Folkerepublikken Lugansk

Det offisielle navnet på russisk er Luganskaja Narodnaja Respublika («Luganske folkerepublikk») – forkortet LNR. Benevnelsen folkerepublikk skriver seg fra perioden 1948–1989 da en del land med kommunistpartistyre øst i Europa kalte seg det, for eksempel Polen og Jugoslavia. I virkeligheten er LNR en såkalt de-factostat, en statsdannelse som er i stand til å styre seg selv, men som ikke har oppnådd anerkjennelse av andre stater og derfor heller ikke har FN-medlemskap. De-factostater er som oftest løsrivelsestater på områder som tidligere har ligget under en annen stat. De får gjerne beskyttelse fra en annen, sterkere stat (i LNRs tilfelle Russland), og kan derfor også kalles klientstater. Andre eksempler på slike stater er Nord-Kypros og Sør-Ossetia.

Våren 2014, etter at et folkeopprør i Kyiv hadde ført nye ledere til makten i Ukraina, brøt det ut demonstrasjoner mot de nye makthaverne i fylkeshovedstaden i Luhansk og andre byer i Øst og Sør-Ukraina, se Ukraina-konflikten. Med russisk initiativ og støtte gikk demonstrasjonene i Luhansk og Donetsk fylker over i et væpnet opprør. Den 12. mai 2014 ble Folkerepublikken Lugansk proklamert.

Den 11. mai samme år ble løsrivelsen «bekreftet» av befolkningen i en folkeavstemning. Det var ikke fri debatt eller uavhengige valgobservatører ved avstemningen, men det er antatt at svært mange i Lugansk var misfornøyde med utviklingen etter maktovertakelsen i Kyiv etter at president Viktor Janukovytsj flyktet til Russland i februar 2014. Misnøyen skyldtes frykt for at det økonomiske samkvemmet med Russland, som denne regionen var avhengig av, ville bli skadelidende av at den nye regjeringen i Kyiv ønsket samarbeid med EU. Det var også misnøye med at Ukraina ikke gikk inn for sidestilling av ukrainsk og russisk språk.

Den ukrainske regjeringen forsøkte å demme opp for opprøret, og i løpet av sommeren 2014 lyktes de i å ta tilbake kontroll over mesteparten av fylket. Etter harde kamper høsten 2014 og vinteren 2015 ble de såkalte Minsk-avtalene signert av Ukraina, Russland, representanter for folkerepublikkene og OSSE. Her ble det enighet om at folkerepublikkene igjen skulle bli deler av Ukraina, men på bestemte vilkår. Videre uenigheter, både om innholdet i disse vilkårene og om rekkefølgen for gjennomføringen av dem, har imidlertid ført til at Minsk-avtalene bare i liten grad har blitt satt ut i livet. Minsk-avtalene la opp til en viss grad av indre selvstyre for fylkene Luhansk og Donetsk innenfor Ukraina, men først etter at det hadde vært holdt frie lokalvalg.

Den russiske invasjonen av Ukraina, som tok til den 24. februar 2022, ble delvis begrunnet i at det var nødvendig å beskytte befolkningen i folkerepublikken mot ukrainske militære angrep. Den 18. februar hadde den øverste lederen for LNR 2018, Leonid Pasetsjnik, beordret evakuering av sivilbefolkningen. Dette ble begrunnet med at et massivt ukrainsk angrep skulle være nært forestående.

Inntil Russland anerkjente LNR i februar 2022, hadde bare Folkerepublikken Donetsk, Sør-Ossetia og Abkhazia anerkjent LNR, men disse løsrivelsesstatene mangler selv internasjonal anerkjennelse. Etter Russlands anerkjennelse fulgte Cuba, Venezuela, Nicaragua og Syria opp og anerkjente LNR.

Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 fastla frontlinja og påla våpenhvile. Denne frontlinja – som også kalles kontaktlinja – gikk gjennom Luhansk fylke slik at en tredel ble liggende under opprørernes kontroll. Frontlinja har siden ligget fast, men det har vært stadige brudd på våpenhvilen. Samlet for hele Donbas (Øst-Ukraina) har 14 000 mennesker mistet livet som følge av konflikten. Militæret i DNR skal ha blitt trent av spesialister fra Russland, men Russland har benektet dette.

Økonomien i Donbas-regionen, som Luhansk tilhører, har siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 vært tett sammenvevd med den russiske. Likevel fikk det å bli avskåret fra det øvrige Ukraina negativ effekt på økonomien i LNR. Som følge av krigshandlingene siden 2014 har mye av infrastrukturen blitt ødelagt. Fattigdom er utbredt.

I LNR blir russiske lærebøker og russisk valuta benyttet. Fra 2017 har de personlige dokumentene til innbyggerne i LNR vært gyldige også i Russland. Dette dreier seg om for eksempel fødsels- og vielsesattester. Våren 2019 undertegnet Russlands president Vladimir Putin et dekret som gjorde det lettere for innbyggerne i de to folkerepublikkene Lugansk og Donetsk å søke russisk statsborgerskap. Det er anslått at om lag én av fire innbyggere i LNR benyttet seg av dette tilbudet innen februar 2022, men sikre tall er ikke offentliggjort. Det hører med til bildet at både Ungarn og Romania lenge hadde tilbudt statsborgerskap til visse kategorier ukrainske statsborgere. Det dreier seg om innbyggerne som ble født i de områdene som lå under de to landene før sovjetrepublikken Ukrainas vestgrense ble flyttet vestover i 1945, og etterkommerne deres.

21. januar 2022 anerkjente Russland folkerepublikken Lugansk som uavhengig stat og inngikk samme dag en samarbeidsavtale, som blant annet omfattet forsvar. Grunnlovene i LNR, så vel som i naborepublikken DNR, slår fast at de gjelder hele fylket, og ikke bare de delene de selv kontrollerer. I og med Russlands anerkjennelse betyr dette at de har «legitimt» grunnlag for å få militær støtte til å erobre disse områdene.

Inntil anerkjennelsen av folkerepublikkene i 2022, anså Russland områdene formelt som en del av Ukraina i tråd med Minsk-avtalene og folkeretten.

• de-factostat
• klientstat
• Luhansk
• Ukraina-konflikten
• Ukrainas historie etter 1991