Ulster var opprinnelig et kongedømme som ca. 400 e.Kr. ble delt i tre. Norske vikinger hadde en tid støttepunkter her. Ved den anglo-normanniske erobring i 1066 kom Ulster under engelsk herredømme. Etter et opprør i 1607 ble mange irer fordrevet fra Ulster, og jorden gikk til skotske og engelske innvandrere. Oliver Cromwell fortsatte denne tvangsflyttingen. Da det irske kravet om selvstyre (Home Rule) oppstod på 1800-tallet, ble motsetningene mellom den irske og britiske befolkningen i området skjerpet. Den irsk-britiske avtalen fra 1921, som førte til opprettelsen av Den irske fristat, gjaldt for hele øya, men gav Nord-Irland rett til å stille seg utenfor. Det protestantiske flertallet i nord besluttet å ikke knytte seg til fristaten, og seks av de ni grevskapene i Ulster forble under britisk styre, mens tre sluttet seg til Den irske fristat. Selvstyreavtalen ble gjennomført under motstand fra Sinn Féin og katolikkene, som krevde at Nord-Irland skulle forenes med republikken i en selvstendig all-irsk stat. De konservative unionistene satt med den politiske makten i Nord-Irland og konsoliderte den i 1920- og 1930-årene. Blant annet ble det innført et valgsystem med enmannskretser etter britisk mønster, det ble opprettet en nesten ren protestantisk politistyrke og det ble vedtatt lover som forbød IRA, den katolske terrororganisasjonen som kjempet for et forent Irland.

Striden mellom de to folkegruppene førte til økonomiske nedgangstider. Under depresjonen i 1930-årene var arbeidsløsheten oppe i 27 prosent, og særlig skipsbyggingsindustrien var i krise. Under andre verdenskrig opplevde provinsen en økonomisk blomstringstid, industrien vokste og det ble innført velferdsordninger etter britisk mønster. Men veksten var ikke jevnt fordelt. De britisk-ættede protestantene hadde gjennomsnittlig en mye høyere levestandard enn den irske, katolske befolkningen. I perioden etter 1950 vokste misnøyen blant katolske aktivister, som krevde større likestilling på det sosiale og politiske område. Arbeidsledigheten økte igjen, blant annet i skipsbyggingsindustrien, og stagnasjon i boligbyggingen økte misnøyen.

I mars 1969 kom det til en krise i unionistpartiet i spørsmålet om alminnelig stemmerett i kommunalpolitiske spørsmål. Ytterliggående protestanter kom i strid med katolikkene i flere byer, og utover sommeren 1969 fikk demonstrasjonene en stadig voldsommere karakter, og provinsen var på randen av borgerkrig. Katolikkene fikk støtte fra Irland, mens protestantene appellerte til britene om politistyrker og militære vaktavdelinger. Den britiske regjeringen intervenerte og sendte tropper til provinsen, offisielt for å opprettholde ro og orden og for å beskytte den katolske befolkningen. Resultatet ble imidlertid en ytterligere splittelse som ble starten på en stadig vedvarende konflikt mellom den protestantiske og katolske befolkningen i landet. Blant annet ble IRA – som lenge hadde ført en anonym tilværelse – revitalisert som en slagkraftig militær organisasjon, som i 1970- og 1980-årene drev regulær militær aktivitet mot de britiske styrkene, i tillegg til en rekke terroraksjoner i Storbritannia.

En av de mest omtalte episodene i konflikten utspant seg 30. januar 1972 (den blodige søndagen), da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret. Denne episoden bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland. Urolighetene (på engelsk ofte omtalt som «Troubles») og det britiske militære nærvær i provinsen sementerte splittelsen mellom folkegruppene.

Det katolske mindretallet utgjør ca. 40 prosent av befolkningen. Skillet mellom katolikker og protestanter er ikke bare religiøst. De fleste protestantene er etterkommere av britiske innvandrere, og de har vært en økonomisk overklasse helt siden de kom til Irland på 1600-tallet. Slik er konflikten også en sosial konflikt med sterke politiske overtoner. Mange av katolikkene vil at Nord-Irland skal slutte seg til republikken Irland, mens protestantene er uforsonlige i sin lojalitet til Storbritannia. Begreper som «republikansk» og «lojalistisk» eller «unionistisk» brukes gjerne om de ulike politiske partier og grupperinger i Nord-Irland.

Gjennom 25 år var konflikten i Nord-Irland fastlåst. Flere forsøk på fredsfølere ble bombet i stykker eller avbrutt av sekteriske mord. I 1985 ble det inngått en avtale mellom den britiske og irske regjeringen, som slo fast at situasjonen for Nord-Irland bare kunne endres dersom et flertall av innbyggerne støttet dette. Samtidig inneholdt avtalen et punkt som ga Irland innflytelse over utviklingen i provinsen. Avtalen ble fordømt både av republikanere og unionister i Nord-Irland og førte ikke frem.

I 1993 kom den britiske og irske statsministeren med en felles erklæring som åpnet veien for forhandlinger mellom de stridende parter (Downing Street-erklæringen). For britene og unionistene var et av de viktigste kravene at IRA måtte legge ned våpnene før IRAs politiske fløy Sinn Féin kunne få delta i forhandlingene. 1. september 1994 erklærte IRA våpenhvile, og to måneder senere fulgte de protestantiske militante organisasjonene etter.

I februar 1995 kom en ny irsk-britisk erklæring som trakk opp retningslinjer for hvordan Nord-Irland skulle styres. De to regjeringenes mål var lokalt selvstyre og en lokal nasjonalforsamling med vide fullmakter. I tillegg skulle det opprettes organer med medlemmer både fra Irland og Nord-Irland til å ta seg av saker av felles interesse. Men selve fredsforhandlingene trakk ut. Den britiske regjeringen stilte nye betingelser for at Sinn Féin kunne få være med i forhandlingene – betingelser som ikke var nevnt i Downing Street-erklæringen fra desember 1993. Det ble nå krevd at IRA måtte overlevere alle sine våpen før Sinn Féin fikk forhandle.

Fredsprosessen stod i stampe, og den irske og den britiske regjeringen nedsatte en internasjonal kommisjon som skulle hjelpe med våpenspørsmålet. Tremannskommisjonen ble ledet av den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell. Den konkluderte i januar 1996 med at spørsmålet om ulovlige våpen ikke kunne løses før alle parter satte seg til forhandlingsbordet, men måtte være en del av forhandlingene. Storbritannia foreslo deretter at det skulle avholdes valg til en egen provinsforsamling i Nord-Irland som grunnlag for fredsforhandlingene. Forslaget ble møtt med kraftige protester fra de katolske nasjonalistiske partiene i Nord-Irland. Et valg ville automatisk føre til protestantisk flertall på grunn av befolkningssammensetningen i provinsen. Nasjonalistene i Nord-Irland mente at de protestantiske unionistene misbrukte sitt flertall til å diskriminere det katolske mindretallet da de hadde makten før direkte britisk styre ble innført i 1972.

Etter drøye 17 måneders våpenhvile ble den opphevet av IRA 9. feb. 1996, med en større bombeeksplosjon som drepte to mennesker i Londons Docklands-distrikt og gjorde skade for millioner av kroner. I juni ble store deler av sentrum i Manchester ødelagt av en IRA-bombe. Bruddet på våpenhvilen førte til ny fremdrift i fredsprosessen. Valgene i Nord-Irland ble avholdt i mai 1996, der Sinn Féin gjorde et meget godt valg. Partiet ble likevel nektet adgang til forhandlingene pga. IRAs brudd på våpenhvilen. Forhandlingene startet juni 1996 uten Sinn Féins medvirkning under ledelse av George Mitchell. Samtidig blusset urolighetene opp igjen i selve Nord-Irland i 1996/97.

Ved valget i Storbritannia 1997 fikk Sinn Féin to mandater og styrket sin politiske innflytelse. Dessuten var den nye britiske regjeringen ikke avhengig av parlamentarisk støtte fra unionistene. Dette førte til ny fremgang i fredsprosessen. Etter at IRA på nytt hadde erklært våpenhvile, ble Sinn Féin invitert til fredsforhandlinger i september 1997. Dette førte til protester fra unionistene i Nord-Irland. På tross av protestene ble fredssamtaler igangsatt og den britiske statsministeren (Tony Blair) møtte for første gang Sinn Féins leder (Gerry Adams).

Påsken 1998 ble det inngått en fredsavtale under amerikansk megling. Den såkalte Langfredagsavtalen (Good Friday Agreement) innebar opprettelse av en egen demokratisk forsamling for Nord-Irland og et nord-sør-råd for Irland, reduksjon av britisk militært nærvær og en avvæpning av IRA. Den britiske og den irske regjeringen stilte seg bak avtalen, som fikk 71 prosent tilslutning i en nordirsk folkeavstemning. Samme år ble protestanten David Trimble fra det moderate unionsitpartiet UUP og katolikken John Hume, medgrunnlegger av Nord-Irlands sosialdemokratiske parti (SDLP), tildelt Nobels fredspris for mangeårig innsats frem mot Langfredagsavtalen. Men tilbakeslagene var mange i den videre prosessen, selv om de moderate kreftene dominerte det nye nordirske parlamentet etter valgene i 1998. Året etter ble det etter en del tautrekking dannet regjering, med David Trimble som førsteminister og lik fordeling av taburettene mellom protestanter og katolikker, hvorav to til Sinn Féin. Regjeringen viste seg imidlertid lite styringsdyktig i den kraftige politiske turbulensen den var utsatt for. Da regjeringen ble suspendert av britiske myndigheter i 2002, var det fjerde gang i løpet av dens tre første år.

Nøkkelproblemet var nye krav og manglende oppfølging fra IRAs side når det gjaldt våpeninnleveringen. Både det nordirske parlamentsvalget i 2001, et nyvalg i 2003, lokalvalget i 2005 og det britiske underhusvalget samme år gav fremgang for de mer uforsonlige kreftene og motstandere av fredsprosessen, og den ytterliggående Ian Paisleys Democratic Unionist Party ble største parti, og Sinn Féin ble det største partiet på katolsk side. Prosessen lot nå til å stå i stampe, til tross for at USAs president George W. Bush fulgte forgjengeren Bill Clintons eksempel ved å engasjere seg direkte.

Heller ikke «på bakken» var det jevnt over særlig bedring å spore i disse årene, med lokale sammenstøt som også gikk ut over skolebarn, og med bombeangrep i London fra utgruppen «Real IRA» (Virkelige IRA) som erklærte at IRA hadde sviktet i kampen. Men da IRA i juli 2005 på ny proklamerte våpeninnlevering og overgang til fredelige, politiske midler, syntes vendepunktet å ha inntrådt. Omslaget ble knyttet til det islamistiske terroranslaget mot London et par uker tidligere, og generelt svinnende sympati i befolkningen for IRAs metoder – ikke minst etter 11. september-angrepet mot USA i 2001. Et bankran av historiske dimensjoner og et drap på to tilfeldige sivilpersoner i 2005 forsterket inntrykket av mer flytende grenser mellom politisk kamp og organisert kriminalitet innen IRA; selv i katolske kjerneområder kom det nå til sterke markeringer mot voldsbruken. Høsten 2005 var protestantiske paramilitære styrker involvert i nye opptøyer, men en internasjonal kommisjon rapporterte avvæpningen av IRA som sluttført og godkjent. En kommisjonsrapport høsten 2006 bekreftet at avvæpningen av IRA var sluttført.

Regionalvalgene i Nord-Irland i 2007 ga fremgang for de mest uforsonlige fløypartiene Democratic Unionist Party (DUP) og Sinn Féin, som fikk henholdsvis 36 og 28 av de 108 plassene i parlamentet. Likevel var det åpenbart at konfliktnivået i provinsen var i ferd med å avta, og at tiden var inne selv for de mest stivsinnede til å finne frem til en politisk løsning. Det var klar melding fra London om at denne gang var siste sjanse. Men like klar syntes nå den felles nordirske erkjennelsen av at langfredagsavtalen av 1998 var eneste farbare vei – en seier for Blair og hans irske kollega Bertie Ahern.

8. mai 2007 ble det indre selvstyret gjenopprettet, seks år etter at den britiske regjeringen oppløste parlamentet i Stormont-bygningen. De gamle erkefiendene Ian Paisley og Martin McGuinness møttes for første gang ansikt til ansikt, smilende og småspøkende, for å danne koalisjonsregjeringen der de selv ble henholdsvis førsteminister og visestatsminister.En av de voldeligste grupperingene i den lange konflikten, Ulster Defence Association (UDA), erklærte at dens paramilitære fløy Ulster Freedom Fighters hadde lagt ned sine våpen, dog uten å ville la seg avvæpne av myndighetene.

På grunn av konflikten har Nord-Irland hatt store økonomiske problemer, med lav investeringstakt, svært stor arbeidsløshet og økende sosial uro. Etter våpenhvilen i 1994, og i kjølvannet av Irlands «tigeraktige» økonomiske vekst som EU-medlem, er det lagt ned mye arbeid for å tiltrekke seg utenlandske investorer. Særlig amerikanske forretningsfolk investerte store beløp, oppmuntret av president Bill Clinton, som viste spesiell interesse for Nord-Irland. Eiendomsprisene steg, men et annet satsingsområde – turismen – ble hemmet av konflikten. Det er hovedsakelig blitt investert i bedrifter som vil gi arbeidsplasser i de fattige katolske områdene i Belfast og Derry, der arbeidsløsheten enkelte steder har vært oppe i hele 80 prosent. Industrien er imidlertid på vikende front, tross omfattende mottiltak fra britiske myndigheter. Nord-Irland har en større offentlig sektor enn noe annet europeisk land, og overføringer fra Storbritannia utgjør en femdel av økonomien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.