spinning - garn

– 4) En av de mest brukte metoder i moderne spinnerier er ringspinning.

Av /Store norske leksikon ※.

Spinning. 1) Spinning med håndtein. Fotografiet er fra Sverige.

Av /NTB Scanpix ※.

– 2) Spinning med rokk.

Av /NTB Scanpix ※.

– 3) I forspinnemaskinen blir fiberbåndet, lunten, strukket og gitt en svak sno.

Av /KF-arkiv ※.

Spinning er en prosess der fibrer av begrenset lengde dreies sammen til en tråd eller garn med ubegrenset lengde. Spinneprosessen starter med at fibrene løses opp og renses for fremmedlegemer ved karding, noe som er spesielt viktig med norsk ull hvor sauer beiter i utmark og saueulla gjerne inneholder en del små kvister og blader.

Fra å være en utdøende teknikk har spinning fått økt popularitet i Norge og stadig flere ønsker å spinne eget garn. Dette har både sammenheng med en økt bevissthet rundt bruken av naturmaterialer og at det har kommet enklere rokker på markedet som også nybegynnere kan mestre. Dagens modeller er enkle å tilpasse ulike garnkvaliteter og for den sosiale spinner finnes sammenleggbare reiserokker.

Håndtein og rokk

Gjennom kardingen isoleres hver enkelt fiber og før selve spinningen, som utgjør sluttoperasjonen, ordnes de isolerte fibrene til bånd uten tvinn. Første kjente redskap til spinning var håndteinen, en kjepp som har en ekstra tyngde i den ene enden. Teinen settes i rotasjon, og ved hver dreining tilføres garnet tvinn. Når garnet har fått tilstrekkelig tvinn, vikles det opp på teinen.

Senere ble rokken oppfunnet. Den finnes i flere varianter.

Skottrokk

På skottrokken ligger teinen i en fast stilling og dreies ved hjelp av en snor som er koblet til et hånddrevet hjul. Både med tein og med skottrokk foregår spinningen av garnet periodisk. Med håndtein strekkes fibrene på grunn av teinens vekt, og garnet blir glattere og mindre luftig enn garn spunnet på skottrokk, der fibrene føres inn mot teinen fra siden, og derfor ikke blir strukket på samme måte.

Vingerokk

På vingerokken, som er kjent fra 1500-tallet, foregår spinning og oppvikling samtidig slik at spinningen foregår kontinuerlig og blir mer effektiv.

Spinnemaskiner

Den første spinnemaskin der garnet ble viklet opp på 250 roterende spindler ble laget i 1743 av briten Lewis Paul. I 1775 ble modellen forbedret av Richard Arkwright som brukte vannhjul som drivkraft (watermaskin). Samtidig oppfant James Hargreaves maskinen Spinning Jenny som ble forløperen til selfaktormaskinen (mulemaskin). Ringspinnemaskinen ble først laget 1830 av amerikaneren Jenks mens franskmannen Girard i 1810 oppfant den spinnemaskin som nå brukes til lin, hvor tråden føres gjennom vann (våtspinning). Ringspinnemaskinen med spindelhastigheter opptil 14 000 omdreininger/min er betydelig mer produktiv enn de øvrige og har derfor etter hvert blitt den dominerende maskintypen. En spinnemaskin har alltid et stort antall spindler anordnet i rekke, og et spinneris størrelse bestemmes av antallet spindler.

Spinnesystemene

Spinnesystemene deles i to kategorier:

1) spinning av kamgarn med glatt overflate og

2) spinning av kardegarn med en ru, håret overflate.

Ved fremstilling av kamgarn tilsikter man mest mulig parallellisering, mens bare delvis parallellisering oppnås i kardegarnsprosessen. Parallelliseringen utføres ved at man strekker fiberbåndene fra kardeprosessen. Parallelliseringen øker med strekkgraden. Ved fremstilling av kamgarn strekkes derfor fiberbåndene mange ganger samtidig som de korteste ullfibrene kjemmes bort. Under strekkprosessen føres det flere bånd sammen for å danne et nytt bånd. Herved oppnås en voksende jevnhet i båndet. Sluttprosessen foregår på den egentlige spinnemaskinen, også kalt finspinnemaskin, hvor båndet får den siste strekking og deretter tvinn, for til slutt å bli viklet opp på en spole.

Disse maskinene finnes i to typer; ved den ene foregår strekking, tvinning og oppspoling kontinuerlig, ved den andre foregår operasjonene periodisk (selfaktor). Til den første gruppen hører ringspinnemaskin, vingespinnemaskin og klokkespinnemaskin. Ved samtlige spinnemaskiner består strekkverket i prinsippet av to eller flere valsepar hvor fiberbåndet løper igjennom. Et valsepar har da alltid større hastighet enn det foregående. Avstanden mellom valseparene må være større enn den største fiberlengde for at disse ikke skal slites av. Ved spinning av langfibret materiale trenges derfor et føringsorgan mellom valseparene, som, alt etter materialets art, kan bestå av kamstaver, nålevalse, skinnbelte og så videre. Tvinnet i garn bestemmes av dreiningsorganets (spindelens) hastighet og fremmatingshastigheten fra strekkverket.

I midten av 1960-årene ble det utviklet en helt ny spinnemetode hvor kardet fiberbånd uten tvinn trekkes inn i en spinneturbin ved hjelp av en luftstrøm. På grunn av sentrifugalkreftene i turbinen avsetter fibrene seg enkeltvis på innerveggene i turbinen. Deretter blir fibrene fanget opp av en løs garnende som roterer i den andre enden av turbinen og fester seg til denne, hvoretter de, på grunn av rotasjonen, blir snodd sammen til et garn. Dermed får man en kontinuerlig spinneprosess. Denne spinnemetoden er 3–5 ganger mer produktiv enn ringspinnemaskiner. Metoden kalles for open-end spinning på grunn av spinneprinsippet med den løse garnenden i spinneturbinen, eller break spinning fordi fibrene blir fullstendig separert før spinning til garn.

Selftwist- eller Repco-metoden ble utviklet i Australia i begynnelsen av 1970-årene. Garnet fremstilles her ved at to enkeltgarn med skiftende tvinnretning snor seg om hverandre. Dette gir garnet en helt spesiell karakter. Metoden ble utviklet for spinning av ull, men brukes nå mest til spinning av trikotasjegarn av akryl.

De forskjellige råmaterialer

De forskjellige råmaterialer krever sin særegne spinnemetode, derfor brukes det også forskjellige maskiner til for eksempel spinning av ull og av bomull. I de senere årene har utviklingen av nye spinnemetoder gått i nye retninger. En metode går ut på å sno et filament eller stapelfibrer rundt et bånd av stapelfibrer som ikke har noen tvinn. I en annen metode føres en lunte av stapelfibrer frem til filamentet slik at de snor seg rundt dette.

For kunstfiber brukes spinning om det trinn i produksjonen der en flytende masse presses gjennom en dyse og formes til fibrer samtidig som massen går over i fast form.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg