Ukrainas historie

Landområdene som i dag utgjør Ukraina har historisk vært befolket av mange folkegrupper. Fra 800-tallet var Ukraina et kjerneområde for østslaverne. Den første østlaviske statsdannelsen, Kievriket, ble grunnlagt på 880-tallet.

Landet har historisk vært underlagt ulike riker. Den vestlige delen av Ukraina var mellom 1654 og 1772 underlagt Polen. Deler av dette området havnet under østerriksk herredømme fram til 1918, og var før det – mellom 1918 og 1939 – igjen del av Polen. Resten av det som i dag er Ukraina, ble i to runder – etter 1654 og etter 1793 – innlemmet i det russiske imperiet og utsatt for sterk russifisering.

Det første forsøket på å danne en moderne ukrainsk stat ble gjennomført i 1918 i ukrainske områder i Polen. Kort tid etter ble Ukraina en unionsrepublikk i Sovjetunionen, noe landet var fra 1923 til uavhengigheten i 1991. I perioden etter uavhengigheten har landet vært preget av stor politisk uro.

• Ukrainas historie etter 1991

Den østlige og sørlige delen av dagens Ukraina var fra ca 700 f.Kr. til 200 e.Kr. befolket av skyterne. I sør, langs Svartehavskysten fantes det fra 500 f.Kr. greske kolonier. På 200-tallet e.Kr. slo goterne seg ned i regionen og etablerte den såkalte Tsjernjakhov-kulturen, men denne ble på slutten av 300-tallet fortrengt av hunerne.

Lenger nord opplevde den proto-slaviske Kiev-kulturen en blomstringsperiode fra 100- til 600-tallet. På 600-tallet etablerte khazarene kontroll over de østlige og sørlige delene av Ukraina.

Den slaviske befolkningen var organisert i løse stammesamfunn. Det er omstridt i hvilket omfang de hadde befestede byer. På 800-tallet drog skandinaviske vikinger i østerled med skip langs elvene Volkhov og Dnepr og opprettet handelssentra i Novgorod i nord og Kiev i utkanten av det utrygge steppelandet i sør. Dette ble hovedbyer i den første østslaviske statsdannelsen, Kievriket.

Den skandinaviske overklassen ble snart slavifisert og antok slaviske navn og slavisk språk. På 900-tallet ble kristendommen i sin ortodokse variant introdusert i Kievriket fra Konstantinopel. Kievriket var et løst forbund av relativt selvstendige små fyrstestater. Alle fyrstene tilhørte Rjurik-dynastiet og anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men lå stadig i feider med hverandre.

Inntil Kiev ble inntatt og herjet av mongolene i 1240 er Ukrainas historie i det store og hele identisk med Russlands historie. Under mongolsk overherredømme mistet Kiev sin lederrolle og Kievriket gikk i oppløsning. På 1300-tallet presset Litauen og Polen (som etter 1386 var i en personalunion) mongolene tilbake. Områdene i det nordlige og nordvestlige Ukraina (inkludert Kiev) kom under litauisk kontroll, mens det vestlige Ukraina med det gamle fyrstedømmet Halytsj og byen Lviv (russ. Lvov, polsk Lwów, tysk Lemberg) ble polsk under navnet Galicja og Podole.

Da den polsk-litauiske realunionen ble inngått i 1569, kom størstedelen av dagens Ukraina under direkte polsk styre. Romersk-katolske polske magnater fortrengte den gamle adelen og fikk kontroll over store landeiendommer. De betydelige polsk-ukrainske sosiale motsetningene dette skapte ble skjerpet da unionen i Brest-Litovsk i 1596 innledet en delvis katolisering av den ortodokse kirke i Ukraina. Som en følge av denne unionen anerkjente deler av den ortodokse befolkningen paven som sitt åndelige overhode mot å få beholde ortodoks liturgi og kirkeskikk, den såkalt unerte, eller ukrainsk-katolske kirke (se Religion i Ukraina).

I spissen for motstanden mot polsk overherredømme sto de ukrainske kosakkene. Oppstanden under hetman Bogdan Khmelnitskij i 1648 førte til at det ble dannet en de facto uavhengig ukrainsk stat. I 1654 stilte imidlertid Khmelnytskyj seg under tsarens beskyttelse ved den såkalte Perejaslav-avtalen. Kosakkene oppfattet denne avtalen som en midlertidig militærallianse, mens den i senere russisk historieskriving er omtalt som «gjenforeningen av russisk og ukrainsk land».

Avtalen gav i første omgang kosakkene rett til å velge sin egen leder (hetman), holde sin egen hær, innkreve skatter og inngå avtaler med fremmede makter. Polakkene godtok ikke avtalen, men etter en polsk-russisk krig ble Ukraina gjennom freden i Andrusovo i 1667 delt langs Dnepr (i tillegg fikk tsaren kontroll over Kiev). Området «nedenfor strykene» (Zaporizjzjia, russ. Zaporozje) skulle være et polsk-russisk kondominium.

På midten av 1600-tallet var Kiev-Mohyla-akademiet (opprettet av metropolitt Petro Mohyla) et sentrum for ortodoks lærdom i den slaviske verden og en innfallsport for renessansens ideer til det østslaviske området. Mange ukrainske teologer flyttet etter hvert til Moskva og bidro der til å berede grunnen for Peter den stores kulturelle reformer på begynnelsen av 1700-tallet.

Samtidig ble Ukraina i stigende grad redusert til en tilbakeliggende utkantregion (navnet Ukraina betyr for øvrig «utkant»). Misnøyen med det russiske styret var stigende blant de ukrainske kosakkene. Flere opprør brøt ut; det alvorligste av dem (1708–09) ble ledet av hetman Ivan Mazepa, som under den store nordiske krig gikk i forbund med Karl 12 og forgjeves forsøkte å opprette en selvstendig stat i det russisk-kontrollerte Øst-Ukraina (planene ble knust ved Karl 12s nederlag i slaget ved Poltava 1709).

På 1700-tallet ble det russisk-kontrollerte Ukrainas autonomi stadig mer uthult, og under Katarina II ble den siste hetmanen avsatt (1764), zaporozje-kosakkenes hovedbase ødelagt (1775) og størsteparten av kosakkene tvangsflyttet til Kuban.

På samme tid opphørte Ukraina å eksistere som egen administrativ enhet og ble reorganisert i regulære russiske guvernementer. Området ble offisielt omtalt som Lille-Russland (Malorossija), mens navnet Ukraina forsvant fra den offentlige terminologi.

Ved Polens tre delinger i 1772–95 tilfalt Galicja Habsburgimperiet, men flertallet av ukrainerne kom allikevel under russisk styre. Tsarmakten ekspanderte samtidig sørover. I 1783 ble det delvis uavhengige Krim-khanatet annektert. Dette førte til at de tynt befolkede steppeområdene nord for Svartehavet ble åpnet for kolonisering av russiske, tyske, ukrainske, jødiske og andre nybyggere.

Også i byene var etniske ukrainere under press: de utgjorde en minoritet i alle de største byene i Ukraina (Odesa, Kiev, Kharkiv og Jekaterinoslav). I 1804 opprettet tsaren et nytt universitet i Kharkiv som et sentrum for russisk-språklig lærdom i Ukraina, mens det ukrainske Kiev-Mohyla-akademiet ble nedlagt i 1817.

De første spirer til en ukrainsk nasjonal oppvåkning kom til syne på midten av 1800-tallet. I 1846 dannet en gruppe ukrainske intellektuelle med historikeren Mykola Kostomarov i spissen det hemmelige Kyrill og Metodius-brorskapet, som gikk inn for opprettelsen av en føderasjon av frie slaviske folk og opphevelse av livegenskapet.

Alle uttrykk for ukrainsk nasjonalisme ble imidlertid undertrykt av tsar Nikolaj I. I 1839 oppløste han Den unerte kirke og innlemmet medlemmene i Den ortodokse kirke og i 1847 ble Kyrill og Metodius-brorskapet oppløst, og en rekke medlemmer, deriblant den senere nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, idømt lange fengselsstraffer eller sendt i eksil. Også reformtsaren Aleksander II gjennomførte en anti-ukrainsk politikk. Selv om han opphevet livegenskapet og gjennomførte en rekke liberale reformer, forbød han i 1863 undervisning og trykking av lærebøker og religiøs litteratur på ukrainsk.

I 1876 ble forbudet mot ukrainsk-språklig litteratur utvidet til å gjelde alle typer publikasjoner med unntak av historiske dokumenter. Først etter den russiske 1905-revolusjonen ble dette forbudet opphevet. Samtidig foregikk det fra 1870-tallet en betydelig innvandring av russiske arbeidere til Donbass i det østre Ukraina i forbindelse med industrialiseringen av denne regionen.

I det habsburgske Øst-Galicja ble derimot det ukrainske språk og den nasjonale bevegelsen oppmuntret av myndighetene som en motvekt mot polsk nasjonalisme. I 1846 gjorde polakkene i Galicja opprør mot habsburgerne, et opprør ukrainerne ikke støttet. Året etter ble det opprettet et professorat i ukrainsk språk og litteratur ved universitetet i Lviv, og 1894 også en lærestol i ukrainsk historie ved samme universitet.

Ønsket om en deling av Galicja i en ukrainsk og en polsk del ble derimot ikke oppfylt. I den felles landdagen for Øst- og Vest-Galicja dominerte polakkene fullstendig.

Innledningsvis var den ukrainske bevegelsen i Galicja dominert av russofile intellektuelle. Disse oppfattet galicerne som rutenere og som en fjerde gren av det felles russiske folk, ved siden av storrusserne, hviterusserne og lillerusserne. Mot slutten av århundret overtok imidlertid tsarfiendtlige, ukrainofile elementer den nasjonale bevegelsen. Disse gikk inn for opprettelse av en felles ukrainsk stat som var uavhengig av både tsar-Russland og Østerrike-Ungarn.

I forbindelse med den første verdenskrig og den påfølgende polsk-russiske krig 1920–21 ble det gjort to forsøk på å etablere en egen stat i Øst-Galicja. Den gjenopprettede polske staten lyktes imidlertid å ta militær kontroll over hele regionen, og Galicja forble under polsk styre frem til den annen verdenskrig.

De ca. 4,5 millioner ukrainerne i mellomkrigstidens Polen hadde svært få kulturelle rettigheter, noe som førte til fornyede krav om ukrainsk selvstendighet og opprettelsen av frigjøringsbevegelsen Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som gjennomførte en serie attentater mot polske politikere og embetsmenn i 1930-årene.

Etter tsarregimets fall i mars 1917 ble det under ledelse av historikeren Mykhailo Hrusjevskyj opprettet et «sentralråd» (Tsentralna rada) som fungerte som ukrainsk parlament. Rådet var hovedsakelig dominert av mensjeviker og sosialrevolusjonære.

22. januar 1918 utropte dette rådet Ukraina som selvstendig stat med Hrusjevskyj som president. Radaens representanter deltok i fredsforhandlingene i Brest-Litovsk og sluttet separatfred med sentralmaktene i februar 1918. I april 1918 besatte sentralmaktenes tropper igjen Ukraina, og tyskvennlige ukrainske nasjonalister opprettet et nytt, konservativt regime under ledelse av Pavlo Skoropadskyj. Skoropadskyj ble utnevnt til hetman, og hans styre omtales gjerne som hetmanatet.

Etter at sentralmaktenes styrker ble trukket tilbake som følge av nederlaget i verdenskrigen, ble Skoropadskyj styrtet i desember 1918 og erstattet av et femmanns «direktorium» med sosialdemokraten Symon Petljura i spissen. Samtidig startet de russiske bolsjevikene en ny offensiv mot Ukraina, og inntok Kiev i februar 1919.

Utover i 1919 kjempet Petljuras armé, bolsjeviker, de hvites frivillige armé under ledelse av generalene Anton Denikin og Pjotr Wrangel, bondeanarkisten Nestor Makhnos svarte hær og polske styrker mot hverandre på ukrainsk territorium, men etter hvert fikk polske og russiske styrker overtaket, noe som ledet til den polsk-russiske krig 1920–21.

I denne konflikten kjempet Petljuras armé sammen med polakkene mot bolsjevikene, men uten å oppnå at det ble dannet en egen ukrainsk stat. Ved freden i Riga 1921 delte Polen og Sovjet-Russland det ukrainske området (Polen fikk som nevnt over tilført Galicja samt deler av Volhynia). De mange parallelle og kryssende kamphandlingene i perioden 1917–20, sammen med en tørkekatastrofe i 1921, førte til en omfattende hungersnød 1921–22 med 2–3 millioner døde.

Russiske og ukrainske bolsjeviker opprettet i 1919 en ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk som i 1922 inngikk i dannelsen av Sovjetunionen (USSR). Sovjet-Ukraina fikk egen regjering og et øverste sovjet med sete i Kharkiv (hovedstad i sovjetrepublikken frem til 1934).

I 1920-årene var den offisielle politikken preget av systematisk ukrainifisering. Ukrainsk ble i stigende grad brukt som administrasjons- og undervisningsspråk, også i tradisjonelt russisk-talende byer. To ledende representanter for ukrainifiseringspolitikken var undervisningsminister Oleksander Sjumskyj og hans etterfølger Mykola Skrypnyk. Fra slutten av 1920-årene ble imidlertid en ny russifiseringskampanje iverksatt. De fleste fremtredende ukrainske bolsjevikledere ble likvidert eller deportert som «borgerlige nasjonalister». Allerede i 1926 ble Sjumskyj fordømt for nasjonalistisk avvik, mens Skrypnyk begikk selvmord i 1933.

Josef Stalins storstilte planer for modernisering gjennom industrialisering og kollektivisering fikk vidtrekkende konsekvenser for Ukraina. Som et ledd i den sjokkartede industrireisingen under den første og andre femårsplan 1928–37 flyttet mange hundre tusen russere til de ukrainske industribyene som raskt fikk tilbake sitt russiske preg. Av enda større betydning var imidlertid tvangskollektiviseringen av jordbruket ved inngangen til 1930-årene.

I 1932–33 ble «Europas kornkammer» rammet av en menneskeskapt hungersnød, på ukrainsk omtalt som «holodomor», som tok livet av flere millioner av innbyggerne. Sovjetmyndighetene forsøkte å holde sultkatastrofen skjult, og det finnes ingen enighet om antall ofre – estimatene varierer med flere millioner, selv om flere ledende historikere i dag anslår at det var snakk om 3–4 millioner.

Som en følge av Molotov-Ribbentrop-pakten rykket sovjetarmeen 17. september 1939, drøye to uker etter det tyske angrepet på Polen, inn i Øst-Polen og innlemmet Galicja og Volhynia i den ukrainske sovjetrepublikken (sammen med Nord-Bukovina og deler av Bessarabia som Romania ble tvunget til å avstå i juni 1940).

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble hele Ukraina i løpet av få uker okkupert av de fremrykkende tyske styrkene. En del sovjetfiendtlige og fascistiske elementer i den ukrainske befolkningen gikk i tysk tjeneste, men de tyske okkupantene ble snart utfordret både av den sovjetiske partisanbevegelsen og av ukrainske nasjonalister.

UPA, en geriljahær tilknyttet OUN kjempet mot både tyskerne og sovjetmakten samtidig (UPA var også involvert i terror rettet mot den polske befolkningen i Vest-Ukraina). Etter krigen fortsatte UPA-grupper kampen mot sovjetmakten helt frem til 1950-årene.

Ukrainas materielle og menneskelige tap under den annen verdenskrig var enorme. Anslagene på antall sivile ofre varierer fra 5 til 7 millioner mennesker, derav nesten en million jøder (jødene var ikke bare ofre for nazistenes utrenskninger, men også for ukrainske kollaboratører og nasjonalister). I tillegg anslås det at 2,7 millioner av soldatene som falt på sovjetisk side var etniske ukrainere.

Den annen verdenskrig førte til at praktisk talt hele det ukrainske bosetningsområdet ble samlet innenfor sovjetrepublikken Ukraina. I 1945 avstod Tsjekkoslovakia Karpato-Ukraina (Transkarpatia) til USSR. I de nyervervede områdene i Vest-Ukraina ble det iverksatt en massiv sovjetiseringskampanje. Mange hundre tusen mennesker ble arrestert og deportert til Sibir. Ved konsilet i Lviv i 1946 ble også den unerte kirke i de nyervervede områdene tvangsforent med den russisk-ortodokse kirken.

Stalins død i 1953 førte imidlertid til en klar endring av Moskvas politikk overfor Ukraina. Den stalinistiske førstesekretæren i det ukrainske kommunistpartiet, Leonid Melnikov, ble avsatt anklaget for å ha forsøkt å russifisere Vest-Ukraina og i 1954 ble Krim-halvøya overført til Ukraina fra den russiske sovjetrepublikken (RSFSR).

Den nye sterke mann i Kreml, Nikita Khrusjtsjov, hadde vært partisjef i Ukraina 1938–49, og under hans ledelse ble også mange andre sovjetiske toppledere rekruttert fra Ukraina, blant annet Nikolaj Podgornyj (sovjetisk president 1965–77) og Khrusjtsjovs etterfølger som generalsekretær, Leonid Brezjnev. De fleste av disse kom fra de russisktalende regionene i Øst-Ukraina, især fra Dnipropetrovsk, tidligere Jekaterinoslav.

I 1960-årene åpnet den ukrainske partisjefen Petro Sjelest opp for en ny ukrainifiseringskampanje, om enn på ingen måte like omfattende som i 1920-årene. I 1972 ble imidlertid Sjelest anklaget for nasjonalisme og erstattet av brezjnevitten Volodymyr Sjtsjerbytskyj. Samme år ble det iverksatt en serie arrestasjoner av ukrainske intellektuelle, særlig fra Vest-Ukraina.

Utover i 1970- og 1980-årene ble kulturforskjellene mellom Vest- og Øst-Ukraina gradvis større. Mens de vestligste delene av republikken ble mer og mer ukrainsk-språklige, gikk stadig flere av innbyggerne i Donbass over til å snakke russisk. Fra de vestligste delene var det en begynnende utflytting av etniske russere, mens russernes andel av den samlede befolkning i Ukraina som helhet var stigende. I 1979 utgjorde russerne vel 10 millioner mennesker, eller ca. 20 % av den samlede befolkningen.

26. april 1986 brant den ene reaktoren ved atomkraftverket i Tsjernobyl i Nord-Ukraina og utløste den alvorlige Tsjernobyl-ulykken. Til tross for at Sovjetunionens leder, generalsekretær Mikhail Gorbatsjov, på dette tidspunktet hadde lansert sin glasnost-kampanje, forsøkte myndighetene i første omgang å fortie katastrofen. Ulykken gav støtet til opprettelsen av miljøbevegelsen Grønn verden, en av de første uavhengige folkebevegelsene i Ukraina under perestrojka.

En ukrainsk folkefront, Rukh, ble dannet i 1989. Den fikk snart stor oppslutning, men nesten utelukkende i hovedstaden og i Vest-Ukraina. Også i Øst-Ukraina mobiliserte befolkningen, men her var kampsakene økonomiske og ikke nasjonalistiske.

Sommeren 1989 gjennomførte gruvearbeiderne i Donbass sammen med sine kolleger i Sibir og Nord-Russland en serie streiker med krav om bedre arbeidsbetingelser og høyere lønn.

I september 1989 ble den konservative Sjtsjerbytskyj tvunget til å gå av fra stillingen som leder for det ukrainske kommunistpartiet. Han ble etterfulgt av Volodymyr Ivasjko, som en periode var både partileder og parlamentsformann. Sommeren 1991 måtte han forlate begge verv, og den viktige stillingen som formann for det etterhvert viktigere parlamentet (Øverste sovjet) tilfalt Leonid Kravtsjuk.

Det var også parlamentet som 16. juli 1990 vedtok det en suverenitetserklæring som blant annet slo fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov. Dette ble et viktig steg i retning av den uavhengigheten Ukraina fikk som et resultat av Sovjetunionens oppløsning i 1991.

• Ukrainas samtidshistorie