Ukrainas historie etter 1991

Fra 1923 var Ukraina en unionsrepublikk i Sovjetunionen, men den 16. juli 1990 vedtok det ukrainske Øverste sovjet (Verkhovna rada) en suverenitetserklæring. Erklæringen slo blant annet fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov og at Ukraina skulle være en atomvåpenfri sone. Da den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov i mars 1991 gjennomførte en folkeavstemning om videreføring av Sovjetunionen, stemte allikevel 70 prosent for dette. Ukrainske myndigheter hadde imidlertid føyd til et ekstraspørsmål på stemmeseddelen, der ukrainerne ble bedt om å gi støtte til den ukrainske suverenitetserklæringen. 80 prosent støttet forslaget. Resultat var dermed ikke entydig for en bevaring av unionen.

Et avgjørende vendepunkt for selvstendighet kom i 1991, da konservative lederskikkelser i det sovjetiske statsapparatet forsøkte å gjennomføre statskupp i Moskva mot den reformvennlige Boris Jeltsin. Etter at kuppet som var blitt iverksatt for å redde unionen slo feil, fremsto en rekke ledende ukrainske kommunister med ett som nasjonalister. 24. august vedtok Verkhovna rada full uavhengighet for republikken. I en folkeavstemning 1. desember fikk uavhengighetserklæringen støtte fra 90 prosent av velgerne. Minst like viktig var et flertall for uavhengighet i alle landets regioner, inkludert på Krimhalvøya.

Den 8. desember 1991 undertegnet Ukrainas Leonid Kravtsjuk sammen med Hviterusslands Stanislaw Sjusjkevitsj og Russlands Boris Jeltsin i Minsk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS), en avtale som i praksis satte sluttstrek for Sovjetunionens eksistens. Mens de andre SUS-partnerne så dette som opptakten til et nytt, tett samarbeid til erstatning for Sovjetunionen, ønsket de ukrainske lederne å gjøre SUS til en institusjonell ramme for en «sivilisert skilsmisse» mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Et overordnet mål for ukrainsk utenrikspolitikk har siden 1991 vært å unngå å bli trukket for tett inn i Russlands favntak.

Ukrainas første presidentvalg ble avholdt i desember 1991. Den tidligere partiideologen i det ukrainske kommunistpartiet, Leonid Kravtsjuk, vant allerede i første valgomgang med 62 prosent av stemmene. Kravtsjuk fikk flertall av stemmene i nesten alle landets valgkretser.

Kravtsjuk-regimet lyktes i å forsvare ukrainsk suverenitet og brakte Ukraina både ut av rubelsonen i november 1992 og bort fra planene om et felles SUS-forsvar. Kravtsjuk ble imidlertid kritisert for den økonomiske politikken. Manglende grep om reformene førte til et kraftig produksjonsfall og hyperinflasjon (det vil si mer enn 50 prosent inflasjon i måneden). I 1993 nådde inflasjonen nesten 10 000 prosent på årsbasis. Samtidig falt den nye ukrainske pengeenheten karbovanets dramatisk i kurs. Mange ukrainere begynte derfor å stille seg avvisende til det ukrainske statsbyggingsprosjektet.

Det ukrainske kommunistpartiet seilte frem på en bølge av sovjetnostalgi. Partiet ble forbudt etter august 1991, men ble igjen lovlig i 1994, og ved valgene til Verkhovna rada våren 1994, ble partiet landets største parti. Rukh og andre nasjonaldemokratiske partier gikk klart tilbake. Samtidig avdekket valget det som skulle bli en viktig skillelinje i ukrainsk politikk de neste årene; skillet mellom et mer nasjonalistisk vest og et sovjetnostalgisk, sosialistisk øst.

Ved presidentvalget i juni 1994 fulgte stemmegivningen samme regionale mønster. De vestlige og sentrale regionene stemte for den sittende presidenten, Leonid Kravtsjuk, mens de østlige regionene foretrakk tidligere statsminister Leonid Kutsjma, som fikk 52 prosent av stemmene i andre valgomgang. I økonomisk politikk la Kutsjma seg på en moderat reformkurs. Regjeringen førte en stram budsjettpolitikk som utløste flere lån og kreditter fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU.

Blant annet som en følge av dette kom Kutsjma snart på kant med den kommunistdominerte Verkhovna rada. En konstitusjonell krise ble utløst i mai 1995, men ble løst ved at presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen undertegnet en konstitusjonsavtale som trakk opp grunntrekkene i en maktfordeling. Først i juni 1996 fikk Ukraina, som den siste av de tidligere sovjetrepublikkene, vedtatt ny grunnlov til erstatning for den sovjetiske.

I 1996 ble karbovanets skiftet ut med en ny valuta, hryvnja. Kutsjmas økonomiske politikk førte til at inflasjonen gradvis kom under kontroll (i 1996 var den nede i snaue 40 prosent), men produksjonen fortsatte samtidig å falle til under halvparten av 1991-nivå. Ved valget høsten 1999 vant president Leonid Kutsjma en klar seier med 56 prosent av stemmene i andre runde, mot kommunisten Petro Symonenkos 38 prosent.

Kutsjmas andre presidentperiode ble preget av økonomisk fremgang (fra 2000 var det igjen vekst i økonomien), men også tiltagende politisk uro. Regimet ble stadig mer autoritært, samtidig som ulike næringslivsinteresser, de såkalte oligarkene, fikk økt politisk innflytelse. I september 2000 ble journalisten Heorhij Gongadze tatt av dage, og i november samme år presenterte opposisjonspolitikeren Oleksandr Moroz lydbåndopptak som han mente impliserte Kutsjma i likvideringen. Lydbåndskandalen førte til omfattende demonstrasjoner og til dannelsen av protestbevegelsen «Ukraina uten Kutsjma» som en samlende plattform for opposisjonen.

I det viktige parlamentsvalget i mars 2006, som skulle lede til en regjeringsutnevnelse med utgangspunkt i parlamentsflertallet (presidenten kontrollerer heretter bare utnevnelsen av utenriks- og forsvarsministeren), gjorde Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina et relativt dårlig valg med 14 prosent av stemmene. Julija Tymosjenko-blokken fikk 22 prosent, mens Janukovytsjs Regionsparti ble valgets vinner med 32 prosent. Valgresultatet førte til langvarige politiske tautrekkinger, og først i august 2006 klarte Janukovytsj å stable på bena en koalisjon med støtte av Vårt Ukraina i Verkhovna rada.

Forventningene til det nye regimet ble innfridd i varierende grad, men demokratiets stilling ble helt klart styrket. Våren 2007 oppstod en konstitusjonell krise i forholdet mellom presidenten og Verkhovna rada, og det ble gjennomført ekstraordinært nyvalg i september. Etter langvarige konsultasjoner dannet Julija Tymosjenko-blokken og Vårt Ukraina en koalisjonsregjering som var preget av indre strid og maktkamp.

Koalisjonen brøt sammen høsten 2008 på grunn av uenighet mellom statsminister Tymosjenko og president Jusjtsjenko om hvordan Ukraina skulle respondere på Russlands maktbruk i Georgia. Ved presidentvalget i 2010, der Tymosjenko og Janukovytsj var motkandidater i andre valgomgang, vant Janukovytsj med en margin på 3,5 prosentpoeng. Tymosjenko nektet å anerkjenne valgresultatet, og gikk av som statsminister etter en mistillitsvotering i Verkhovna rada.

I 2013–2014 ble Ukraina rammet av en politisk krise – Ukrainakrisen – som overgikk Oransjerevolusjonens omfang. I november 2013 avslo president Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner.

Protestene mot president Janukovytsj, som startet i november 2013, økte i omfang i desember etter at politiet brukte vold for å fjerne demonstranter som hadde forskanset seg på Uavhengighetsplassen (Majdan nezalezjnosti) i sentrum av Kyiv. Den politiske motsetningen tilspisset seg et par uker senere i desember da Russlands president Vladimir Putin ga Ukraina en ny gassavtale med en prisreduksjon på naturgass. For Russland er Ukraina en viktig del av landets ambisjoner om en eurasisk tollunion som utgjør en motvekt til EU og NATO.

I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte. 21. februar undertegnet Janukovytsj og opposisjonspolitikerne Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleh Tjahnybok en avtale som skulle få slutt på krisen. Avtalen hadde blitt framforhandlet ved hjelp av EU og Russland og innebar grunnlovsendringer, nyvalg og våpenhvile. Men allerede samme kveld forlot presidenten byen, og 22. februar 2014 vedtok parlamentet å avsette Janukovytsj. Den nyvalgte parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov overtok som landets midlertidige statsoverhode. Samme dag ble den fengslede opposisjonspolitikeren Julija Tymosjenko løslatt. 26. februar ble Arsenij Jatsenjuk utnevnt til fungerende statsminister.

Parlamentet vedtok at det skulle avholdes nytt presidentvalg i Ukraina 25. mai 2014. Petro Porosjenko gikk av med seieren med 54,7 prosent av stemmene allerede i første valgomgang og ble innsatt som landets nye president 7. juni.

Ukraina er økonomisk sett svært avhengig av Russland, særlig når det gjelder energileveranser. På grunn av de økonomiske problemene i Ukraina i 1990-årene var myndighetene ikke i stand til å betale fullt ut for gassleveransene, og gjelden til russiske energiselskaper vokste seg etter hvert svært stor. Russiske myndigheter beskyldte dessuten ukrainsk side for å tappe gass som var ment for transitt til det europeiske markedet. Konflikten toppet seg 1. januar 2006, da manglende enighet om hva ukrainerne skulle betale for russisk gass førte til at gasseksporten til Ukraina midlertidig ble stanset. Da ukrainerne svarte med å fortsette å tappe gass (gass ment for det europeiske markedet), skapte dette ringvirkninger for store deler av det europeiske gassnettet og førte til at spørsmålet om europeisk energisikkerhet ble satt på dagsorden.

I mai 2018 ble brua over Kertsjstredet åpnet, og Krimhalvøya fikk landverts forbindelse til Russland.

Det kom til konfrontasjon mellom Ukraina og Russland i 2018 da russiske skip hindret ukrainske skip å komme gjennom Kertsjstredet mellom Svartehavet og Azovhavet. En russisk kanonbåt skjøt på et ukrainsk fartøy og såret flere av sjøfolkene om bord.

Rundt årsskiftet 2018–2019 ble en autokefal ukrainsk kirke anerkjent av patriarken i Konstantinopel. Siden 1686 hadde den ukrainske kirken ligget under patriarken i Moskva.

Zelenskyj startet sin presidentperiode i 2019 med å åpne for samtaler med de russiske myndighetene for å få en fredelig løsning på situasjonen i Donbass. Dette førte ikke fram, og vinteren 2021/2022 samlet Russland store troppestyrker tett opp til den ukrainske grensen, noe som utløste en internasjonal krise. USAs og Russlands standpunkter ble stilt tydelig opp mot hverandre. Russland stilte krav om at NATO ikke ble ytterligere utvidet eller involverte seg i Russlands nærområder. En slik garanti var nødvendig for Russlands sikkerhet, ble det hevdet. NATO på sin side viste til behovet for sikkerhet for Russlands naboland og at det er opp til enhver suveren stat selv å velge alliansetilknytning. 21. febuar 2022 anerkjente Russland de to ukrainske utbryterrepublikkene, folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Tyskland svarte dagen etter med å stoppe godkjenningen av gassrørledningen Nord Stream II.

Når det gjelder relasjonene til de vestlige naboene, har forholdet til Polen og Ungarn helt siden uavhengigheten i 1991 vært godt, mens forholdet til Romania lenge var anstrengt som følge av halvkvedede rumenske krav om grenseendringer. I juni 1997 ble imidlertid en ukrainsk-rumensk bilateral avtale undertegnet der begge landenes fulle territorielle integritet ble slått fast. Både Ungarn og Romania fører en aktiv politikk overfor sine språklige «landsmenn» i Ukraina, og Ukraina har gitt både ungarsk og rumensk status som minoritetsspråk, noe russisk ikke har. Ungarn og Romania tilbyr også statsborgerskap til innbyggere med røtter i de områdene i Ukraina som før 1945 lå under Ungarn eller Romania.

Ukraina søker i økende grad samarbeid med vestlige land. De fleste vestlige land var positive til Oransjerevolusjonen. Ukraina ble våren 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon og har etablert samarbeidsavtaler med både NATO og EU. Landet har sterke ambisjoner om EU-medlemskap, noe som på kort sikt er urealistisk. Ukraina ønsker også medlemskap i NATO, selv om Russland er svært negative til at Ukraina skal bli NATO-medlem og befolkningen er delt. I 2019 signerte president Porosjenko et grunnlovstillegg der det slås fast at landet skal søke både EU- og NATO-medlemskap.

• Ukraina-krisen
• Ukrainas politiske system
• Ukrainas historie før 1991