Nord-Irlands historie

Hendelser i den nord-irske konflikten Forstørr Forminsk

  1. 1921

    Nord-Irland opprettes som en provins innenfor Storbritannia.

  2. 1969

    Starten på «The Troubles», en nesten tretti år lang borgerkrig mellom unionister og republikanere.

  3. 30. januar 1972

    Den blodige søndagen. Britiske soldater skyter mot en demonstrasjonstog med republikanere i Londonderry. 13 mennesker blir drept og 16 såret.

  4. 9. desember 1973

    Sunningdale-avtalen inngås. Avtalen blir veltet av unionistene året etter.

  5. 15. november 1985

    Den Anglo-Irske avtalen. Avtalen slår fast at den konstitusjonelle avtalen for Nord-Irland bare kan endres dersom et flertall av innbyggerne i provinsen støtter dette. Samtidig inneholder avtalen et punkt som gir Irland innflytelse over utviklingen i provinsen. Avtalen blir fordømt både av republikanere og unionister i Nord-Irland. 

  6. 15. desember 1993

    Downing Street-erklæringen. Den britiske og irske statsministeren kommer med en felles erklæring som åpner veien for forhandlinger mellom de stridende parter i provinsen. Etter at IRAs våpenhvile trådte i kraft høsten 1994, kommer et nytt anglo-irsk forslag i 1995 om hvordan provinsen skulle styres. Det viste seg vanskelig å få i gang reelle forhandlinger om Nord-Irlands fremtid, og i 1996 ble våpenhvilen igjen brutt av IRA, med en større bombeeksplosjon i London.

  7. 10. april 1998

    Langfredagsavtalen inngås. Avtalen innebærer opprettelse av en egen demokratisk forsamling for Nord-Irland med en provinsregjering bygd på konsensusprinsippet (d'Hondt-metoden). Videre regulerer avtalen et nord-sør-råd for Irland, et lignende råd for London-Dublin, reduksjon av britisk militært nærvær og en avvæpning av IRA samt løslatelse av paramilitære fanger. Den britiske og den irske regjeringen stiller seg bak avtalen.

  8. 13. oktober 2006

    St. Andrews-avtalen inngås. St. Andrews er bygd på de samme prinsippene som Langfredagsavtalen, men med endel endringer som gjorde maktdeling mulig i Belfast. De to partene blir enige om en avtale som ville gjeninnsette de politiske institusjonene i Nord-Irland. 

  9. 23. juni 2016

    Brexit-avstemningen  i Storbritannia. Brexit fører til at Nord-Irland, som en del av Storbritannia, vil forlate EU, som Irland er del av, i 2019. Dermed blir grensa mellom nord og sør på den irske øya EUs yttergrense. Det vil igjen sette dette forholdet på prøve. 

Nord-Irlands historie strekker seg fra 1921 og til dags dato, og har vært preget av konflikten mellom unionistene/lojalistene, som ønsker fortsatt tilslutning til Storbritannia, og nasjonalistene/republikanerne, som ønsker å forene Nord-Irland med republikken Irland.

Nord-Irland oppstod i 1921 som en administrativ og politisk enhet, en provins, innenfor Storbritannia. Provinsen hadde indre selvstyre, Stormont, fra 1921 frem til det ble avskaffet etter den blodige søndagen (Bloody Sunday) i 1972. Uenigheten om styret av Nord-Irland har pågått siden opprettelsen, og konfliktnivået var særlig høyt under «The Troubles» fra 1968 til Langfredagsavtalen ble undertegnet i 1998. Konflikten har dempet seg etter avtalen i 1998 og St. Andrews-avtalen i 2006. Indre selvstyre var stabilt mellom 2007 og 2017. Siden vinteren 2017 har Nord-Irland vært styrt fra London.

Ulster var opprinnelig et kongedømme som omkring 400 evt. ble delt i tre. Norske vikinger hadde en tid støttepunkter her. Ved den anglo-normanniske erobringen i 1066 kom Ulster under engelsk herredømme. Etter et opprør i 1607 ble mange irer fordrevet fra Ulster, og jorden gikk til skotske og engelske innvandrere. Oliver Cromwell fortsatte denne tvangsflyttingen.

Da det irske kravet om selvstyre (Home Rule) oppstod mot slutten av 1800-tallet, ble motsetningene mellom den irske og britiske befolkningen i området skjerpet. Kravet om selvstyre er bakgrunnen for delingen av den irske øya i 1921. Den irsk-britiske avtalen fra 1921, som førte til opprettelsen av Den irske fristat, gjaldt for hele øya, men gav Nord-Irland rett til å stille seg utenfor. Det protestantiske flertallet i nord besluttet å ikke knytte seg til fristaten, og seks av de ni grevskapene i Ulster forble under britisk styre, mens tre sluttet seg til Den irske fristat. Selvstyreavtalen ble gjennomført under motstand fra Sinn Féin og katolikkene, som krevde at Nord-Irland skulle forenes med republikken i en selvstendig all-irsk stat.

Nord-Irland oppstod som en administrativ og politisk enhet i 1921, da resten av Irland ble skilt ut fra den britisk-irske staten som en fristat med fullt økonomisk og politisk selvstyre, utenfor Storbritannia, men formelt underlagt den britiske monarken. Samtidig ble Nord-Irland etablert som en egen provins med utstrakt indre selvstyre, innenfor Storbritannia. Provinsens selvstyre, Stormont, hadde full autonomi.

De konservative unionistene – Ulsterunionistene (The Ulster Unionist Party) – satt med den politiske makten i Nord-Irland og konsoliderte den i 1920- og 1930-årene. Blant annet ble det innført et valgsystem med enmannskretser etter britisk mønster, det ble opprettet en nesten ren protestantisk politistyrke og det ble vedtatt lover som forbød IRA, den katolske terrororganisasjonen som kjempet for et forent Irland.

Striden mellom de to folkegruppene førte til økonomiske nedgangstider. Under den økonomiske depresjonen i 1930-årene var arbeidsløsheten oppe i 27 prosent, og særlig skipsbyggingsindustrien var i krise. Under andre verdenskrig opplevde provinsen en økonomisk blomstringstid, industrien vokste og det ble innført velferdsordninger etter britisk mønster. Men veksten var ikke jevnt fordelt. De britisk-ættede protestantene hadde gjennomsnittlig en mye høyere levestandard enn den irske, katolske befolkningen. I perioden etter 1950 vokste misnøyen blant katolske aktivister, som krevde større likestilling på det sosiale og politiske område. De hadde lenge var diskriminert og gjort til annenrangs borgere. Arbeidsledigheten økte igjen, blant annet i skipsbyggingsindustrien, og stagnasjon i boligbyggingen økte misnøyen. Siste halvdel av 1960-tallet var situasjonen svært spent flere steder i provinsen.

Det nasjonalistiske mindretallet utgjør cirka 40 prosent av befolkningen. Konflikten er kulturell, politisk og sosial, og omtales ikke lenger som religiøs. De fleste unionistene er etterkommere av engelske og skotske innvandrere, og de har vært en økonomisk overklasse helt siden flertallet kom til Irland på 1600-tallet. Flertallet av nasjonalistene vil at Nord-Irland skal slutte seg til republikken Irland, mens unionistene er uforsonlige i sin lojalitet til Storbritannia.

House of Parliament i London ble i juni 1974 skadet av en bombeeksplosjon (P)IRA stod bak. 11 mennesker ble skadd.

Bombeangrep i London av Ukjent fotograf/RV1864. CC BY NC ND 2.0

I mars 1969 var det stor uenighet i Ulsterunionstene i spørsmålet om alminnelig stemmerett i kommunalpolitiske spørsmål. De katolske nasjonalistene hadde ikke ordinær stemmerett og ingen representasjon på Stormont, den interne provinsregjeringen. De ytterliggående republikanerne tok til gata for demonstrere mot uretten de følte. Flere steder i provinsen var det sammenstøt mellom lojalister (protestanter) og republikanere (katolikker). Utover sommeren 1969 fikk demonstrasjonene en stadig voldsommere karakter, og provinsen var på randen av borgerkrig. Katolikkene fikk støtte fra Irland, mens protestantene appellerte til britene om politistyrker og militære vaktavdelinger.

Den britiske regjeringen intervenerte og sendte tropper til provinsen i 1969. Offisielt het det fra London at troppene kom for å opprettholde ro og orden og for å beskytte den katolske mindretallsbefolkningen. Men de katolske nasjonalistene forsto fort at troppene var kommet for å opprettholde den unionistisk protestantiske kontrollen i provinsen. Resultatet ble en ytterligere splittelse som ble starten på en 30-år lang borgerkrig, kalt «The Troubles».

I 1976 ble republikanske (IRA) fengselsinnsatte fratatt sin status som politiske fanger. Dette utløste voldsomme sultestreiker i flere fengsel i Nord-Irland. Bildet viser Sinn Fein-medlemmer som protesterer til støtte for de sultestreikende.

Sultestreik-støtte av Ukjent fotograf/Burns Library. CC BY NC ND 2.0

Den britiske tilstedeværelsen førte til at den Irske Republikanske hær (Irish Republican Army – IRA) – som lenge hadde ført en anonym tilværelse – ble delt i to i 1969 og IRA dannet en slagkraftig militær organisasjon kalt «The Provisional IRA». Gjennom 1970- og 1980-årene drev IRA (eller PIRA) en regulær militær kamp mot de britiske styrkene Nord-Irland. I tillegg førte IRA en propagandakrig samt målrettede terroraksjoner i Storbritannia i et forsøk på å vise omverdenen at de var under okkupasjon av britene.

En av de mest omtalte episodene i konflikten utspant seg 30. januar 1972 (den blodige søndagen), da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i byen Londonderry/Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret. Denne episoden bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland. Hendelsen førte til at Stormont (interne selvstyre) ble suspendert og Nord-Irland ble styrt fra den britiske regjeringen i London.

I 1976 ble republikanske (IRA) fengselsinnsatte fratatt sin status som politiske fanger. Dette utløste voldsomme sultestreiker i flere fengsel i Nord-Irland. De aller mest kjente foregikk i Maze-fengselet hvor Bobby Sands ledet streiken for å få tilbake den politiske statusen. Dette nektet den britiske statsminister Margaret Thatcher og 1981-sultestreiken ble slutten på en femårig lang protest. Streiken ble avblåst etter at ti fanger sultet seg selv til døde, deriblant Sands. 100 000 mennesker deltok i Sands begravelse og sultestreikene gjorde motstanden mot britiske myndigheter enda større.

Tre år senere, i 1984, utførte IRA et bombeattentat mot det konservative partiets konferansehotell i Brighton. Målet var å ta liv av Thatcher og hennes kabinett, som alle bodde på hotellet. Thatcher unngikk så vidt angrepet, men bomben, som var plassert av IRA-medlem Patrick Magee i etasjen over der Thatcher bodde, drepte 5 og skadet 34.

Sinn Fein marsjerer i Downpatrick, ca. 1985.

Sinn Fein av Bobbie Hanvey/Burns Library. CC BY NC ND 2.0

Gjennom flere tiår år var konflikten i Nord-Irland fastlåst. Flere fredsforsøk ble bombet i stykker eller avbrutt av sekteriske mord, vold og terror. Fredsprosessen består av tre ulike prosesser: Den første prosessen kulminerte i Sunningdale-avtalen i 1973, som ble veltet av unionistene i 1974. Den andre ledet opp til Belfast-avtalen (Langfredagsavtalen) i 1998, som er en milepæl i nordirsk historie, men som viste seg vanskelig å fullt implementere.

Den tredje endte i 2006 og omtales som St. Andrews-avtalen, som på mange måter var en omskriving av Belfast-avtalen. Denne avtalen var unik fordi den sikret politisk samarbeid mellom to erkefiender – Sinn Fein og Det demokratiske unionistpartiet.

Unionister/lojalister protesterer mot den anglo-irske avtalen i 1985.

Unionister protesterer av Bobbie Hanvey/Burns Library. CC BY NC ND 2.0

I 1985 ble det inngått en avtale mellom den britiske og irske regjeringen (den Anglo-Irske avtalen), som slo fast at situasjonen for Nord-Irland bare kunne endres dersom et flertall av innbyggerne støttet dette. Samtidig inneholdt avtalen et punkt som ga Irland innflytelse over utviklingen i provinsen. Avtalen ble spesielt fordømt av unionistene fordi det ga den irske republikken adgang til forhandlingsbordet om provinsens fremtid. Til gjengjeld ønsket Thatcher hjelp av irene til å stoppe IRAs terrorvirksomhet på det britiske fastlandet.

I 1993 kom den britiske (John Major) og irske statsministeren (Albert Reynolds) med en felles erklæring som åpnet veien for forhandlinger mellom de stridende parter (Downing Street-erklæringen). For britene og unionistene var et av de viktigste kravene at IRA måtte legge ned våpnene før IRAs politiske fløy Sinn Féin kunne få delta i forhandlingene. 1. september 1994 erklærte IRA våpenhvile, og to måneder senere fulgte de protestantiske militante organisasjonene etter.

I februar 1995 kom en ny irsk-britisk erklæring (Downing Street Declaration) som trakk opp retningslinjer for hvordan Nord-Irland skulle styres. De to regjeringenes mål var lokalt selvstyre og en lokal nasjonalforsamling med internt selvstyre. I tillegg skulle det opprettes organer med medlemmer både fra Irland og Nord-Irland til å ta seg av saker av felles interesse. Men selve fredsforhandlingene trakk ut. Den britiske regjeringen stilte nye betingelser for at Sinn Féin kunne få være med i forhandlingene – betingelser som ikke var nevnt i Downing Street-erklæringen fra desember 1993. Der ble det kun nevnt våpenhvile fra IRA. Men nå ble det krevd at IRA måtte overlevere alle sine våpen før Sinn Féin fikk forhandle. Den britiske statsministeren Major hadde en vanskelig parlamentarisk situasjon i det britiske underhuset. Utover i 1996, ble han avhengig av Ulsterunionistene for å kunne forvalte et flertall i Underhuset. Dermed trengte Major hjelp utenfra.

Fredsprosessen stod i stampe, og den irske og den britiske regjeringen nedsatte en internasjonal kommisjon som skulle hjelpe med våpenspørsmålet. Tremannskommisjonen ble ledet av den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell. Den konkluderte i januar 1996 med at spørsmålet om ulovlige våpen ikke kunne løses før alle parter satte seg til forhandlingsbordet, men måtte være en del av forhandlingene. Storbritannia foreslo deretter at det skulle avholdes valg til en egen provinsforsamling i Nord-Irland som grunnlag for fredsforhandlingene.

Forslaget ble møtt med kraftige protester fra de katolske nasjonalistiske partiene i Nord-Irland. Et valg ville automatisk føre til protestantisk flertall på grunn av befolkningssammensetningen i provinsen. Nasjonalistene i Nord-Irland mente at de protestantiske unionistene misbrukte sitt flertall til å diskriminere det katolske mindretallet da de hadde makten før direkte britisk styre ble innført i 1972.

Etter drøye 17 måneders våpenhvile ble den opphevet av IRA 9. februar 1996, med en større bombeeksplosjon som drepte to mennesker i Londons Docklands-distrikt og gjorde skade for millioner av kroner. I juni ble store deler av sentrum i Manchester ødelagt av en IRA-bombe. Bruddet på våpenhvilen førte til ny fremdrift i fredsprosessen. Valgene i Nord-Irland ble avholdt i mai 1996, der Sinn Féin gjorde et meget godt valg. Partiet ble likevel nektet adgang til forhandlingene på grunn av IRAs brudd på våpenhvilen. Forhandlingene startet i juni 1996 uten Sinn Féins medvirkning under ledelse av George Mitchell. Samtidig blusset urolighetene opp igjen i selve Nord-Irland i 1996/1997.

Ved valget i Storbritannia i 1997 fikk Sinn Féin to mandater og styrket sin politiske innflytelse. Labours Tony Blair ble valgt til statsminister med århundrets største flertall. Dessuten var den nye britiske regjeringen ikke avhengig av parlamentarisk støtte fra unionistene. Dette førte til ny fremgang i fredsprosessen og endret dynamikken i hele prosessen. Etter at IRA på nytt hadde erklært våpenhvile sommeren 1997, ble Sinn Féin invitert til fredsforhandlinger i september 1997. Dette førte til protester fra unionistene i Nord-Irland. På tross av protestene ble fredssamtaler igangsatt og statsminister Tony Blair møtte for første gang Sinn Féins leder Gerry Adams.

Flerpartisamtalene, ledet av George Mitchell, ble avsluttet langfredag, 10 april 1998. Langfredagsavtalen (Good Friday Agreement) innebar opprettelse av en egen demokratisk forsamling for Nord-Irland med en provinsregjering bygd på konsensusprinsippet (d'Hondt-metoden). Videre regulerte avtalen et nord-sør-råd for Irland, et lignende råd for London-Dublin, reduksjon av britisk militært nærvær og en avvæpning av IRA samt løslatelse av paramilitære fanger. Den britiske og den irske regjeringen stilte seg bak avtalen, som fikk 71 prosent tilslutning i en nordirsk folkeavstemning. De snaut 30 prosentene som stemte mot var unionister som støttet Det demokratiske unionistpartiet. Partiet, som nå er provinsens største, var ikke med i forhandlingene som ledet opp mot avtalen i 1998. De var i mot Sinn Féins deltagelse i prosessen.

Samme år ble protestanten David Trimble fra det moderate unionsitpartiet UUP og katolikken John Hume, medgrunnlegger av Nord-Irlands sosialdemokratiske parti (SDLP), tildelt Nobels fredspris for mangeårig innsats frem mot Langfredagsavtalen. Men tilbakeslagene var mange i den videre prosessen, selv om de moderate kreftene dominerte det nye nordirske parlamentet etter valgene i 1998.

Året etter ble det etter en del tautrekking dannet regjering, med David Trimble som førsteminister og lik fordeling av taburettene mellom unionister og nasjonalister, hvorav to til Sinn Féin. Regjeringen viste seg imidlertid lite styringsdyktig i den kraftige politiske turbulensen den var utsatt for. Da regjeringen ble suspendert av britiske myndigheter i 2002, var det fjerde gang i løpet av dens tre første år.

Nøkkelproblemet var nye krav og manglende oppfølging fra IRAs side når det gjaldt våpeninnleveringen. Både det nordirske parlamentsvalget i 2001, et nyvalg i 2003, lokalvalget i 2005 og det britiske underhusvalget samme år gav fremgang for de mer uforsonlige kreftene og motstandere av fredsprosessen. I valget i 2003 ble Det demokratiske unionistpartiet med deres leder Ian Paisleys største parti, mens Sinn Féin ble det største partiet på nasjonalistisk side. Prosessen lot nå til å stå i stampe, til tross for at USAs president George W. Bush fulgte forgjengeren Bill Clintons eksempel ved å engasjere seg direkte.

Heller ikke grasrota var det jevnt over særlig bedring å spore i disse årene, med lokale sammenstøt som også gikk ut over skolebarn, og med bombeangrep i London fra utbrytergruppen «Real IRA» (Virkelige IRA) som erklærte at IRA hadde sviktet i kampen. Men da IRA i juli 2005 på ny proklamerte våpeninnlevering, nedleggelse og overgang til fredelige, politiske midler, syntes vendepunktet å ha inntrådt. Omslaget ble knyttet til det islamistiske terroranslaget mot London et par uker tidligere, og generelt svinnende sympati i befolkningen for IRAs metoder – ikke minst etter 11. september-angrepet mot USA i 2001.

Et bankran av historiske dimensjoner og et drap på to tilfeldige sivilpersoner i 2005 forsterket inntrykket av mer flytende grenser mellom politisk kamp og organisert kriminalitet innen IRA; selv i katolske kjerneområder kom det nå til sterke markeringer mot voldsbruken. Høsten 2005 var protestantiske paramilitære styrker involvert i nye opptøyer, men den internasjonal våpenkommisjonen, ledet av kanadieren John De Chastelain, rapporterte avvæpningen av IRA som gjennomført og godkjent. En kommisjonsrapport høsten 2006 bekreftet at avvæpningen av IRA var sluttført.

Unionistenes Ian Paisley, USAs president George W. Bush og Sinn Féins Martin McGuinness møttes i Det hvite hus i desember 2007.

Ian Paisley, George W. Bush og Martin McGuinness av Chris Greenberg/The White House. Public domain

I 2006 var klimaet helt annerledes det hadde vært sent på 1990-tallet. De moderate partiene, som Langfredagsavtalen var bygget rundt, hadde mistet oppslutning. De mer radikale partiene, Det demokratiske Unionistpartiet og Sinn Féin, var nå de ledende partiene på hver sin av den politiske skillelinjen. Paisley og Adams var på mange måter avhengige av hverandre siden de to representerte partiene som balanserte den politiske situasjonen i provinsen.

I St. Andrews, Fife, Skottland, ble de to partiene enige om en avtale som ville gjeninnsette de politiske institusjonene i Nord-Irland. Sinn Féin hadde godtatt unionistenes krav å stille seg bak den nordirske politistyrken samt anerkjenne lov og orden. St Andrews-avtalen fra 2006 var den foreløpige siste brikken i puslespillet for å skape fred.

Regionalvalgene i Nord-Irland i 2007 ga ytterligere fremgang for Det demokratiske unionistpartiet (DUP) og Sinn Féin. De fikk henholdsvis 36 og 28 av de 108 plassene i parlamentet. Likevel var det åpenbart at konfliktnivået i provinsen var i ferd med å avta, og at tiden var inne selv for de mest stivsinnede til å finne frem til en politisk løsning. Det var klar melding fra London om at denne gang var siste sjanse. Men like klar syntes nå den felles nordirske erkjennelsen av at langfredagsavtalen av 1998 var eneste farbare vei – en seier for Blair og hans irske kollega Bertie Ahern.

8. mai 2007 ble det indre selvstyret gjenopprettet, seks år etter at den britiske regjeringen oppløste parlamentet i Stormont-bygningen. De gamle erkefiendene Ian Paisley og Martin McGuinness møttes for første gang ansikt til ansikt, smilende og småspøkende, for å danne koalisjonsregjeringen der de selv ble henholdsvis førsteminister og visestatsminister. En av de voldeligste grupperingene i den lange konflikten, Ulster Defence Association (UDA), erklærte at dens paramilitære fløy Ulster Freedom Fighters hadde lagt ned sine våpen, dog uten å ville la seg avvæpne av myndighetene.

Valgene til den nordirske folkeforsamlingen i 2011, 2016 og 2017 befestet Det demokratiske unionistpartiet og Sinn Féin sine posisjoner. I løpet av perioden har begge partiene skiftet ut sine ledere. Det demokratiske unionistpartiet erstattet Ian Paisley, først med Peter Robinson fra 2008 til 2015, siden med Arlene Foster, som fortsatt er leder. Paisley, som var en av stifterne av partiet, satt som leder fra 1971 til 2008. Han døde i 2014. Sinn Féin erstattet Gerry Adams med Michelle O'Neill i Nord-Irland og Mary Lou MacDonald i Irland. Adams hadde ledet partiet, nord og sør, siden 1983.

Det interne selvstyre har vært stabilt siden St Andrews-avtalen i 2006. Men vinteren 2017 falt samarbeidet sammen, etter at Sinn Féins viseførsteminister Martin McGuinness trakk seg fra sin post. Han og partiet hadde ikke tillit til førsteminister Arlene Fosters håndtering av en energiskandale som rammet provinsen. Dermed falt de politiske institusjonene sammen og Nord-Irland har siden 2017 vært direkte styrt fra London igjen. Det har ikke lykkes partene å komme til enighet om en felles platform for å få gjeninnsatt selvstyreinstitusjonene.

23. juni 2016 stemte det britiske folket Storbritannia ut av den Europeiske Unionen (EU). Det var først og fremst England og Wales som stemte for Brexit, mens Nord-Irland og særlig Skottland stemte for å forbli. I den påfølgende Brexit-debatten og i forhandlinger med EU, har Nord-Irland vært sentralt. Etter britenes utgang vil nemlig grensen mellom Irland (EU-medlem) og Nord-Irland (som en del av Storbritannia) bli EUs yttergrense.

18. april 2017 utstedet den britiske statsminister Theresa May nyvalg i Storbritannia, i håp om å få et større flertall i Underhuset og en sterkere kraft i brexit-forhandlingene. Resultatet fra valget 8. juni 2017 var derimot nedslående for May og det konservative partiet. Selv om partiet ble størst, fikk det ikke nok representanter til å danne en ren flertallsregjering. Etter forhandlinger kom May til enighet med det Demokratiske unionistpartiet i Nord-Irland, at deres åtte representanter skulle støtte Mays konservative regjering. Støtten det Demokratiske unionistpartiet gir London-regjeringen vanskeliggjør både muligheten for å få gjeninnsatt de politiske institusjonene i provinsen og diskusjonene om grensespørsmålet i Brexit-forhandlingene.

Selv om et flertall av nordirene (56 prosent) stemte for å forbli i EU i 2016, er det Demokratiske unionistpartiet positiv til å forlate EU. Samtidig ønsker unionistpartiet, som Mays regjering, at det skal være en sømløs (åpen) grense mellom nord og sør, for ikke å true den økonomiske situasjonen i nord eller true fredsprosessen. Mays regjering, med støtte fra Det demokratiske unionistpartiet, ønsker å forlate EUs indre marked og tollunion, i tillegg til altså å holde grensen sømløs.

EU på sin side har sagt det er vanskelig om ikke umulig å ha en sømløs grense hvis britene går ut av det indre markedet og tollunionen. De har bedt britene om en løsning på grensespørsmålet for det forhandles videre om andre spørsmål. Britene skal være ute av EU i løpet av mars 2019. May vet at hennes regjering kan falle med en beslutning den ene eller andre veien, hovedsakelig på grunn av støtten fra det nordirske unionistpartiet.

Konflikten var en bremse for Nord-Irlands økonomiske vekst. Gjennom hele konfliktperioden kom det store overføringer fra London. Stor arbeidsløshet og økende sosial uro bekymret London, og det var et uttalt mål under konflikten å prøve og sysselsette så mange som mulig, særlig fra arbeiderklassen. Den offentlige sektor ble kunstig stor og under sparepolitikken (austerity) innført av den britiske regjeringen i 2010, ble ikke Nord-Irland rammet. Etter freden kom med indre selvstyre i 2007, har den økonomiske veksten vært stor. Handelen har tatt seg opp, internasjonale investeringer har kommet jevnt og trutt og turismen er den næringen som har akselerert hurtigst. Titanic-museet i Belfast er i 2018 et av Storbritannia mest besøkte turistmål.

Den økonomiske utviklingen det siste tiåret har snudd den sosio-økonomiske situasjonen i provinsen på hodet. På 1970- og 1980-tallet var det de katolske nasjonalistene som var arbeidsløse og fattige. I dag er det de prostestantiske unionistiske områdene som sliter mest, hvor fattigdommen og arbeidsledigheten er størst. Nasjonalistene er den gruppen som har tjent mest på en oppblåst offentlig sektor og kommet best ut av det etter forholdene i provinsen normaliserte seg.

Likevel råder usikkerhet for fremtiden mer i Nord-Irland enn i andre deler av Storbritannia. Provinsens konstitusjonelle tilknytning hviler på Langfredagsavtalens flertallssamtykke, at det til en hver tid er opp til flertallet i provinsen å bestemme den konstitusjonelle tilknytningen – enten status quo, som en del av Storbritannia eller en gjenforening med Irland. Brexit-forhandlingene om grensespørsmålet har om mulig gjort denne usikkerheten enda større.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.