Folkemusikken har basis i østslavisk tradisjon. I nordøst merkes slektskapet med russisk og i nordvest med hviterussisk musikk, og de mest karakteristiske formene finnes bare i enkelte regioner. Rituelle sanger knyttet til feiring av vinteren, kolyadky, har førkristne røtter. Vårsanger ble sunget til ringdanser med dramatiske elementer, og tilsvarende sanger er knyttet til sommeren. Rituelle elementer finnes også i arbeidssanger og bryllupsviser. Episke ballader, lyriske sanger og skjemteviser inngår også i den rike sangtradisjonen. Folkeinstrumentene er de samme som blant østslaverne generelt, med ett unntak: bandura (luttype). Skrypka (fele), basolya (kontrabass), tsymbaly (hakkebrett), lira (dreielire), fløyter, duda (sekkepipe), dryma (munnharpe) og trommer er også kjent i nabolandene.

Ved kristningen på slutten av 900-tallet adopterte bystaten Kiev den bysantinske kirkemusikken. Ukrainske melodier i neumenotasjon og med bulgarsk tekstnotasjon er kjent allerede fra 1000-tallet. Trestemmige sanger ble introdusert på 1500-tallet, og polske komponister innførte polyfon musikk på 1600-tallet. Etter denne tid reiste mange ukrainske komponister til Moskva og senere til Sankt Petersburg for å studere vestlig kunstmusikk. Blant de ledende komponistene på 1800-tallet var Mykola Ovsianiko-Kulikovskyj og Semyon Stepanovytj Gulak-Artemovskyj. Mykola Lysenko var en ledende kraft i Kievs musikkliv, der han var aktiv som pianist, komponist, folklorist og organisator. Av komponister på 1900-tallet kan nevnes Borys Ljatosjynskyj, Konstiantyn Dankevytj, Andrij Sjtoharenko, Myroslav Skoryk og Leonid Hrabovskyj.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.