Henry John Temple Palmerston, britisk politiker, statsminister 1855–58 og 1859–65. Han tilhørte en gammel irsk adelsslekt og var opprinnelig tory; medlem av underhuset fra 1807, krigsminister 1809–28. Fra 1830 whig, utenriksminister 1830–34, 1835–41 og 1846–51, og innenriksminister 1852–55, før han ble statsminister 1855–58 og 1859–65.

Palmerston hadde i en mannsalder en dominerende innflytelse på britisk utenrikspolitikk i den perioden det britiske verdensherredømmet ble etablert. Han fortsatte den liberale tradisjon som gikk ut på å støtte de nasjonale og liberale bevegelser mot de reaksjonære fastlandsmakter. Forholdet til Frankrike var i hovedsaken vennskapelig (entente cordiale), og det lyktes å løse det belgiske spørsmål uten at dette førte til noen konflikt. Som utenriksminister førte han en egenrådig politikk som ofte brakte ham i strid med dronning Victoria, og han måtte gå av 1851.

For Palmerston var imidlertid det orientalske spørsmål det viktigste. Det førte 1840 til en skarp konflikt med Frankrike. Krigene mot Kina 1839–42 og 1856–60 åpnet nye markeder for britiske handelsinteresser. Palmerston betraktet Russland som Storbritannias hovedfiende og som en trussel både mot den europeiske likevekt og mot det britiske kolonirike. Han søkte derfor å stanse den russiske fremrykking mot Konstantinopel og mot India, og han gikk inn for Krimkrigen. Palmerston var også redd for et russisk fremstøt mot Finnmark. Dette var bakgrunnen for «novembertraktaten» 1855 mellom Storbritannia, Frankrike og Sverige-Norge. Palmerston støttet den italienske frihetskamp 1859–60 og ønsket et Italia som var uavhengig både av Østerrike og Frankrike. Han støttet også Danmark 1848–51, men 1863–64 gav han bare ubestemte løfter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.