Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Tiden etter har vært preget av uenighet om landets utenrikspolitiske retning og om de politiske spillereglene. Ved to anledninger har dette ført til folkelig opprør og politisk krise: I 2004-05 ledet Oransjerevolusjonen til at det ble avholdt nytt presidentvalg, i 2013-14 ledet et bredt opprør til at presidenten ble avsatt. I kjølvannet av dette ble Krimhalvøya annektert av Russland, og det brøt ut en krig i Øst-Ukraina som fremdeles pågår.

Fra 1923 hadde Ukraina vært en unionsrepublikk i Sovjetunionen, men 16. juli 1990 vedtok det ukrainske Øverste sovjet (Verkhovna rada) en suverenitetserklæring. Denne slo blant annet fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov og at Ukraina skulle være en atomvåpenfri sone. Da den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov i mars 1991 gjennomførte en folkeavstemning om videreføring av Sovjetunionen, stemte allikevel 70 % for dette. Ukrainske myndigheter hadde imidlertid føyd til et ekstraspørsmål på stemmeseddelen, der ukrainerne ble bedt om å gi støtte til den ukrainske suverenitetserklæringen. 80 % støttet forslaget. Resultat var dermed ikke entydig for en bevaring av unionen.

Det avgjørende vendepunktet kom i 1991, da konservative lederskikkelser i det sovjetiske statsapparatet forsøkte å gjennomføre statskupp i Moskva mot den reformvennlige Boris Jeltsin. Etter at kuppet som var blitt iverksatt for å redde unionen slo feil, fremsto en rekke ledende ukrainske kommunister med ett som nasjonalister. 24. august vedtok Verkhovna rada full uavhengighet for republikken. I en folkeavstemning 1. desember fikk uavhengighetserklæringen støtte fra 90 % av velgerne. Minst like viktig var det at det var flertall for uavhengighet i alle landets regioner, inkludert på Krimhalvøya.

Samtidig ble Ukrainas første presidentvalg avholdt. Den tidligere partiideologen i det ukrainske kommunistpartiet, Leonid Kravtsjuk, vant allerede i første valgomgang med 62 % av stemmene. Kravtsjuk fikk flertall av stemmene i nesten alle landets valgkretser.

Kravtsjuk-regimet lyktes i å forsvare ukrainsk suverenitet og brakte Ukraina både ut av rubelsonen (november 1992) og bort fra planene om et felles SUS-forsvar. Kravtsjuk ble imidlertid kritisert for den økonomiske politikken. Manglende grep om reformene førte til et kraftig produksjonsfall og hyperinflasjon (dvs. mer enn 50 % inflasjon i måneden). I 1993 nådde inflasjonen nesten 10 000 % på årsbasis. Samtidig falt den nye ukrainske pengeenheten karbovanets dramatisk i kurs. Mange ukrainere begynte derfor å stille seg avvisende til det ukrainske statsbyggingsprosjektet.

Det ukrainske kommunistpartiet seilte frem på en bølge av sovjetnostalgi. Partiet hadde blitt forbudt etter august 1991, men ble igjen lovlig i 1994, og ved valgene til Verkhovna rada våren 1994, ble partiet landets største parti. Rukh og andre nasjonaldemokratiske partier gikk klart tilbake. Samtidig avdekket valget det som skulle bli en viktig skillelinje i ukrainsk politikk de neste årene; skillet mellom et mer nasjonalistisk vest og et sovjetnostalgisk, sosialistisk øst.

Ved presidentvalget i juni samme år fulgte stemmegivningen samme regionale mønster. De vestlige og sentrale regionene stemte for den sittende presidenten, Leonid Kravtsjuk, mens de østlige regionene foretrakk tidligere statsminister Leonid Kutsjma, som fikk 52 % av stemmene i andre valgomgang. I økonomisk politikk la Kutsjma seg på en moderat reformkurs. Regjeringen førte en stram budsjettpolitikk som utløste flere lån og kreditter fra Det internasjonale valutafond og EU.

Blant annet som en følge av dette kom Kutsjma snart på kant med den kommunistdominerte Verkhovna rada. En konstitusjonell krise ble utløst i mai 1995, men ble løst ved at presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen undertegnet en konstitusjonsavtale som trakk opp grunntrekkene i en maktfordeling. Først i juni 1996 fikk Ukraina, som den siste av de tidligere sovjetrepublikkene, vedtatt ny grunnlov til erstatning for den sovjetiske.

I 1996 ble karbovanets skiftet ut med en ny valuta, hryvnja. Kutsjmas økonomiske politikk førte til at inflasjonen gradvis kom under kontroll (i 1996 var den nede i snaue 40 %), men produksjonen fortsatte samtidig å falle til under halvparten av 1991-nivå. Ved valget høsten 1999 vant president Leonid Kutsjma en klar seier med 56 % av stemmene i andre runde, mot kommunisten Petro Symonenkos 38 %.

Kutsjmas andre presidentperiode ble preget av økonomisk fremgang (fra 2000 var det igjen vekst i økonomien), men også tiltagende politisk uro. Regimet ble stadig mer autoritært, samtidig som ulike næringslivsinteresser, de såkalte oligarkene, fikk økt politisk innflytelse. I september 2000 ble journalisten Heorhij Gongadze tatt av dage, og i november samme år presenterte opposisjonspolitikeren Oleksandr Moroz lydbåndopptak som han mente impliserte Kutsjma i likvideringen. Lydbåndskandalen førte til omfattende demonstrasjoner og til dannelsen av protestbevegelsen «Ukraina uten Kutsjma» som en samlende plattform for opposisjonen.

Kutsjmas avgang, han var ifølge konstitusjonen forhindret fra å stille til en ny periode, ledet opp til den såkalte Oransjerevolusjonen senhøstes 2004. I andre valgomgang i presidentvalget vant Kutsjmas kandidat, statsminister Viktor Janukovytsj en knepen seier, men opposisjonskandidaten Viktor Jusjtsjenko (også han tidligere statsminister under Kutsjma), nektet å erkjenne nederlaget og pekte på omfattende valgfusk.

Opposisjonen opprettet en teltleir i sentrum av Kiev, og de massive demonstrasjonene, med opposisjonslederne Jusjtsjenko og Julija Tymosjenko i spissen, tvang Janukovytsj til å gå med på en ny andre valgomgang. Omvalget kom i stand etter at landets høyesterett den 3. desember fant at valgfusket var så omfattende at det ikke var mulig å fastslå hvem som hadde vunnet valget, og de annullerte det offisielle valgresultatet. Den nye valgomgangen ble avholdt 26. desember, og her fikk Jusjtsjenko 52 % av stemmene. Motvillig erkjente Janukovytsj nederlaget.

Viktor Jusjtsjenko utnevnte i januar 2005 den andre frontfiguren fra revolusjonen, Julija Tymosjenko, til statsminister. Flere viktige grunnlovsendringer ble vedtatt, blant annet ble mye makt overdratt fra presidentadministrasjonen til parlamentet og det ble innført rene proporsjonale valg.

Regimeendringen fikk også viktige konsekvenser når det gjaldt medienes stilling, mens de økonomiske resultatene var mindre oppløftende. Indre splittelser i koalisjonen, ikke minst mellom statsminister Tymosjenko og lederen for Ukrainas sikkerhetsråd, Petro Porosjenko, førte til at både Tymosjenko og Porosjenko ble avsatt i september 2005. 

I det viktige parlamentsvalget i mars 2006, som skulle lede til en regjeringsutnevnelse med utgangspunktet i parlamentsflertallet (presidenten kontrollerer heretter bare utnevnelsen av utenriks- og forsvarsministeren), gjorde Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina et relativt dårlig valg med 14 % av stemmene. Julija Tymosjenko-blokken fikk 22 %, mens Janukovytsjs Regionsparti ble valgets vinner med 32 %. Valgresultatet førte til langvarige politiske tautrekkinger, og først i august klarte Janukovytsj å stable på bena en koalisjon med støtte av Vårt Ukraina i Verkhovna rada.

Forventningene til det nye regimet ble innfridd i varierende grad, men demokratiets stilling ble helt klart styrket. Våren 2007 oppstod en konstitusjonell krise i forholdet mellom presidenten og Verkhovna rada, og det ble gjennomført ekstraordinært nyvalg i september. Etter langvarige konsultasjoner dannet Julija Tymosjenko-blokken og Vårt Ukraina en koalisjonsregjering som var preget av indre strid og maktkamp.

Koalisjonen brøt sammen høsten 2008 på grunn av uenighet mellom statsminister Tymosjenko og President Jusjtsjenko om hvordan Ukraina skulle respondere på Russlands maktbruk i Georgia. Ved presidentvalget i 2010, der Tymosjenko og Janukovytsj var motkandidater i annen valgomgang, vant Janukovytsj med en margin på 3,5 prosentpoeng. Tymosjenko nektet å anerkjenne valgresultatet, og gikk av som statsminister etter en mistillitsvotering i Verkhovna rada.

I 2013-14 ble Ukraina rammet av en politisk krise som overgikk Oransjerevolusjonens omfang. I november 2013 avslo president Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner.

Protestene mot president Janukovytsj, som startet i november 2013, økte i omfang i desember etter at politiet brukte vold for å fjerne demonstranter som hadde forskanset seg på Uavhengighetsplassen (Majdan nezalezjnosti) i sentrum av Kiev. Den politiske motsetningen tilspisset seg et par uker senere i desember da Russlands president Putin ga Ukraina en ny gassavtale med en prisreduksjon på naturgass. For Russland er Ukraina en viktig del av landets ambisjoner om en eurasisk tollunion som utgjør en motvekt til EU og NATO.

I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte. 21. februar undertegnet Janukovytsj og opposisjonspolitikerne Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleh Tjahnybok en avtale som skulle få slutt på krisen. Avtalen hadde blitt framforhandlet ved hjelp av EU og Russland og innebar grunnlovsendringer, nyvalg og våpenhvile. Men allerede samme kveld forlot presidenten byen og 22. februar 2014 vedtok parlamentet å avsette Janukovytsj. Den nyvalgte parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov overtok som landets midlertidige statsoverhode. Samme dag ble den fengslede opposisjonspolitikeren Julija Tymosjenko løslatt. 26. februar ble Arsenij Jatsenjuk utnevnt til fungerende statsminister. Parlamentet vedtok at det skulle avholdes nytt presidentvalg i Ukraina 25. mai 2014. Petro Porosjenko gikk av med seieren med 54,7 % av stemmene allerede i første valgomgang og ble innsatt som landets nye president 7. juni.

Samtidig ble Ukraina rammet av politisk opprør på Krimhalvøya og i de østligste provinsene.

I dagene etter at Janukovytsj hadde blitt avsatt som president i slutten av februar ble sentrale bygninger både i Den autonome republikk Krim og byen Sevastopol okkupert av russiske og russisk-støttede maskerte menn. I praksis førte dette til at myndighetene i Kiev mistet kontrollen over Krim. Den 16. mars ble det avholdt en folkeavstemning på halvøya som var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. Den 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den en siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland.

Også de østlige delene av fastlands-Ukraina opplevde politiske protester mot den nye regjeringen i Kiev, som etterhvert gikk over i væpnet opprør. Fra midten av april ble sentrale bygninger i byer i provinsene Donetsk og Luhansk okkupert av væpnede grupper, som etterhvert etablerte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. 11. mai ble det avholdt en omdiskutert folkeavstemning som skal ha resultert i tydelig støtte til folkerepublikkene fra den lokale befolkningen. 22. mai gikk de to enhetene sammen i føderasjonen Novorossija («det nye Russland»).

Utviklingen i de østlige delene av landet har blitt møtt med skarpe reaksjoner fra myndighetene i Kiev som har iverksatt en «anti-terrorist operasjon» (ATO) for å gjenvinne kontrollen over området. Dette har imidlertid vist seg å være en vanskelig oppgave, både fordi det ukrainske forsvaret har vært i dårlig stand og fordi separatistene har fått omfattende støtte fra Russland. Resultatet har vært en borgerkrigslignende tilstand med flere tusen drepte og mange hundre tusen internfordrevne flyktninger. En våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og representanter for de to folkerepublikkene ble inngått i Minsk i begynnelsen av september, men lyktes ikke med å få slutt på stridighetene.

Konflikten fikk en forsterket internasjonal interesse 17. juli da et fly fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Donetsk-provinsen. Alle de 298 ombord på flyet som var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur omkom.

I oktober 2014 ble det avholdt parlamentsvalg i Ukraina. Valget fant sted til tross for at innbyggerne på Krimhalvøya og i deler av Donetsk- og Luhansk-provinsene ikke kunne delta. Dette førte også til at bare 422 av totalt 450 seter i parlamentet ble fylt. President Porosjenkos parti ble det største partiet, med 132 seter. 

I forkant av valget hadde statsminister Jatsenjuk etablert det nye partiet Folkefronten sammen med parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov. Partiet gjorde et overraskende godt valg og ble nest største parti i parlamentet. Det sterke valget ga Jatsenjuk initiativet i regjeringsforhandlingene og han ble valgt til statsminister for en bred koalisjonsregjering bestående av Folkefronten, Petro Porosjenkos blokk, Selvhjelpspartiet, Det radikale partiet og Fedrelandspartiet.

I januar 2015 blusset konflikten i Øst-Ukraina opp igjen, med harde kamper særlig rundt den strategisk viktige flyplassen i Donetsk, som etterhvert ble erobret av separatistene. Krigføringen ble intensivert langs hele frontlinjen. Et særlig viktig slag stod ved jernbaneknutepunktet i den lille byen Debaltseve.

De fornyede krigshandlingene førte til intensive diplomatiske forhandlinger i regi av OSSE, som involverte politiske ledere fra Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina. Disse ledet fram til en ny våpenhvileavtale, den såkalte Minsk II-avtalen. Avtalen skulle blant annet innebære en våpenhvile overvåket av OSSE fra 15. februar, tilbaketrekning av tunge våpen fra frontlinjene, utveksling av krigsfanger og konstitusjonell reform i Ukraina. Den ble undertegnet av OSSE, representanter for Ukraina, Russland og de selvutnevnte folkerepublikkene. Avtalen har blitt etterlevd kun i begrenset grad, selv om kamphandlingene har blitt betydelig redusert sammenlignet med perioden før avtalen ble inngått. 

I februar 2016 ble Jatsenjuks regjering møtt med krass kritikk i nasjonalforsamlingen, særlig knyttet til manglende reformer. Det ble reist mistillitsforslag som fikk sterk støtte fra presidentens parti Petro Porosjenkos blokk "Solidaritet", men som manglet 32 stemmer på å vinne gjennom. To måneder senere, i april 2016 annonserte Jatsenjuk sin avgang. Han begrunnet dette med at spillet rundt hans posisjon som statsminister hadde kommet i veien for de viktige reformene som landet trenger. Den 14. april ble Volodymyr Hrojsman fra Petro Porosjenkos blokk "Solidaritet" stemt inn som ny statsminister av parlamentet.

Den 8. desember 1991 undertegnet Leonid Kravtsjuk sammen med Hviterusslands Stanislaw Sjusjkevitsj og Russlands Boris Jeltsin i Minsk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS), en avtale som i praksis satte sluttstrek for Sovjetunionens eksistens. Mens de andre SUS-partnerne så dette som opptakten til et nytt, tett samarbeid til erstatning for Sovjetunionen, ønsket de ukrainske lederne å gjøre SUS til en institusjonell ramme for en «sivilisert skilsmisse» mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Et overordnet mål for ukrainsk utenrikspolitikk har siden 1991 vært å unngå å bli trukket for tett inn i Russlands favntak.

Spørsmålet om den videre skjebnen til det kjernefysiske arsenalet i Ukraina ble raskt et stridsspørsmål. Ved Sovjetunionens sammenbrudd fantes det ca. 1600 kjernefysiske stridshoder på ukrainsk jord. Gjennom å undertegne START I-avtalens Lisboa-protokoll, forpliktet Ukraina seg i mai 1992 til å overføre alle atomvåpen til Russland for destruksjon. Ukrainske myndigheter ventet imidlertid med å effektuere avtalen. Først etter amerikansk press ratifiserte Ukraina i februar 1994 START I-avtalen, og i november samme år sluttet landet seg til Ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt. De siste ukrainske atomvåpen ble overlevert til Russland i juni 1996.

Et annet ukrainsk-russisk stridsspørsmål gjaldt delingen av Svartehavsflåten, som hadde hovedbase på Krim. Begge land gjorde krav på flåten, og først etter en rekke kriser, toppmøter og løsningsforsøk ble spørsmålet endelig avklart gjennom en avtale i mai 1997, hvor man delte flåten mellom seg, og hvor den russiske marinen fikk lease baserettigheter i Sevastopol.

Dragkampen om Svartehavsflåten ble ytterligere komplisert av striden om Krims status. Krimhalvøya hadde blitt overført til Ukraina i 1954, og hadde i forbindelse med oppløsingen av Sovjetunionen fått gjennomslag for oppgradering til status som autonom republikk innenfor rammen av Ukraina. Sterke krefter på Krim ønsket imidlertid full løsrivelse og forening med Russland (majoriteten av innbyggerne er etniske russere).

Krim-striden blusset opp flere ganger, ikke minst i forbindelse med valget til det nyopprettede presidentembetet i januar 1994, da separatisten Jurij Mesjkov ble valgt til president. Etter indre strid i separatistbevegelsen oppløste Mesjkov det regionale parlamentet i september 1994 og utlyste en folkeavstemning for å avklare suverenitetsspørsmålet, men ble selv avsatt da det ukrainske parlamentet i mai 1995 avskaffet Krims presidentembete og konstitusjon.

Samtidig er Ukraina økonomisk sett svært avhengig av Russland, særlig når det gjelder energileveranser. På grunn av de økonomiske problemene i Ukraina i 1990-årene var myndighetene ikke i stand til å betale fullt ut for gassleveransene, og gjelden til russiske energiselskaper vokste seg etter hvert svært stor. Russiske myndigheter beskyldte dessuten ukrainsk side for å tappe gass som var ment for transitt til det europeiske markedet. Konflikten toppet seg 1. januar 2006, da manglende enighet om hva ukrainerne skulle betale for russisk gass førte til at gasseksporten til Ukraina midlertidig ble stanset. Da ukrainerne svarte med å fortsette å tappe gass (gass ment for det europeiske markedet), skapte dette ringvirkninger for store deler av det europeiske gassnettet og førte til at spørsmålet om europeisk energisikkerhet ble satt på dagsorden.

Når det gjelder relasjonene til de vestlige naboene, har forholdet til Polen og Ungarn helt siden uavhengigheten vært godt, mens forholdet til Romania lenge var anstrengt som følge av halvkvedede rumenske krav om grenseendringer. I juni 1997 ble imidlertid en ukrainsk-rumensk bilateral avtale undertegnet der begge landenes fulle territorielle integritet ble slått fast.

Landet søker i økende grad samarbeid med vestlige land. De fleste vestlige land var positive til Oransjerevolusjonen. Ukraina ble våren 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon og har etablert samarbeidsavtaler med både NATO og EU. Landet har sterke ambisjoner om EU-medlemskap, og 2015 har vært nevnt som et mulig år for medlemskap. Ukraina ønsker også medlemskap i NATO, selv om Russland er svært negative til at Ukraina skal bli NATO-medlem. Søknaden om NATO-medlemskap ble avslått våren 2008, men vil bli revurdert senere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.