dissenter

Dissenter ble tidligere brukt om et medlem av et kristent trossamfunn utenfor den dominerende kirken. I Norge ble det brukt om dem som sto utenfor den offisielle evangelisk-lutherske (stats)-kirken. I tillegg ble det også brukt om bevegelser innen den offisielle kirken som man mente brøt med det som ble oppfattet som rett lære. Slik ble haugianerne ofte kalt for dissenter av geistlige i den offisielle norske kirken, selv om også haugianerne var medlemmer der. Etter hvert som haugianerne ble mer akseptert, sluttet man gjerne også å kalle dem dissentere.

Betegnelsen er i dag lite brukt.

I Norge var det forbudt å melde seg ut av statskirken og danne et eget trossamfunn inntil den første Dissenterloven ble vedtatt i 1845 («Lov angaaende dem der bekjende sig til den Christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken»). Loven ble revidert i 1891 og 1896. I 1964 ble Grunnlovens § 2 endret til å lyde: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere der bekjende sig til den, ere forpliktede til at opdrage deres børn i samme.»

Med «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» (1969) ble dissenterbegrepet avskaffet i norsk rett; denne gir alle rett til å drive religionsvirksomhet og danne trossamfunn.