandringer vidt omkring og opptrer i kolossale svermer som kan ødelegge åker og eng. Vandregresshoppene omtales allerede i Det gamle testamente som en av de ti landeplager som rammet Egypt. Enkelte individer har leilighetsvis forvillet seg til Norge. Også Sørøst-Asia og Sør-Amerika, spesielt Brasil, har sine vandregresshopper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.