I 2013–2014 ble Ukraina rammet av en politisk krise som overgikk Oransjerevolusjonens omfang. I november 2013 avslo president Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner.
Protestene mot president Janukovytsj, som startet i november 2013, økte i omfang i desember etter at politiet brukte vold for å fjerne demonstranter som hadde forskanset seg på Uavhengighetsplassen (Majdan nezalezjnosti) i sentrum av Kiev. Den politiske motsetningen tilspisset seg et par uker senere i desember da Russlands president Putin ga Ukraina en ny gassavtale med en prisreduksjon på naturgass. For Russland er Ukraina en viktig del av landets ambisjoner om en eurasisk tollunion som utgjør en motvekt til EU og NATO.
I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte. 21. februar undertegnet Janukovytsj og opposisjonspolitikerne Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleh Tjahnybok en avtale som skulle få slutt på krisen. Avtalen hadde blitt framforhandlet ved hjelp av EU og Russland og innebar grunnlovsendringer, nyvalg og våpenhvile. Men allerede samme kveld forlot presidenten byen og 22. februar 2014 vedtok parlamentet å avsette Janukovytsj. Den nyvalgte parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov overtok som landets midlertidige statsoverhode. Samme dag ble den fengslede opposisjonspolitikeren Julija Tymosjenko løslatt. 26. februar ble Arsenij Jatsenjuk utnevnt til fungerende statsminister.
Parlamentet vedtok at det skulle avholdes nytt presidentvalg i Ukraina 25. mai 2014. Petro Porosjenko gikk av med seieren med 54,7 prosent av stemmene allerede i første valgomgang og ble innsatt som landets nye president 7. juni.
Samtidig ble Ukraina rammet av politisk opprør på Krimhalvøya og i de østligste provinsene.
I dagene etter at Janukovytsj hadde blitt avsatt som president i slutten av februar ble sentrale bygninger både i Den autonome republikk Krim og byen Sevastopol okkupert av russiske og russisk-støttede maskerte menn. I praksis førte dette til at myndighetene i Kiev mistet kontrollen over Krim. Den 16. mars ble det avholdt en folkeavstemning på halvøya som var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. Den 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den en siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland.
Også de østlige delene av fastlands-Ukraina opplevde politiske protester mot den nye regjeringen i Kiev, som etterhvert gikk over i væpnet opprør. Fra midten av april ble sentrale bygninger i byer i provinsene Donetsk og Luhansk okkupert av væpnede grupper, som etterhvert etablerte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. 11. mai ble det avholdt en omdiskutert folkeavstemning som skal ha resultert i tydelig støtte til folkerepublikkene fra den lokale befolkningen. 22. mai gikk de to enhetene sammen i føderasjonen Novorossija («det nye Russland»).
Utviklingen i de østlige delene av landet har blitt møtt med skarpe reaksjoner fra myndighetene i Kiev som har iverksatt en «anti-terrorist operasjon» (ATO) for å gjenvinne kontrollen over området. Dette har imidlertid vist seg å være en vanskelig oppgave, både fordi det ukrainske forsvaret har vært i dårlig stand og fordi separatistene har fått omfattende støtte fra Russland. Resultatet har vært en borgerkrigslignende tilstand med flere tusen drepte og mange hundre tusen internfordrevne flyktninger. En våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og representanter for de to folkerepublikkene ble inngått i Minsk i begynnelsen av september, men lyktes ikke med å få slutt på stridighetene.
Konflikten fikk en forsterket internasjonal interesse 17. juli da et fly fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Donetsk-provinsen. Alle de 298 ombord på flyet som var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur omkom.
I oktober 2014 ble det avholdt parlamentsvalg i Ukraina. Valget fant sted til tross for at innbyggerne på Krimhalvøya og i deler av Donetsk- og Luhansk-provinsene ikke kunne delta. Dette førte også til at bare 422 av totalt 450 seter i parlamentet ble fylt. President Porosjenkos parti ble det største partiet, med 132 seter.
I forkant av valget hadde statsminister Jatsenjuk etablert det nye partiet Folkefronten sammen med parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov. Partiet gjorde et overraskende godt valg og ble nest største parti i parlamentet. Det sterke valget ga Jatsenjuk initiativet i regjeringsforhandlingene og han ble valgt til statsminister for en bred koalisjonsregjering bestående av Folkefronten, Petro Porosjenkos blokk, Selvhjelpspartiet, Det radikale partiet og Fedrelandspartiet.
I januar 2015 blusset konflikten i Øst-Ukraina opp igjen, med harde kamper særlig rundt den strategisk viktige flyplassen i Donetsk, som etterhvert ble erobret av separatistene. Krigføringen ble intensivert langs hele frontlinjen. Et særlig viktig slag stod ved jernbaneknutepunktet i den lille byen Debaltseve.
De fornyede krigshandlingene førte til intensive diplomatiske forhandlinger i regi av OSSE, som involverte politiske ledere fra Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina. Disse ledet fram til en ny våpenhvileavtale, den såkalte Minsk II-avtalen. Avtalen skulle blant annet innebære en våpenhvile overvåket av OSSE fra 15. februar, tilbaketrekning av tunge våpen fra frontlinjene, utveksling av krigsfanger og konstitusjonell reform i Ukraina. Den ble undertegnet av OSSE, representanter for Ukraina, Russland og de selvutnevnte folkerepublikkene. Avtalen har blitt etterlevd kun i begrenset grad, selv om kamphandlingene har blitt betydelig redusert sammenlignet med perioden før avtalen ble inngått.
I februar 2016 ble Jatsenjuks regjering møtt med krass kritikk i nasjonalforsamlingen, særlig knyttet til manglende reformer. Det ble reist mistillitsforslag som fikk sterk støtte fra presidentens parti Petro Porosjenkos blokk «Solidaritet», men som manglet 32 stemmer på å vinne gjennom. To måneder senere, i april 2016 annonserte Jatsenjuk sin avgang. Han begrunnet dette med at spillet rundt hans posisjon som statsminister hadde kommet i veien for de viktige reformene som landet trenger. Den 14. april ble Volodymyr Hrojsman fra Petro Porosjenkos blokk «Solidaritet» stemt inn som ny statsminister av parlamentet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.