Eurovision Song Contest

Konkurransen ble avholdt for første gang i 1956 med deltakere fra sju nasjoner. Hver deltaker fikk sende to bidrag, dette ble fra 1957 redusert til ett. Den første vinnersangen var sveitsiske Refrain.

Konkurransen ble skapt etter modell av den italienske musikkonkurransen Sanremo-festivalen. Den europeiske kringkastingsunionen var relativt nystartet, og de ønsket en årlig programpost som kunne skape blest om unionen.

I tillegg var et formål for Eurovision Song Contest å bidra til forsoning i et Europa som fortsatt slet med ettervirkningene etter andre verdenskrig. EBU valgte å satse på en musikkonkurranse, med en tanke om at musikken er et universelt språk som kan forstås over landegrensene.

Deltakelse i konkurransen er mulig for alle EBU-medlemmer som er riksdekkende TV-kanaler i sine respektive land. I Norge er NRK og TV 2 medlemmer, og det er NRK som deltar fra Norge. Hvert medlem velger ut et bidrag som må oppfylle en rekke kriterier satt av EBU. Utvelgelsesprosessen må godkjennes av unionen, og her finnes det et stort spekter av nasjonale konkurranser. Bidragene sendes til den internasjonale konkurransen som finner sted i løpet av en uke rundt midten av mai. Vinnersangen kåres ved en direktesendt avstemning. Artisten som fremfører bidraget, får et trofé, og vinnermedlemmet blir invitert til å arrangere neste års finale. Man står fritt til å avslå invitasjonen, men dette gjøres i praksis svært sjelden.

Antallet deltakere har stadig steget, fra de opprinnelige sju det første året til atten bidrag ti år etter. Deretter lå det jevnt på 16–20 deltakere i mange år, frem til østblokkens oppløsning i 1989.

Eurovision Song Contest startet som en konkurranse for vesteuropeiske land, men da Berlinmuren falt og Øst-Europa begynte å åpne seg mot vest, opplevde EBU en økende interesse fra disse landene. Jugoslavia hadde allerede deltatt i en årrekke, og konkurransen var et kjærkomment vindu mot vest for mange bak jernteppet. Ikke minst oppsto det etter Sovjetunionens kollaps en hel rekke nye stater som meldte sine kringkastere inn i EBU og deretter ønsket å delta i ESC.

Dette førte til en stadig økning i antallet deltakere, og arrangementet begynte å bli uhåndterlig. Man prøvde først med en egen øst-europeisk finale hvor de tre beste fikk delta i selve Eurovision Song Contest, men dette var ikke i tråd med EBUs målsetning om forbrødring over landegrensene. I en periode forsøkte man med forskjellige systemer, hvor for eksempel de landene som ikke kvalifiserte seg til finale ett år, ikke fikk delta det neste året. Dette førte til en betydelig minsket interesse for konkurransen i de ikke-deltakende landene.

Fra 2004 har man derfor innført et system med semifinale, som har muliggjort deltakelse for hittil opptil 43 land. I 2008 ble det utvidet til to semifinaler. I alt har 51 forskjellige land deltatt minst én gang i konkurransen.

Konkurransen hadde et konservativt preg de første 17 årene. Antrekket for herrene var dress, mens damene stilte i kjoler eller lange skjørt. Stort sett deltok solister, men i noen tilfeller var sanggrupper med. Ingen stilte med egne instrumenter eller hadde noe sceneshow. De fleste vinnerlåtene var ballader.

Alt dette ble endret i 1974, da ABBA vant med den rocka låta Waterloo. De stilte i glamrock-inspirerte kostymer, hadde et forrykende sceneshow, og to av medlemmene spilte instrumenter. Også vinneren i 1975, nederlandske Teach-In, var et band som stilte med fantasirike kostymer og egne instrumenter på scenen.

I siste halvdel av 1970-tallet begynte disco å prege musikken. Luxembourg stilte med de populære Baccara, Vest-Tyskland med Silver Convention og Dschinghis Khan. På 1980-tallet ble kostymer og dansing på scenen stadig viktigere, og flere husker vinnerne Bucks Fizz, Herreys og Bobbysocks nettopp på grunn av det.

Siden har en rekke musikkformer vært representert i vinnerlåtene. Finland vant for eksempel med hardrock i 2006, Italia med indierock i 2021. Elementer fra folkemusikk preger ofte låtene. I 1998 var vinneren transkjønnet, mens i 2014 var vinneren dragartist. Og sceneshowet er blitt en stadig viktigere del av fremføringen av sangene.

Innlemmelsen av de østeuropeiske landene har ført til anklager om såkalt «kompisstemming» – et fenomen hvor land i geografisk og politisk nærhet gjentatte ganger stemmer på hverandres bidrag. Mange vesteuropeiske seere opplever dette som et typisk østeuropeisk fenomen, men det skjer også mellom andre deltakerland.

Mange støtter teorien om at den regionale stemmefordelingen skyldes politiske bånd, selv om dette er vanskelig å bevise. En langt mer sannsynlig årsak er at kulturell nærhet gjør det enklere å skape musikk som appellerer til publikum i naboland.

Allikevel er det nærmest umulig å vinne uten støtte fra både øst og vest. Misnøyen med det som ble oppfattet som østeuropeisk kompisstemming, var særlig sterk på midten av 2000-tallet. Norges svært overbevisende seier i 2009 tilbakeviste en rekke mer eller mindre konspiratoriske påstander om at det etter Øst-Europas inntreden i konkurransen var blitt «umulig» for noe vesteuropeisk land å noensinne vinne igjen, fordi de østeuropeiske landene var «for mange». Etter dette har vinnerlykken vært mer jevnt fordelt, med flest vinnere fra vest.

Det har gjennom tidene vært gjort en rekke endringer i arrangementet, både i format, regelverk og stemmegivning. Ikke minst har den teknologiske utviklingen vært drivende i disse endringene. Det er et sterkt ønske hos EBU om å involvere publikum i stor grad, og deltakerne oppmuntres derfor til å avholde telefonavstemninger hvis overhodet mulig, med fagjuryer i bakhånd hvis noe skulle gå galt i direktesending. Inntil 1999 var det et krav at arrangørlandet stilte med et orkester til å akkompagnere artistene, og dirigentene ble presentert. Siden har det eneste kravet vært at vokalen skal være live. All musikk kan være innspilt forhånd.

I de senere årene har formatet vært slik at konkurransen går over én uke, med semifinaler på tirsdag og torsdag og finale på lørdag. 26 land deltar i finalen, fordelt slik:

• Fjorårets vinner/årets vert
• De såkalte «fem store» (Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike, Italia – de fem viktigste økonomiske bidragsyterne til ESC)
• De ti beste fra semifinale 1
• De ti beste fra semifinale 2

*Uavgjort mellom Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike.

• Melodi Grand Prix