Ukrainas politiske system

Etter forfatningen av 1996, senest endret 2014, er Ukraina en enhetsstatlig, presidentstyrt og demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, er landets reelle leder, selv om statsministeren har fått en noe sterkere stilling. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan bare sitte i to påfølgende perioder. Presidenten er militær øverstkommanderende og leder det nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd. Han utnevner statsministeren, forsvarsministeren og utenriksministeren, som må godkjennes av parlamentet. De øvrige statsråder utnevnes av statsministeren. Regjeringen er ansvarlig både overfor presidenten og parlamentet.

Lovgivende makt er lagt til det folkevalgte parlamentet (Verkhovna Rada), med 450 medlemmer. Parlamentet velges for fire år. Halvparten av setene fylles etter et forholdstallsvalg hvor hele landet er én valgkrets og partiene må få minst fem prosent av stemmene for å få plass i parlamentet, den andre halvparten etter flertallsvalg i 225 valgkretser fordelt på hele landet. Statsministeren må ha støtte fra et flertall i parlamentet. Parlamentet kan også avsette presidenten.

Landets politikk har vært preget av strid om integrering østover mot Russland eller vestover mot EU, og om korrupsjon og oligarkenes dominans i økonomien. Oligarkene er rike forretningsmenn som samtidig har stor politisk makt og innflytelse over media. De regionale spenninger har også vært store. I tillegg har tilliten til det politiske system vært svekket på grunn av maktmisbruk og manipulering av valgene.

Høsten 2004, etter omfattende folkelige protester som fikk betegnelsen Oransjerevolusjonen, nektet Høyesterett å godkjenne annen valgomgang i presidentvalget, og Viktor Justsjenko vant en klar seier i omvalget. Begivenhetene ble sett på som et demokratisk gjennombrudd for Ukraina, men den politiske krisen i 2013-14 viste at landets politiske system fremdeles er svært ustabilt. I februar 2014 ble president Viktor Janukovytsj avsatt, og i løpet av 2014 mistet sentralmakten i Kiev kontroll over Krimhalvøya og deler av de østlige provinsene Donetsk og Luhansk. Etter presidentvalget i mai 2014 og parlamentsvalget i oktober 2014 gjenvant man noe av den politiske stabiliteten, men krigen øst i landet pågår fortsatt.

Administrativt er Ukraina delt inn i den autonome republikken Krim, 24 provinser (oblaster) og de to metropolområdene Kiev og Sevastopol. På lavere nivå er det regioner (raioner), byer og mindre lokalområder utenfor byene. På lokalt nivå blir råd valgt i allmenne valg for fire år. Rådene velger ledere, som står i spissen for de lokale utøvende organer. Krim har sin egen forfatning. Et folkevalgt parlament velger Krimregjeringens leder. Denne er ansvarlig overfor parlamentet, men må også godkjennes av Ukrainas president. Presidenten har en egen representant på Krim.

Krimhalvøyas status er uavklart og bestridt mellom Ukraina og Russland. Halvøya ble i mars 2014 annektert av russiske styrker. 16. mars gikk befolkningen på Krim i en omstridt folkeavstemning inn for at halvøya skulle bli en del av Russland. 21. mars vedtok den russiske nasjonalforsamlingen formelt å innlemme Krim i Russland. Ukraina har ikke anerkjent verken folkeavstemningen eller innlemmelsen, og det har heller ikke det internasjonale samfunnet gjort. 

Den øverste allmenne domstol er høyesterett. På lavere nivåer er det provinsielle og lokale domstoler. Det ukrainske rettssystem gjelder også på Krim. Det er en egen forfatningsdomstol. Forfatningsdomstolen har 18 dommere, seks utnevnt av presidenten, seks av det øverste råd og seks av Ukrainas dommerforsamling. Det er et eget øverste judisielt råd som kommer med forslag om utnevnelser og avskjedigelser av dommere. Ukraina har også en øverste meglingsdomstol. Påtalemyndigheten ledes av en generalprokurator, utnevnt for fem år av presidenten etter samtykke fra parlamentet.

• Nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt
• Internasjonale forbindelser
• Forsvar