radioaktivt nedfall

Lokalt nedfall er det radioaktive stoffet som faller ned de første timene etter at det blir frigjort. Avhengig av eksplosjonsstyrke, høyde og vind- og værforhold kan det i løpet av denne tiden bli ført opptil hundre km fra eksplosjonsstedet.

Storparten av det lokale nedfallet har kort levetid. Etter et par døgn vil strålingsintensiteten ha avtatt til ca. 1 prosent av det den var en time etter eksplosjonen. Etter to uker er den ytterligere redusert til omtrent tiendeparten.

Spredt nedfall kan være nedfall fra troposfæren eller stratosfæren.

Ved mindre eksplosjoner (sprengvirkning på noen kilotonn TNT) og etter reaktorulykker sprer radioaktiviteten seg bare i troposfæren, opptil ca. 10 000 m, og etter 1–2 måneder vil den være effektivt vasket ut av nedbøren. Nedfallet blir i så fall begrenset til et belte på omkring 10 breddegrader rundt Jorden, ettersom luftmassene i troposfæren stort sett beveger seg i østlig retning.

Ved sterkere eksplosjoner, som bomber på flere megatonn, sprer radioaktiviteten seg også opp i stratosfæren og fordeler seg etter hvert rundt hele jordkloden. Fra stratosfæren trenger de radioaktive forurensningene langsomt ned i troposfæren og føres videre med nedbøren. Først etter flere år vil storparten av forurensningene i stratosfæren være ført tilbake, og nedfallet inneholder derfor bare radionuklider med lang levetid.

For ethvert stoff kan det angis et biologisk halvliv og et økologisk halvliv. Det biologiske halvliv er tiden fra stoffet er tatt opp i organismen til halvparten av det er blitt utskilt igjen. Det økologiske halvliv er tiden det tar fra stoffet er kommet inn i næringskjeden, til mengden er redusert til det halve.

Blant nuklider med kortere halvliv er det jodisotopen ¹³¹I med fysisk halvliv på 8 døgn som representerer størst risiko for stråleskade også utenfor den lokale nedfallssonen. Stoffet dannes i store mengder ved fisjon, fordamper lett, spres utover og opptas raskt i kroppen gjennom melk og drikkevann. For å unngå inntak av ¹³¹I og andre kortlivede jodisotoper, advares det mot å drikke overflatevann og kumelk etter at det er blitt registrert radioaktivt nedfall. Opptak av radioaktivt jod i organismen kan reduseres ved stort inntak av ikke-radioaktivt jod, for eksempel ved å spise jod-tabletter.

Av langlivede nedfallsprodukter som det er forbundet risiko med stråleskader med, er strontium-isotopen ⁹⁰Sr og cesium-isotopen ¹³⁷Cs, begge med fysisk halvliv på omkring 30 år, de viktigste.

Strontium er kjemisk beslektet med kalsium og går inn i organismen sammen med kalsium. Det har et biologisk halvliv i mennesker på omkring 15 år. Det akkumuleres særlig i bensubstans. Både ⁹⁰Sr og datternukliden yttrium sender bare ut β-stråling med kort rekkevidde, og eventuelle stråleskader vil derfor stort sett være begrenset til bensubstansen.

Cesium følger kjemisk natrium. Det sender ut gammastråling som absorberes i hele kroppen. Det har et biologisk halvliv i mennesker på omkring 70 dager. Økologisk halvliv er atskillig lengre. Normalt regner man med 2–3 år, men det avhenger sterkt av vekst- og jordforhold.

Opptak av radioaktive stoffer i planter kan påvirkes ved gjødsling og vanning. I dyr kan opptaket reduseres, og det biologiske halvlivet forkortes, ved spesielle fôringsmetoder. Se også berlinerblått.