Skottlands historie begynner med den keltiske stammen skotene som slo seg ned langs vestkysten av Skottland på 300-400-tallet evt. Gjennom middelalderen var Skottland stadig i strid med England. Naboen i sør forsøkte gjentatte ganger å underlegge seg Skottland, og skottene allierte seg med Frankrike. I 1603 ble det sluttet en personalunion mellom England og Skottland, og i 1707 ble unionen til en realunion, kongeriket Storbritannia (The United Kingdom).

I moderne tid har Skottland hatt folkeavstemninger om selvstyre (home rule) i 1979 og 1997, og det skotske parlamentet ble etablert i 1999. I 2014 ble det holdt folkeavstemning om full skotsk selvstendighet, men et flertall stemte imot. Spørsmålet er likevel under kontinuerlig politisk debatt.

Klosteret på den skotske øya Iona ble herjet av vikinger på 800- og 900-tallet.

Iona Abbey av John Naisbitt. CC BY SA 2.0

På 300- og 400-tallet slo keltere fra Irland, de såkalte skoter, seg ned langs vestkysten av Skottland og på øyene utenfor. Klansystemet ble typisk både for pikternes og skoternes samfunnsordning. I 563 landet den irske munken Columba den eldre i Skottland og innledet en misjonsvirksomhet som hadde sitt utgangspunkt i klosteret på øya Iona, og som i løpet av få år førte til kristning av hele Vest-Skottland. Herfra bredte kristendommen seg etter hvert til resten av landet.

I tidlig middelalder ble Skottland fra flere kanter hjemsøkt av erobrere. De germanske angler la på 500-tallet under seg lavlandet, mens overveiende norske vikinger fra begynnelsen av 800-tallet slo seg ned på Shetlandsøyene, Orknøyene og Hebridene og på det skotske fastland ved Caithness og uavlatelig herjet langs kystene.

Ved midten av 800-tallet ble skottenes konge Kenneth MacAlpine anerkjent også av pikterne, men han forsøkte forgjeves å erobre lavlandet i sør med sin angler-befolkning. Det lyktes imidlertid kong Malcolm 2 (1005–34) å beseire northumbrerne og utvide sitt rike like til elven Tweed. Malcolm 3 kom til makten ved engelsk hjelp og ble gift med en engelsk prinsesse; under ham og hans sønner fikk engelsk språk og kultur innpass i Skottland, og overklassen i lavlandene ble sterkt oppblandet med normanniske adelsmenn. Vilhelm Løve (1165–1214) og Aleksander 3 (1249–86) måtte begge anerkjenne den engelske konge som sin lensherre. Med den siste døde det gamle skotske kongehus ut, og Edvard 1 av England gjorde nå krav på den skotske kronen.

I de følgende 100 år forsøkte engelskmennene en rekke ganger å underlegge seg Skottland, mens skottene søkte hjelp hos Frankrike. I 1296 ble kong John Baliol slått og fanget ved Dunbar. Skottene fortsatte kampen, men deres nye leder, ridderen William Wallace, ble etter flere års heltemodig strid tatt til fange og henrettet i 1305. I 1308 ble Robert Bruce kronet til konge av Skottland; denne tilføyde i 1314 engelskmennene et knusende nederlag ved Bannockburn, og 1328 måtte England anerkjenne Skottlands uavhengighet. Under de første Stuarter (fra 1371) vant adelen stor makt; den dominerte det skotske parlamentet (som ble opprettet 1326) og undertrykte bøndene. Mellom kongen og adelen og mellom adelsfraksjonene innbyrdes kom det til blodige stridigheter.

Under Stuartene (1371–1707) var Skottland i lange tider utsatt for alvorlige politiske rystelser, som nådde sitt høydepunkt i kampen mellom katolisismen, som kongehuset forfektet i forbund med Frankrike, og protestantismen, som folket mer og mer sluttet seg til. I denne kampen støttet England protestantene, som til slutt seiret, og Maria Stuart måtte flykte 1568. Bildet forestiller Maria Stuart og Lord Darnley.

Maria Stuart og lord Darnley av SCODE. Gjengitt med tillatelse

Jakob 5 søkte støtte hos Frankrike mot Henrik 8 og kom i 1542 i krig med England. Han ble etterfulgt av sin datter, Maria Stuart. Landet ble styrt av skiftende formynderregjeringer. Det dannet seg to partier i Skottland. Det ene var katolsk, pro-fransk og anti-engelsk. Som et uttrykk for dette partiets politikk ektet Maria Stuart den franske tronfølgeren, og da han neste år ble konge under navnet Frans 2, ble det sendt en fransk troppeavdeling til Skottland. Det protestantiske partiet, ledet av John Knox, fikk tilslutning dels fra borgerskapet, dels fra en stor del av adelen som ville ha herredømmet over kirkegodset. Dette partiet samarbeidet med Elizabeth av England, og 1560 ble de franske troppene fordrevet ved engelsk hjelp. Samme år vedtok parlamentet en kalvinistisk trosbekjennelse og kirkeordning, og adelen fikk størsteparten av kirkegodset.

Etter Frans 2s død i 1560 kom Maria Stuart tilbake til Skottland. Etter en rekke dramatiske begivenheter tvang de protestantiske lorder, under ledelse av Marias halvbror Murray, Maria til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn Jakob 6 (1567–1625), som ble oppdratt som protestant. I 1603 ble han under navnet Jakob 1 også konge av England, og dermed var det sluttet en personalunion mellom England og Skottland.

Under den engelske borgerkrigen stod protestantene opprinnelig på parlamentets side, men vendte seg mot puritanerne da Oliver Cromwell gikk inn for å kue all skotsk selvstendighet. I 1647 rykket de inn i England for å befri Karl 1, men Cromwell slo dem avgjørende året etter ved Dunbar. Skottene bidro til restaurasjonen i 1660, men vendte seg skarpt imot kongemakten under den katolske Jakob 2, og sluttet seg til revolusjonen 1689, hvoretter Vilhelm av Oranien stadfestet Skottlands selvstendighet.

I 1707 sluttet Skottland og England seg sammen i en realunion, kongeriket Storbritannia (The United Kingdom), med felles tronfølge og parlament, felles væpnede styrker osv. Det skotske parlamentet ble oppløst, men landet beholdt sine lover og sin kirke. Etter at den skotske tronpretendenten Karl Edvard Stuart («Bonnie Prince Charlie») ble slått i slaget ved Culloden i 1746, oppga skottene helt sin selvstendighetskamp.

Spørsmålet om selvstyre for Skottland ble politisk aktuelt sent på syttitallet. I en folkeavstemning 1. mars 1979 stemte 51,6 prosent ja til selvstyre (Home Rule). Valgdeltagelsen på 64 prosent ble brukt som argument for ikke å innføre selvstyret. Dette resulterte i regjeringskrise med nyvalg i Storbritannia. Under Margaret Thatchers lange tid som statsminister, forsvant spørsmålet om selvstyre fra den politiske agendaen.

11. september 1997 var det ny folkeavstemning om skotsk selvstyre med innføringen av et skotsk parlament i Edinburgh. Denne gangen stemte 74,3 prosent ja, og fremmøtet var i overkant av 60 prosent. I et tilleggsspørsmål stemte også 63,5 prosent ja til at det skotske parlamentet skulle ha myndighet til å skrive ut skatt. Det skotske parlamentet ble etablert i 1999.

Det skotske nasjonalistpartiet SNP har på 2010-tallet fått betydelig tilslutning til sitt krav om full skotsk selvstendighet, innenfor EU. I en folkeavstemning 18. september 2014 stemte 44,7 prosent ja, med en fremmøteprosent på hele 84,6 prosent. 

Da flertallet i Storbritannia som helhet i 2016 stemte for å melde landet ut av EU, stemte 62 prosent av skottene for å bli værende i EU, og det var flertall mot utmelding i samtlige valgkretser. Det klare ønsket fra et betydelig flertall i Skottland om å bli værende i EU, brukes som argument for en ny avstemning av full skotsk selvstendighet. Meningsmålinger har foreløpig ikke vist flertall for ønsket om en ny folkeavstemning, men utmeldingen av Storbritannia fra EU gjør at spørsmålet kontinuerlig blir politisk debattert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.