Victoria - britisk dronning

Faktaboks

Victoria
Alexandrina Victoria
uttale:
viktˈå:riə
født:
24. mai 1819, Kensington Palace, London, Storbritannia
død:
22. januar 1901, Osbourne House, Storbritannia
Victoria var dronning av Storbritannia og Irland fra 1837 til sin død i i 1901. I 1877 tok hun tittelen keiserinne av India. Hun satte preg på Storbritannias historie i så stor grad at hennes regjeringstid ofte blir kalt Viktoriatiden. Foto fra 1860.
Av /Royal Collection.

Victoria, dronning av Storbritannia og Irland og keiserinne av India.

Victoria (nummer fem fra høyre, sittende) og Albert (stående bakerest til venstre) og barna i 1857. Victoria og Albert fikk ni barn: fire sønner og fem døtre. Fotografiet er tatt da parets yngste barn, prinsesse Beatrice, var baby, hun ligger kledd i hvit kjole på Victorias fang.
Av /National Portrait Gallery, London.

Victoria som keiserinne av India

Victoria var dronning av Storbritannia og Irland fra 1837 til 1901. I Storbritannia kalles 1800-tallet ofte for Viktoriatiden, oppkalt etter dronningen. Hun var en svært nærværende monark og regjerte over et land, og etter hvert et imperium, i sterk vekst.

1800-tallet er et av århundrene hvor Storbritannia opplevde mest radikale forandringer på kort tid. Regenten brydde seg om sitt folk og hun var aktiv i sosiale, politiske og økonomiske reformer.

Bakgrunn og familie

Victoria var datter av hertug Edward av Kent, som var fjerde sønn av kong Georg 3, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld. Da Victorias onkel, Vilhelm 4, døde i 1837, ble hun dronning, mens Hannover, hvor det ikke var kvinnelig arvefølge, gikk over til Victorias yngste onkel, hertugen av Cumberland.

Tidlig regjeringstid

Victoria var oppdratt i whig-kretser, miljøer som kjempet for protestantisk arverekkefølge i det britiske konstitusjonell monarkiet. Som ung regent var Victoria opptatt å bevare den politiske makten som lå til kongehuset. Likevel er tiden under Victoria århundret hvor det britiske monarkiet gikk fra å inneha stor politisk makt til stort sett å sitte igjen med den seremonielle makten vi i dag forbinder med monarkier. I sine første regjeringsår ble hun påvirket av statsministeren, William Lamb Melbourne, noe som førte til at henne politiske forankring forble med whig-partiet.

I 1840 giftet Victoria seg med sin fetter, prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Ekteskapet var meget lykkelig, og de fikk ni barn; blant dem var hennes etterfølger Edvard 7 og den senere tyske keiserinne Victoria. Prins Albert, som fikk tittelen Prince Consort (prinsgemal), var en alvorlig og samvittighetsfull mann som fikk sterk innflytelse over Victoria. Han var imidlertid ikke populær, særlig ikke i det britiske aristokratiet, og dette påvirket også dronningens stilling. Hun brydde seg også mer om utenrikspolitikk enn innenrikspolitikk, og var heller ikke videre opptatt av å hjelpe irske bønder under den irske hungersnøden (The Great Famine) i 1840-årene.

Victoria støttet prinsens arbeid i forkant av verdensutstillingen (The Great Exhibition) i Londons Hyde Park i 1851, en utstilling hun selv åpnet. Med sitt internasjonale tilsnitt var verdensutstillingen noe dronningen var veldig stolt av, og hun kunne like stolt trekke frem sin kjære mann som en av hovedarkitektene bak den suksessrike utstillingen.

Victoria ble mer og mer konservativ i innenrikspolitiske spørsmål. Selv om Albert mente hun måtte heve seg over den nye partistrukturen som vokste frem på 1840- og 1850-tallet, var hun sterkt politisk påvirket av sin subjektive vurdering av politikerne hun forholdt eg til. Hun likte ikke statsministrene Henry Palmerston og William Gladstone spesielt godt, mens hun satte stor pris på Benjamin Disraeli.

Hun godtok imidlertid parlamentarismen, og gjorde ikke noe forsøk på å føre en personlig politikk i viktige spørsmål. Utenrikspolitikken interesserte henne mest, blant annet fordi hun hadde familieforbindelser med en rekke fyrstehus, som det danske, det tyske og det russiske. Hun fulgte også godt med på den britiske kolonialismen som for alvor skjøt fart etter verdensutstillingen i 1851.

Sen regjeringstid

Etter prins Alberts død i 1861 isolerte Victoria seg i mange år på Windsor slott utenfor London og Balmoral-slottet i Skottland. Alberts påvirkning på Victoria endret monarkiet for godt. Han påvirket henne i partipolitikken og hva slags rolle monarken skulle spille, både politisk og i samfunnet ellers. Albert mente hun måtte tjene folket og ikke først og fremst politikerne. Dermed førte hans påvirkning og hennes tilbaketrekning fra politikken til at flere avgjørelser ble tatt politisk uten dronningens samtykke. I andre halvdel av 1800-tallet dreide hun også oppmerksomheten sin mer mot den britiske allmennheten og ble etter hvert et sterkt symbol på den britiske nasjonale identiteten.

Etter Alberts død var det Disraeli dronningen skulle ha det tetteste arbeidsforholdet til, og Disraeli hjalp henne med å finne sin konstitusjonelle plass etter prinsen død. Dronningen støttet aktivt opp om Disraelis utenrikspolitikk. Fremfor alt førte den nye imperialismen til at dronningen i stigende grad ble et symbol på imperiets enhet. I 1877 tok hun tittelen keiserinne av India. Hun hadde mange tjenere fra det indiske subkontinentet, selv om hun aldri dro dit selv. India var landet som ble omtalt som juvelen i hennes egen krone og det viktigste i det britiske imperiet.

Ettertidens vurdering

Victoria var pliktoppfyllende og arbeidsom, meget myndig og fulgte godt med i sin samtid like til sine siste år, selv om hun aldri kom ut av den offisielle sorgen etter tapet av ektemannen. Hennes rojale karakter, hennes mot, verdier og skarpsindighet gjorde henne til en populær monark som har satt dype spor i britisk historie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg