Den eldste ukrainske litteraturen, fra 900- til 1200-tallet, er i det vesentlige skrevet på kirkeslavisk. Kiev var kultursentrum. Ca. 1380–1680 var Ukraina under polsk-litauisk herredømme, og ukrainsk fikk ingen muligheter til å utvikle seg som et eget litteraturspråk. Polsk var dominerende, og mønstrene for versemål og litterære sjangere var de klassisk-latinske. I denne tiden ble det imidlertid utviklet en meget rik folkediktning av stor skjønnhet, særlig folkeviser med de episke dumy som besynger kosakkenes seirer over undertrykkerne.

På 1500-tallet gav konfesjonelle stridigheter opphav til en omfangsrik polemisk litteratur, og fra Zographou-klosteret på Athos bekjempet munken Ivan Vysjenskyj (død ca. 1625) den påtvungne unionen (1596) mellom den ortodokse og den katolske kirken med stor retorisk og satirisk kraft. Han kjempet imidlertid forgjeves. I polemikken med den jesuittiske skolebarokken utviklet ukrainske geistlige en hjemlig variant av motstandernes polsk-latinske retorikk som manifesterte seg såvel i lærebøker (for eksempel Ioanikyj Gol'atovskyjs avsnitt om å skrive prekener i boken Nøkkelen til erkjennelse fra 1659, eller Meletyj Smotrytskyjs berømte slaviske grammatikk fra 1619) som i kunstferdige prekensamlinger og i en versdiktning etter polske forbilder. I andre halvdel av 1600-tallet, da Ukraina var blitt innlemmet i det russiske imperium, ble denne litteraturen transponert til Moskva, hvor kulturlivet i lang tid ble dominert av ukrainske og hviterussiske lærde og geistlige og deres barokke ordkunst.

Først mot slutten av 1700-tallet begynte en ukrainsk litteratur på folkemålet å vokse frem. Langt i denne retningen gikk dikteren og filosofen Hryhorij Skovoroda (1722–94). Til full bruk kom ukrainsk språk hos Ivan Kotljarevskyj i hans travesti av Vergils Aeneiden og hos Hryhorij Kvitka-Osnovjanenko i hans «lillerussiske» fortellinger. Deres skuespill hadde stor betydning for utviklingen av ukrainsk dramatikk. Romantikken ble innledet med utgivelsen av en rekke samlinger ukrainske folkeviser og etnografisk materiale fra 1820-årene og fremover. Flere diktere skrev patriotiske dikt og historiske ballader i folkevisestil, blant andre Markian Sjasjkevytsj (1811–43), Ambrosij Metlinskyj (1814–70) og historikeren Mikola Kostomarov (1817–85). Den betydeligste av alle ukrainske diktere er nasjonalskalden Taras Sjevtsjenko, som i poesi og prosa lidenskapelig arbeidet for sitt folks politiske og kulturelle frigjøring og angrep nasjonal og sosial undertrykkelse. Men den russiske liberale litteraturkritikken, med Belinskij i spissen, så med uvilje på denne virksomheten, og mente ukrainske forfattere skulle skrive på russisk. På offisielt russisk hold avviste man konsekvent eksistensen av et eget ukrainsk språk gjennom hele 1800-tallet.

I 1850- og 1860-årene gjorde realismen seg mer og mer gjeldende, med Marko Vovtsjoks sosiale folkelivsskildringer som en videreføring av Sjevtsjenkos verk. Etter oppstanden i Polen i 1863 begynte en sterk russifiseringspolitikk og en enda sterkere undertrykkelse av ukrainsk språk og kultur. I 1876 forbød tsar Aleksander 2 all utgivelse av skrifter på ukrainsk og alt folkloristisk materiale.

Frem til den første verdenskrig ble Lemberg (nåværende Lviv) i Galicja (som da tilhørte Østerrike-Ungarn) sentrum for ukrainsk språk og kultur. Her virket Ivan Franko, som ved sine realistiske romaner og fortellinger og sin nasjonalt og sosialt betonte poesi er den betydeligste ukrainske dikter etter Sjevtsjenko. Andre realistiske prosaister var Ivan Levytskyj (1838–1918), Panas Myrnyj (1849–1921) og Boris Hrintsjenko (1863–1910). Det ukrainske drama med sosiale og folkelige emner ble utviklet av Marko Kropyvnytskyj (1840–1910) og Ivan Tobilevytsj (1845–1907). Stor betydning for utviklingen av ukrainsk litteratur i andre halvdel av 1800-tallet hadde fremveksten av litteraturkritikken og den sosiale og politiske skribentvirksomheten, med navn som Mykhajlo Drahomanov (1841–95) og Pantelejmon Kulisj.

Nye litterære ideer og mildningen av sensuren etter revolusjonen 1905–06 virket stimulerende også i ukrainsk diktning. Landsbylivet og de intellektuelles stilling var fortsatt hovedtemaene, men ble behandlet i mer modernistisk form og med større vekt på det psykologiske aspekt. De betydeligste navn i denne tiden er novellisten og romanforfatteren Mykhajlo Kotsiubynskij og dramatikeren Lesja Ukrainka. Nevnes må også prosaistene Vasyl Stefanyk (1877–1936) og Olha Kobyljanska (1863–1962). Modernistiske lyrikere var blant andre Mykola Voronyj (1871–1942), Oleksandr Oles (1878–1944) og Bohdan Lepkyj (1872–1941).

Etter revolusjon, borgerkrig og en kort uavhengighetsperiode hadde litteraturen en rik blomstring i 1920-årene, da retninger som allerede hadde gjort seg gjeldende før 1917 kom til full utfoldelse: symbolisme, futurisme, neoklassisisme og så videre. Bondediktere og proletardiktere organiserte seg i grupper som Plogen, Hart og VAPLITE (Fritt akademi for proletarlitteratur). Sovjetmyndighetene satte imidlertid snart i gang en voldsom kampanje mot tendenser i de forskjellige grupperinger til å hevde den relative kulturelle og politiske frihet som var garantert Ukraina i 1919. Etter sentralkomiteens dekret av 1932, «Om perestrojka av litteratur- og kunstorganisasjonene», fulgte brutale utrenskninger av kulturelle organisasjoner. Over hundre ukrainske forfattere ble henrettet eller omkom i konsentrasjonsleire. Samtidig pågikk en ensretting av litteraturen gjennom kravet om å skrive innenfor rammen av den sosialistiske realismen. Ofre for terroren var blant andre den kommunistiske dramatikeren Ivan Mykytenko (1897–1937), prosaistene Hryhorij Kosynka (1899–1934) og Valerjan Pidmohylnyj (1901–41) og lyrikeren Mykhajlo Semenko (1892–1937). To meget betydelige lyrikere fra 1920-årene, Pavlo Tytsjyna og Maksym Rylskyj, tilpasset seg partiets krav og ble høyt verdsatt av den offisielle kritikken. Populær var også den produktive lyrikeren Volodymyr Sosjura (1898–1965).

Emnene for 1920- og 1930-årenes prosa og dramatikk var borger- og intervensjonskrig, industrireisingen og kollektiviseringen av landbruket. Til de beste forfatterne hører prosaistene Petro Pantsj (1891–1978), Andrij Holovko (1897–1972), Jurij Smolytsj (1900–76), Jurij Janovskyj (1902–54) og Petro Kosljanuk (1904–65) og dramatikerne Ivan Kotsjerha (1881–1952) og Oleksandr Kornijtsjuk (1905–72).

Under den annen verdenskrig ble partikontrollen med litteraturen svekket, og det oppstod en rik diktning om krigen. Av selve krigsgenerasjonens forfattere kan nevnes prosaistene Mykhajlo Stelmakh (1912–83), Oles Hontsjar (f. 1918) og Vadym Sobko (1912–81) og lyrikerne Andrij Malysjko (1912–70), Petro Dorosjko (f. 1910) og Platon Voronko (f. 1913).

«Tøværet» fra 1950-årene og oppgjøret med Stalin på den 20. partikongressen i 1956 ga, tross senere tilstramninger, også den ukrainske litteraturen større utviklingsmuligheter som avspeiling av virkeligheten. Forfattere som ble likvidert i 1930-årene er blitt «rehabilitert». Den nye realismen ble blant annet representert av Hryhorij Tjutjunnyk (1920–61), mens Jevhen Hutsalo (f. 1937) i lyrisk prosa beskriver naturen og det enkle liv, en retning som også er aktuell i samtidig russisk litteratur. Mest påfallende er fornyelsen av lyrikken, blant annet hos Lina Kostenko (f. 1930), Ivan Dratsj (f. 1936) og Vitalij Korotytsj (f. 1936).

Folkeavstemningen 1. desember 1991 gjorde igjen Ukraina til en fri og uavhengig stat, og det var Ukrainas løsrivelse som førte til den endelige oppløsningen av Sovjetunionen. Ukrainsk litteratur har aldri vært så profesjonell som nå, og det har aldri vært så mange kvinnelige forfattere. En av dem som nå er oversatt til en rekke språk og er blitt godt kjent i Vest-Europa, er lyrikeren Oksana Zabuzjko (f. 1960). Andre forfattere som er oversatt og har vakt oppmerksomhet utenfor hjemlandet, er prosaforfatterne Bohdan Zholdak (f. 1948), Volodymyr Dibrova (f. 1951) og Jurij Andrukhovytsj (f. 1960). Som i Russland er den yngre generasjonen opptatt av å eksperimentere med stilarter, med å utvikle nye litterære former og å ta opp temaer som før var tabuisert. Et interessant trekk ved 1990-årenes litteratur er surzjyk (egentlig «mel eller brød laget av kornblanding, for eksempel hvete og rug»), det vil si en blanding av ukrainsk og russisk, hvor vokabularet vanligvis er russisk, mens formverket og uttalen er ukrainsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.