Eurovision Song Contest

Eurovision Song Contest er en internasjonal låtskriverkonkurranse for medlemmer i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU). Eurovision Song Contest er blant verdens største TV-begivenheter med opptil 200 millioner seere verden over. Programmet vises i hele Europa og sendes også i mange ikke-europeiske land. Det er svært populært i Australia og i flere asiatiske land. Siden 2000 har det også vært mulig å se konkurransen direkte på internett. Israel ligger ikke i Europa, men får delta fordi landet er medlem av EBU. Australia har fått delta fast siden 2015.

NRK arrangerer Melodi Grand Prix for å velge Norges bidrag til Eurovision Song Contest.

Konkurransen ble avholdt for første gang i 1956, med deltakere fra sju nasjoner. Hver deltaker fikk sende to bidrag, dette ble fra 1957 redusert til ett. Den første vinnersangen var sveitsiske «Refrain».

Konkurransen ble skapt etter modell av den italienske musikkonkurransen San Remo-festivalen. Den europeiske kringkastingsunionen var relativt nystartet, og de ønsket en årlig programpost som kunne skape blest om unionen.

I tillegg var et formål for Eurovision Song Contest å bidra til forsoning i et Europa som fortsatt slet med ettervirkningene etter andre verdenskrig. EBU valgte å satse på en musikkonkurranse, med en tanke om at musikken er et universelt språk som kan forstås over landegrensene.

Deltakelse i konkurransen er mulig for alle EBU-medlemmer som er riksdekkende TV-kanaler i sine respektive land. I Norge er NRK og TV 2 medlemmer, og det er NRK som deltar fra Norge. Hvert medlem velger ut et bidrag som må oppfylle en rekke kriterier satt av EBU. Utvelgelsesprosessen må godkjennes av unionen, og her finnes det et stort spekter av nasjonale konkurranser. Bidragene sendes til den internasjonale konkurransen som finner sted i løpet av en uke rundt midten av mai. Vinnersangen kåres ved en direktesendt avstemning. Artisten som fremfører bidraget får et trofé, og vinnermedlemmet blir invitert til å arrangere neste års finale. Man står fritt til å avslå invitasjonen, men dette gjøres i praksis svært sjelden.

Antallet deltakere har stadig steget, fra de opprinnelige sju det første året til atten bidrag ti år etter. Deretter lå det jevnt på 16–20 deltakere i mange år, frem til østblokkens oppløsning i 1989.

Eurovision Song Contest startet som en konkurranse for vesteuropeiske land, men da Berlinmuren falt og Øst-Europa begynte å åpne seg mot vest, opplevde EBU en økende interesse fra disse landene. Jugoslavia hadde allerede deltatt i en årrekke, og konkurransen var et kjærkomment vindu mot vest for mange bak jernteppet. Ikke minst oppsto det etter Sovjetunionens kollaps en hel rekke nye stater som meldte sine kringkastere inn i EBU og deretter ønsket å delta i ESC.

Dette førte til en stadig økning i antallet deltakere, og arrangementet begynte å bli uhåndterlig. Man prøvde først med en egen øst-europeisk finale hvor de tre beste fikk delta i selve Eurovision Song Contest, men dette var ikke i tråd med EBUs målsetning om forbrødring over landegrensene. I en periode forsøkte man med forskjellige systemer hvor for eksempel de landene som ikke kvalifiserte seg til finale ett år ikke fikk delta det neste året. Dette førte til en betydelig minsket interesse for konkurransen i de ikke-deltakende landene.

Fra 2004 har man derfor innført et system med semifinale, som har muliggjort deltakelse for hittil opptil 43 land. I 2008 ble det utvidet til to semifinaler. I alt har 51 forskjellige land deltatt minst én gang i konkurransen.

Innlemmelsen av de østeuropeiske landene har ført til anklager om såkalt «kompisstemming» – et fenomen hvor land i geografisk og politisk nærhet gjentatte ganger stemmer på hverandres bidrag. Mange vesteuropeiske seere opplever dette som et typisk østeuropeisk fenomen, men det skjer også mellom andre deltakerland.

Mange støtter teorien om at den regionale stemmefordelingen skyldes politiske bånd, selv om dette er vanskelig å bevise. En langt mer sannsynlig årsak er at kulturell nærhet gjør det enklere å skape musikk som appellerer til publikum i naboland.

Allikevel er det nærmest umulig å vinne uten støtte fra både øst og vest. Misnøyen med det som ble oppfattet som østeuropeisk kompisstemming var særlig sterk på midten av 00-tallet. Norges svært overbevisende seier i 2009 tilbakeviste en rekke mer eller mindre konspiratoriske påstander om at det etter Øst-Europas inntreden i konkurransen var blitt «umulig» for noe vesteuropeisk land å noensinne vinne igjen, fordi de østeuropeiske landene var «for mange». Etter dette har vinnerlykken vært mer jevnt fordelt, med flest vinnere fra vest.

Det har gjennom tidene vært gjort en rekke endringer i arrangementet, både i format, regelverk og stemmegivning. Ikke minst har den teknologiske utviklingen vært drivende i disse endringene. Det er et sterkt ønske hos EBU om å involvere publikum i stor grad, og deltakerne oppmuntres derfor til å avholde telefonavstemninger hvis overhodet mulig, med fagjuryer i bakhånd hvis noe skulle gå galt i direktesending.

I de senere år har formatet vært slik at konkurransen går over én uke, med semifinaler på tirsdag og torsdag og finale på lørdag. 26 land deltar i finalen, fordelt slik:

• Fjorårets vinner/årets vert
• De såkalt «fem store» (Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike, Italia – de fem viktigste økonomiske bidragsytere til ESC)
• De ti beste fra semifinale 1
• De ti beste fra semifinale 2

*Uavgjort mellom Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike.