Ukrainas politiske system

Landets politikk har vært preget av strid om integrering østover mot Russland eller vestover mot EU, og om korrupsjon og oligarkenes dominans i økonomien. Oligarkene er rike forretningsmenn som samtidig har stor politisk makt og innflytelse over media. De regionale spenninger har også vært store. I tillegg har tilliten til det politiske system vært svekket på grunn av maktmisbruk og manipulering av valgene.

Siden 2019 har det vært nedfelt i Ukrainas grunnlov at presidenten, nasjonalforsamlingen og regjeringen har ansvar for at Ukraina skal bli et fullverdig medlem av EU og NATO. I forordet viser grunnloven til «den europeiske identiteten til det ukrainske folket» og at «Ukrainas europeiske og euro-atlantiske kurs» ikke kan reverseres.

Høsten 2004, etter omfattende folkelige protester som fikk betegnelsen Oransjerevolusjonen, nektet høyesterett å godkjenne andre valgomgang i presidentvalget, og Viktor Jusjtsjenko vant en klar seier i omvalget. Begivenhetene ble sett på som et demokratisk gjennombrudd for Ukraina, men den politiske krisen i 2013–2014 (se Ukraina-konflikten) viste at landets politiske system fremdeles er svært ustabilt. I februar 2014 ble president Viktor Janukovytsj avsatt, og i løpet av 2014 mistet sentralmakten i Kyiv kontroll over Krimhalvøya og deler av de østlige provinsene Donetsk og Luhansk. Etter presidentvalget i mai 2014 og parlamentsvalget i oktober 2014 gjenvant man noe av den politiske stabiliteten, men krigen øst i landet fortsatte til tross for Minsk-avtalene. I februar 2022 eskalerte konflikten da Russland invaderte Ukraina med sikte på å ta kontroll over hele landet, og krigen har pågått siden.

Administrativt er Ukraina delt inn i den autonome republikken Krim, 24 provinser (oblaster) og de to metropolområdene Kyiv og Sevastopol. På lavere nivå er det regioner (raioner), byer og mindre lokalområder utenfor byene. På lokalt nivå blir råd valgt i allmenne valg for fire år. Rådene velger ledere, som står i spissen for de lokale utøvende organer. Før Krimhalvøya ble annektert av Russland i 2014, hadde regionen sin egen forfatning. Et folkevalgt parlament valgte Krim-regjeringens leder. Denne var ansvarlig overfor parlamentet, men måtte også godkjennes av Ukrainas president. Presidenten hadde en egen representant på Krim.

Krimhalvøyas status er uavklart og bestridt mellom Ukraina og Russland. Halvøya ble i mars 2014 annektert av russiske styrker. 16. mars gikk befolkningen på Krim i en omstridt folkeavstemning inn for at halvøya skulle bli en del av Russland. 21. mars vedtok den russiske nasjonalforsamlingen formelt å innlemme Krim i Russland. Ukraina har ikke anerkjent verken folkeavstemningen eller innlemmelsen, og det har heller ikke det internasjonale samfunnet gjort.

Separatister i Donbas, øst i Ukraina, opprettet med russisk militær assistanse «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk i 2014.

30. september 2022 erklærte Russland – i strid med folkeretten – at områder i og rundt de fire opprinnelig ukrainske fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzjja var innlemmet som føderasjonssubjekter («delstater») i Den russiske føderasjon. Dette var områder som hadde blitt okkupert av russiske styrker etter invasjonen 24. februar 2022. På grunn av krigshandlingene er grensene for disse annekterte områdene flytende.

Den øverste allmenne domstol er høyesterett. På lavere nivåer er det provinsielle og lokale domstoler. Det ukrainske rettssystem gjelder også på Krim. Det er en egen forfatningsdomstol. Forfatningsdomstolen har 18 dommere; seks utnevnt av presidenten, seks av det øverste råd og seks av Ukrainas dommerforsamling. Det er et eget øverste judisielt råd som kommer med forslag om utnevnelser og avskjedigelser av dommere. Ukraina har også en øverste meglingsdomstol. Påtalemyndigheten ledes av en generalprokurator, utnevnt for fem år av presidenten etter samtykke fra parlamentet.

• Ukrainas nasjonalsang
• mynt, mål og vekt i Ukraina
• Ukrainas forsvar
• Ukraina-konflikten
• Ukrainas historie etter 1991