Spinning, opprinnelig en prosess der fibrer av begrenset lengde dreies sammen til en tråd eller garn med ubegrenset lengde. Spinneprosessen innledes ved at fibermaterialet ved karding løses opp og renses for vedheftende fremmedlegemer. Ved dette har man til hensikt å isolere hver enkelt fiber. Før den egentlige spinning, som utgjør sluttoperasjonen, ordnes de isolerte fibrene til bånd uten sno. Første kjente redskap til spinning var håndteinen, en kjepp som har en ekstra tyngde i den ene enden. Teinen settes i rotasjon, og ved hver dreining tilføres garnet sno. Når garnet har fått tilstrekkelig sno, vikles det opp på teinen.

På skottrokken ligger teinen i en fast stilling og dreies ved hjelp av en snor som er koblet til et hånddrevet hjul. Både med tein og med skottrokk foregår spinningen av garnet periodisk. Med håndtein strekkes fibrene pga. teinens vekt, og garnet blir glattere og mindre luftig enn garn spunnet på skottrokk, der fibrene føres inn mot teinen fra siden, og derfor ikke blir strukket på samme måte.

På vingerokken, kjent fra 1500-tallet, foregår spinning og oppvikling samtidig, dvs. spinningen foregår kontinuerlig (se rokk).

Den første spinnemaskin, der garnet ble viklet opp på 250 roterende spindler, ble laget i 1743 av briten Paul, forbedret av Arkwright, som 1775 brukte vannhjul som drivkraft (watermaskin). Samtidig oppfant Hargreaves en maskin (Spinning Jenny). Denne ble forløperen til selfaktormaskinen (mulemaskin). Ringspinnemaskinen ble først laget 1830 av amerikaneren Jenks, franskmannen Girard oppfant 1810 den spinnemaskin som nå brukes til lin, hvor tråden føres gjennom vann (våtspinning). Ringspinnemaskinen med spindelhastigheter opptil 14 000 omdreininger/min er betydelig mer produktiv enn de øvrige og har derfor etter hvert blitt den dominerende maskintype. En spinnemaskin har alltid et stort antall spindler anordnet i rekke, og et spinneris størrelse bestemmes av antallet spindler.

Spinnesystemene deles i to kategorier: 1) spinning av kjemmet garn med glatt overflate og 2) spinning av kardegarn med en ru, håret overflate. Ved fremstilling av kjemmet garn tilsikter man mest mulig parallellisering, mens bare delvis parallellisering oppnås i kardegarnsprosessen. Parallelliseringen utføres ved at man strekker fiberbåndene fremstilt ved kardeprosessen, og parallelliseringen øker med strekkgraden. Ved fremstilling av kjemmet garn strekkes derfor mange ganger, for kjemmet garn av ull, vanligvis kalt kamgarn, flere tusen ganger samtidig som de korteste ullfibrene kjemmes bort. Under strekkprosessen føres det flere bånd sammen for å danne et nytt bånd. Herved oppnås en voksende jevnhet i båndet. Sluttprosessen foregår på den egentlige spinnemaskin, også kalt finspinnemaskin, hvor båndet får den siste strekking og deretter sno, for til slutt å bli viklet opp på en spole.

Disse maskinene finnes i to typer; ved den ene foregår strekking, snogivning og oppspoling kontinuerlig, ved den andre foregår operasjonene periodisk (selfaktor). Til den første gruppen hører ringspinnemaskin, vingespinnemaskin og klokkespinnemaskin. Ved samtlige spinnemaskiner består strekkverket i prinsippet av to eller flere valsepar hvor fiberbåndet løper igjennom. Et valsepar har da alltid større hastighet enn det foregående. Avstanden mellom valseparene må være større enn den største fiberlengde for at disse ikke skal slites av. Ved spinning av langfibret materiale trenges derfor et føringsorgan mellom valseparene, som alt etter materialets art kan bestå av kamstaver, nålevalse, skinnbelte osv. Snograden i garn bestemmes av dreiningsorganets (spindelens) hastighet og fremmatingshastigheten fra strekkverket.

I midten av 1960-årene ble det utviklet en helt ny spinnemetode hvor kardet fiberbånd uten sno trekkes inn i en spinneturbin ved hjelp av en luftstrøm. Pga. sentrifugalkreftene i turbinen avsetter fibrene seg enkeltvis på innerveggene i turbinen. Deretter blir fibrene fanget opp av en løs garnende som roterer i den andre enden av turbinen og fester seg til denne, hvoretter de pga. rotasjonen blir snodd sammen til et garn. Dermed får man en kontinuerlig spinneprosess. Denne spinnemetoden er 3–5 ganger mer produktiv enn ringspinnemaskiner. Metoden kalles for open-end spinning pga. spinneprinsippet med den løse garnenden i spinneturbinen, eller break spinning fordi fibrene blir fullstendig separert før spinning til garn.

Selftwist- eller Repco-metoden ble utviklet i Australia i begynnelsen av 1970-årene. Garnet fremstilles her ved at to enkeltgarn med skiftende snoretning snor seg om hverandre. Dette gir garnet en helt spesiell karakter. Metoden ble utviklet for spinning av ull, men brukes nå mest til spinning av trikotasjegarn av akryl.

De forskjellige råmaterialer krever sin særegne spinnemetode, derfor brukes det også forskjellige maskiner til f.eks. spinning av ull og av bomull. I de senere årene har utviklingen av nye spinnemetoder gått i nye retninger. En metode går ut på å sno et filament eller stapelfibrer (se tekstilfibrer) rundt et bånd av stapelfibrer som ikke har noen sno. I en annen metode føres en lunte av stapelfibrer frem til filamentet slik at de snor seg rundt dette.

For kunstfiber brukes spinning om det trinn i produksjonen der en flytende masse presses gjennom en dyse og formes til fibrer samtidig som massen går over i fast form.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.