Minsk-avtalene

Den første av de to Minskavtalene – Minskprotokollen – ble undertegnet 5. september 2014 i Hviterusslands hovedstad Minsk mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk. Avtalen ble utarbeidet av den trilaterale kontaktgruppa for Ukraina bestående av OSSE, Russland og Ukraina.

Avtalen ble undertegnet av Ukrainas tidligere president, Leonid Kutsjma, den russiske føderasjonens ambassadør til Ukraina, Mikhail Zubarov, OSSEs representant, den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini og lederne for de folkerepublikkene Lugansk og Donetsk, henholdsvis Igor Plotnitskij og Aleksandr Zakhartsjenko.

Avtalen inneholder tolv punkter. Partene forpliktet seg til øyeblikkelig våpenhvile og å legge til rette for at OSSE kunne kontrollere overholdelsen. Makten i Ukraina skal desentraliseres, blant annet ved å vedta lovforslaget om «Midlertidig ordning for lokalt selvstyre i visse distrikter innen oblastene Donetsk og Lugansk», ofte omtalt som «Loven om særstatus». Med «visse distrikter» mentes de separatistkontrollerte, selverklærte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Grensen mellom Russland og Ukraina skal overvåkes permanent av OSSE, og det skal opprettes sikkerhetssoner i grenseområdene. Gisler og ulovlig internerte skal øyeblikkelig slippes fri. En lov skal innføres som fritar personer involvert i hendelsene i Donetsk og Lugansk fra forfølgelse og straff. Den nasjonale dialogen mellom partene skal fortsette. Det skal settes inn tiltak for å bedre den humanitære situasjonen i Donbass. Framskyndede lokalvalg skal avholdes i Lugansk og Donetsk i tråd med Loven om særstatus.

Til tross for Minsk I fortsatte kamphandlingene i Donbass (Donetsk og Luhansk). Begge sider brøt våpenhvilen. Den 19. september kom det derfor et tillegg til Minsk I, der punktene i protokollen ble presisert. Den 28. september brøt det likevel ut kamphandlinger om kontrollen over Donetsk internasjonale lufthavn. Den 2. november ble det avholdt lokalvalg i folkerepublikkene Lugansk og Donetsk. Disse valgene ble ikke anerkjent av EU og USA. Russland anerkjente dem, men presiserte at dette ikke nødvendigvis innebar anerkjennelse av folkerepublikkene. I Ukraina var det blitt avholdt presidentvalg den 25. mai og valg til nasjonalforsamling den 26. oktober. Makthaverne i de to folkerepublikkene i Donbass/Øst-Ukraina hadde hindret innbyggerne der i å delta i disse valgene. Etter at den internasjonale flyplassen i Donetsk ble erobret av separatister i januar 2015, ble Minsk I i praksis satt ut av kraft. Kamphandlingene økte og Den trilaterale kontaktgruppa møttes i Minsk den 31. januar. Utsendinger fra de to folkerepublikkene krevde at Minsk I ble revidert.

Den 11. februar ble en ny avtale – Minsk II – undertegnet i Hviterusslands hovedstad mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk representert ved de samme personene som undertegnet Minsk I. Denne avtalen ble framforhandlet på toppnivå av den russiske, ukrainske og franske presidenten samt den tyske forbundskansleren. Dette samarbeidet kalles Normandie-formatet. I forkant av undertegnelsen satt disse fire statslederne og lederne for de to folkerepublikkene i Donbass sammen i 17 timer under harde forhandlinger. Også denne avtaleprosessen foregikk formelt i regi av OSSE.

Hovedinnholdet er i all hovedsak det samme som Minsk I: våpenhvile, opprettelse av en buffersone, fangeutveksling, OSSE-overvåking av fronten, blant annet med satellitter og droner og 30-dagers frist for Ukrainas nasjonalforsamling til å innføre selvstyre for visse områder i Donetsk og Luhansk. Desentraliseringsreform i hele Ukraina gjennom grunnlovsendring. Gjenopprettelse av grensekontroller mellom Russland og Ukraina. Alle fremmede styrker (også leiesoldater) skal trekkes ut av Ukraina. Amnesti for involverte i konflikten. I tillegg skal de fire landene i Normandie-formatet opprette et overvåkingsorgan som skal tre sammen regelmessig.

Minsk II ble brutt ved flere anledninger. Det var stadige brudd på våpenhvilen, men med unntak av noen landområder som har blitt inntatt av separatistene, lå våpenstillstandlinja (også kalt kontaktlinja) der den lå ved undertegnelsen av avtalen.

Det ble ikke blitt satt i verk noen reform som ga de to fylkene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina en særstatus, og det har ikke blitt avholdt frie valg i de to separatistkontrollerte folkerepublikkene. Ukraina gjenvant ikke kontroll over statsgrensene, slik Minsk-avtalene la opp til.

For Ukraina var det viktig først å gjenvinne kontrollen over territoriet før reformer ble igangsatt. Ukraina anså det som lite sannsynlig at lokalvalg i områder som ble kontrollert av separatistene kunne gjennomføres i henhold til OSSE-standarder, slik Minsk-avtalen la opp til. Muligheten for å gjennomføre avtalene etter det som var hensikten i 2015, ble også redusert av at Russland tilbød statsborgerskap til innbyggerne i de separatist-kontrollerte områdene. Dette tilbudet benyttet 770 000 personer seg av.

Russlands anerkjennelse av folkerepublikkene Lugansk og Donetsk etterfulgt av avtaler om forsvarssamarbeid i februar 2022 betydde at Minsk-avtalen i praksis ble satt ut av kraft. En slik anerkjennelse er ikke forenlig med målet om å re-integrere de separatist-kontrollerte områdene i Ukraina.

• Donbass
• Ukraina-krisen
• Ukrainas historie etter 1991