Windsor Castle
Oversiktsbilde over Windsor Castle.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Windsor Castle
Windsor Castle sett fra parken.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Round Tower
The Round Tower har fundamenter som skriver seg fra 1100-tallet, men tårnet er om- og påbygd flere ganger.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Windsor Castle er et kongelig slott i Storbritannia, region South East, lengst nordøst i grevskapet Berkshire, i byen Windsor ved Themsen omkring 35 kilometer vest for London. Formelt sett er slottet krongods (statseiendom), men den britiske kongefamilien har bruksrett, og i dronning Elizabeth 2s regjeringstid ble det ofte brukt som weekendbolig og til større representasjonsbegivenheter som statsbesøk og lignende. Deler av slottet ble skadet i en brann i 1992, men er restaurert. Publikum har adgang til deler av hagen og noen av bygningene.

Windsor Castle er det største og eldste av Englands kongeslott og har store samlinger av malerier og våpen. Slottsanlegget og den omliggende hagen, som til sammen opptar et areal på 52,6 dekar, ble påbegynt av Vilhelm Erobreren rundt 1070 og er senere på- og ombygd flere ganger (se nedenfor, avsnittet Bygningshistorie).

I middelalderen hadde Windsor Castle et stort jaktterreng sør for byen; rester av dette er bevart i den 20 kvadratkilometer store Windsor Great Park og på eiendommen Frogmore, som blant annet omfatter et kongelig mausoleum, der dronning Victoria og hennes ektemann prins Albert er begravet.

Bygningshistorie og tidligere bruk

Windsor Castle
Kart over Windsor Castle fra 1600-tallet, utformet av den bøhmiske (tsjekkiske) kartografen Václav Hollar (1607–1677, også kalt Wenceslaus Hollar eller Wenzel Hollar).
Av .
Dronning Victoria og prinsesse Beatrice
Dronning Victoria og prinsesse Beatrice fotografert i en av stuene på Windsor i 1895.
Ni europeiske konger på Windsor
Ni europeiske monarker på Windsor slott i forbindelse med kong Edvard 7s begravelse i 1910. Stående, fra venstre: Kong Haakon 7. av Norge, tsar Ferdinand av Bulgaria, kong Manuel 2. av Portugal, keiser Wilhelm 2. av Tyskland, kong Georg 1. av Hellas og kong Albert 1. av Belgia. Sittende, fra venstre: Kong Alfons 13. av Spania, kong George 5. av Storbritannia og kong Frederik 7. av Danmark.

Det opprinnelige anlegget, påbegynt av Vilhelm Erobreren rundt 1070, var ett av en rekke anlegg av motte and bailey-typen, som lå som en forsvarsring rundt London i en avstand av en dagsmarsj (omkring 32 kilometer) fra byen og fra hverandre. Anlegget i Windsor var strategisk viktig, både fordi det lå ved Themsen, som var datidens viktigste atkomstvei til London vestfra, og fordi det lå nær Windsor-skogen, som var de forrige kongenes (angelsaksernes) foretrukne jaktområde. Anlegget besto fra starten av et befestet blokkhus på toppen av en motte (kunstig haug) som igjen var beskyttet av en bailey (jordvoll) og en vollgrav mot sør og vest. Mot slutten av 1000-tallet ble anlegget utvidet med ytterligere en voll mot øst, slik at det fikk den hovedformen og omtrent den utstrekning som det har beholdt til vår tid.

Som kongebolig ble Windsor Castle først tatt i bruk av Henrik 1 i første halvdel av 1100-tallet. Han lot farens blokkhus rive og erstatte av et steinhus, The Round Tower (se nedenfor, avsnittet Slottsanlegget), men allerede noen tiår senere måtte dattersønnen Henrik 2 la dette huset reparere, og han begynte også byggingen av en steinmur til erstatning for den gamle jordvollen.

Henrik 2s sønn, Johan uten land, benyttet Windsor som bolig i perioder på begynnelsen av 1200-tallet. I denne tiden ble slottet beleiret to ganger av kongens motstandere, de normanniske baronene, men ble ikke erobret. Johans etterfølger Henrik 3 fullførte oppføringen av steinmuren rundt hele anlegget og forsynte den med flere tårn. Han fikk også bygd nye, separate boligkvarterer for seg selv og sin dronning, taktisk plassert i hver sin ende av det store slottskomplekset. Fra hans tid stammer det som siden har vært den praktiske inndelingen av slottet, med de «offentlige» bygningene rundt den vestre borgen og de mer «private» rundt den østre, atskilt av det store steintårnet midt i anlegget.

Under Edvard 3 på midten av 1300-tallet ble slottet kraftig ombygd, blant annet for å gi rom for seremoniene i kongens nystiftede ridderorden, Hosebåndsordenen. Arbeidene pågikk i nesten 30 år og kostet kongen flere års inntekter, supplert med erstatninger han hadde sikret seg etter flere seirer i slag mot Frankrike i Hundreårskrigen. Byggmester for ombyggingsarbeidene var William of Wykeham, som blant annet bygde en ny stor hall, Saint George's Hall, i den østre borggården, til erstatning for den gamle hallen i den vestre borgen, som var ødelagt av brann i 1296.

I andre halvdel av 1400-tallet begynte Edvard 4 oppføringen av Saint George's Chapel (se nedenfor, avsnittet Slottsanlegget) i den vestre borgen. Dette kapellet ble etter hvert benyttet som gravkirke (ved siden av Westminster Abbey) for en rekke kongelige personer, og her feires årlig i juni den spesielle gudstjenesten for Hosebåndsordenen med innvielse av eventuelle nye ordensmedlemmer.

Tudor-kongene Henrik 7 og Henrik 8 brukte slottet flittig og gjennomførte flere store ombyggingsarbeider. Også Elizabeth 1 oppholdt seg ofte på Windsor Castle, men hun mislikte at innkvarteringsmulighetene var for små for å kunne holde stort hoff og store fester. Under borgerkrigen i 1640-årene ble slottet okkupert av parlamentstro styrker og utsatt for omfattende plyndring, og kong Karl 1 ble holdt som statsfange der i flere omganger før han ble dømt til døden og henrettet i London i januar 1649. Etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660 (restaurasjonen) satte Karl 2 i gang store utbedringsarbeider på slottet; interiørene i bolig- og representasjonsavdelingene fikk nå overdådige barokkutsmykninger i fransk stil, men med tydelige referanser til slottets middelalderfortid (arkitekt Hugh May).

I begynnelsen av 1700-tallet innstiftet den siste Stuart-monarken, dronning Anna, de årlige hesteveddeløpene i det nærliggende Ascot og grunnla samtidig tradisjonen med å innlede arrangementet med en kongelig prosesjon fra slottet til veddeløpsbanen.

De første Hannover-kongene viste liten interesse for Windsor Castle, og fra 1740-årene begynte slottsfogden, som var kongens yngre bror, å ta imot betalende besøkere til deler av slottet. De første trykte besøksguidene ble utgitt i 1753 og 1755.

Kong Georg 3, som hadde en stor barneflokk og verdsatte «det enkle familieliv», foretrakk Windsor framfor det pompøse og stive Hampton Court, og han satte i gang betydelige prosjekter med både fasader (arkitekt James Wyatt) og interiører. Men kongen var i flere perioder sinnsforvirret, og fra 1810 var han i praksis «fange i eget hus» i de kongelige boligkvarterene på Windsor.

Georg 4 hadde også store planer for Windsor Castle, men han døde før de var fullført. Arbeidene, som ble ledet av Jeffry Wyatville (nevø av den forrige kongens arkitekt) og varte fra 1824 til 1840, besto hovedsakelig i endringer i interiørene i nygotisk stil, men også ombygging av monarkens private boligkvarterer i den østre borgen, flere nye tårn i yttermurene og påbygging av det store sentraltårnet.

Dronning Victoria gjorde Windsor til familiens hovedresidens fram til prinsgemalen Albert døde der i 1861. Prinsen ble begravet i et nybygd kongelig mausoleum ved Frogmore i slottsparken, og hans værelser i slottet ble stående uforandret så lenge Victoria levde. I hennes lange regjeringstid ble det gjort mindre endringer i selve slottet, men flere av anleggene i den store parken ble ombygd, og deler av parken ble reservert for de kongelige.

Edvard 7 begynte en omfattende modernisering av Windsor Castle; han fikk lagt inn elektrisk lys og sentralfyring i de fleste rom, knyttet slottet til telefonnnettet og lot bygge automobilgarasjer. Under de olympiske lekene i London i 1908 var startpunktet for maratonløpet ved slottet, og fra 1924 har maratondistansen vært 42 195 meter, avstanden fra Windsor til London pluss en innspurtsrunde inne på stadion der.

Under sønnen Georg 5 fortsatte moderniseringen, og i 1917 valgte han å anta Windsor som familienavn for det britiske kongehuset, istedenfor det tyske navnet Sachsen-Coburg-Gotha, som farfaren Albert hadde brakt inn i familien. Etterfølgeren Edvard 8 foretrakk sin egen bolig i parken, Fort Belvedere, framfor å bo i selve slottet, men da han abdiserte etter knapt et års regjeringstid, holdt han sin radiooverførte avskjedstale til nasjonen fra sitt kontor der, og resten av livet brukte han tittelen hertug av Windsor.

Under andre verdenskrig bodde Georg 6 og hans familie i Windsor Castle, men kongen og dronningen reiste daglig inn til London, og offisielt het det at familien fortsatt holdt til i Buckingham Palace. Slottet ble i denne perioden også brukt som midlertidig oppbevaringssted for de britiske kronregaliene og for den franske eksilregjeringens beholdning av tungtvann.

Da Elizabeth 2 besteg tronen i 1952, valgte hun å gjøre Windsor Castle til familiens faste weekendbolig. Fra slutten av 1980-årene ble det gjennomført omfattende reparasjons- og moderniseringsarbeider i slottet, og høsten 1992 ble store deler av representasjonsrommene i den østre borgen sterkt skadet av brann. Gjenreisingen av de brannskadde delene av anlegget tok fem år og ble bekostet gjennom inntekter fra Buckingham Palace, som nå ble delvis åpnet for publikum, og fra nye bruksavgifter i parken rundt Windsor.

Det ble gjennomført arkeologiske undersøkelser av deler av slottet i 1970-, 1980- og 1990-årene. Fra den tid har Windsor Castle også vært en av de mest besøkte turistattraksjoner i Storbritannia, med mer enn en million besøkende per år. Under covid-pandemien fra 2020 bodde dronning Elizabeth 2. og prins Philip i perioder på slottet av smittevernhensyn, og prinsen døde her i april 2021.

Slottsanlegget og de enkelte bygningene

Windsor Castle
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bygningsmassen i Windsor Castle utgjør i dag et lukket anlegg, som strekker seg som en uregelmessig bue med et smalere midtparti, i en lengde av omkring 460 meter øst–vest og en største bredde nord–sør på omkring 150 meter. Innenfor yttermurene består anlegget av tre hoveddeler: den trapesformede Lower Ward (den nedre eller vestre borgen) i vest, den pæreformede Middle Ward (den midtre borgen) østenfor denne, og lengst i øst den rektangulære Upper Ward (den øvre eller østre borgen), også kalt The Quadrangle.

Den midtre borgen (Middle Ward)

Windsor

Windsor. Windsor Castle, fotografert fra sør. I midten Round Tower (Runde tårn). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

I det følgende omtales de ulike delene av anlegget og de viktigste bygningene i rekkefølge med urviseren, men begynner med den midtre borgen, som er slottets eldste del og ligger på den opprinnelige motte, en 15 meter høy kunstig haug. Den sentrale bygningen her, The Round Tower, har fundamenter som skriver seg fra 1100-tallet, men tårnet er om- og påbygd flere ganger, blant annet med en ni meter høy påbygging i to etasjer fra omkring 1830, som siden 1993 rommer deler av de kongelige arkivene.

Den øvre borgen (Upper Ward)

Windsor Castle
Den øvre borgen (Upper Ward).
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den øvre borgen var allerede fra midten av 1200-tallet den «private» delen av slottet, med boligkvarterer for den kongelige familie. Etter hvert ble nordfløyen, som egentlig er et firefløyet anlegg rundt to indre gårdsrom, utbygd til å romme en rekke representasjonslokaler. Den vestre delen av nordfløyen fikk sitt nåværende eksteriør i andre halvdel av 1600-tallet, mens den østre delen, som blant annet omfatter Saint George's Hall, med røtter tilbake til midten av 1300-tallet, fikk fasader i nygotisk stil i første halvdel av 1800-tallet. Interiørene i nordfløyen er en blanding av barokk, rokokko, klassisisme og nygotikk. Etter brannen i 1992, som rammet hele nordfløyen, ble den store hallen og noen andre rom gjenreist i såkalt «downesiansk gotikk», en blanding av nygotikk og modernisme (arkitekt Giles Downes), mens mange andre rom har beholdt sine historiske stilpreg etter restaureringen. Disse rommene er blant de delene av slottet som holdes åpne for publikum.

Kongefamiliens boligkvarterer rommes i dag i deler av øst- og sørfløyen. Langs nord- og østfløyens yttermurer ligger store, åpne terrasser, som opprinnelig var inngjerdet og forbeholdt de kongelige. Fra en port i sørfløyen leder en fire kilometer lang allé, The Long Walk, sørøstover gjennom Windsor Great Park.

Den nedre borgen (Lower Ward)

St. George's Chapel
Saint George's Chapel, ligger i midten av denne borgdelen og ble oppført i årene 1475–1528 i perpendikularstil (engelsk sengotikk) som ombygging av et eldre kapell. Kapellet, som er 72 meter langt og 20 meter bredt, inneholder en rekke kongelige gravmæler.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Den nedre borgen er den største delen av slottsanlegget, men har vesentlig mindre bygningsmasse enn den øvre borgen. Mange av bygningene her har røtter tilbake til middelalderen, men ble restaurert og ombygd på midten av 1800-tallet, for å gi denne «offentlige» delen av slottet et mer helhetlig preg i nygotisk stil. Denne delen av slottet har publikumsinngangen til slottet, Henrik 8s port, nær det sørvestre hjørnet av anlegget.

Den største og viktigste av bygningene her, Saint George's Chapel, ligger i midten av denne borgdelen og ble oppført i årene 1475–1528 i perpendikularstil (engelsk sengotikk) som ombygging av et eldre kapell. Kapellet, som er 72 meter langt og 20 meter bredt, inneholder en rekke kongelige gravmæler, for blant andre kongene Edvard 4, Henrik 6 og Edvard 7 ved alteret, Henrik 8 og Karl 1 under koret, Georg 3, Georg 4 og Vilhelm 4 i den kongelige gravkrypten samme sted, Georg 5 ved vestinngangen og Georg 6 i et eget kapell på nordsiden av koret. I koret er den indre delen, som inneholder korstoler i 1400-tallsstil, preget av at kapellet er hovedsetet for Hosebåndsordenen: Hver korstol har messingplater med navn og årstall for de ulike ridderne som har bekledd stolen, og over den henger den nåværende stolbesitters våpenfane.

Sammenbygd med hovedkapellet i østenden er det eldre og mindre Lady Chapel, som ble oppført av Henrik 3 på midten av 1200-tallet og i 1873 omgjort til minnekapell over dronning Victorias gemal prins Albert.

Sørfløyen i den nedre gården rommer boligkvarterer for The Military Knights, pensjonerte offiserer som opptrer som vikarer for de egentlige hosebåndsridderne ved de faste gudstjenestene i kapellet. Vest for Saint George's Chapel ligger Horseshoe Cloister (hesteskoklostergården), som har boliger for medlemmer av kapellets sangkor. Bygningen ble oppført omkring 1480, men kraftig restaurert i 1871. De omkringliggende bygningene rommer boliger for kapellets presteskap.

Eiendommer og bygninger utenfor slottet

Frogmore

Frogmore House
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Frogmore er en eiendom på 130 dekar i Windsor Home Park, omkring 1 kilometer sør for hovedslottet. Eiendommen hadde vært en del av det kongelige jaktterreng siden 1500-tallet og ble i lang tid leid ut til private, men i 1792 kjøpte Georg 3 eiendommen og den påstående bygningen, Frogmore House, som fritidsbolig for dronning Charlotte og familiens døtre. Huset, som var oppført i 1680-årene (arkitekt Hugh May), ble oppgradert i årene 1795–1804 (arkitekt James Wyatt). I 1840 overlot dronning Victoria huset og parken til sin mor, enkehertuginnen av Kent, som bodde der til sin død i 1861. Deretter ble huset i perioder brukt som bolig av ulike medlemmer av kongefamilien. I nyere tid har Frogmore ved spesielle anledninger vært brukt til feiring av begivenheter i kongefamilien, blant annet bryllupsmottakelsen for prins Harry og Meghan Markle i 2018.

Da dronning Victorias gemal, prins Albert, døde i 1861, lot dronningen bygge et kongelig mausoleum for seg og prinsen i parken på Frogmore. Mausoleet i romansk stil (arkitekt Albert J. Humbert, etter tegninger av Ludwig Grüner), med grunnplan som et gresk kors og et åttekantet sentraltårn, sto ferdig i 1871. Omkring mausoleet ligger The Royal Burial Ground (den kongelige begravelsesplass), som ble innviet i 1928. Her ligger blant andre den abdiserte kongen Edvard 8, hertug av Windsor, og hans hustru Wallis Simpson. I nærheten ligger også hertuginnen av Kents mausoleum, en kuppelprydet rundbygning i fransk nyklassisisme (arkitekter Humbert og Grüner), oppført i 1861.

Fort Belvedere

Fort Belvedere er en cirka 400 dekar stor eiendom ved sørenden av Windsor Great Park, omkring 10 kilometer sør for Windsor Castle. Kong Georg 2s yngre bror Augustus, hertug av Cumberland, bygde det opprinnelige hovedhuset, Shrub's Hill Tower, i 1750-årene. I 1828 lot Georg 4 arkitekten Jeffry Wyatville ombygge den borglignende bygningen til et komfortabelt sommerhus med tydelige festningsforbilder. Huset, en to etasjers bygning i nygotisk stil, er oppført i pusset tegl på en trekantet grunnplan og har et sekskantet hjørnetårn i tre etasjer og et åttekantet tilbygg i én etasje, som rommer husets spisesal. Dronning Victoria brukte huset som tesalong, og fra 1860-årene var det åpent for publikum.

I årene 1929–1936 var Fort Belvedere bolig for den daværende prinsen av Wales, den senere kong Edvard 8, som her undertegnet sin adbikasjonserklæring 10. desember 1936. Prinsen holdt mange selskaper her sammen med sin senere hustru, Wallis Simpson. Etter abdikasjonen og flyttingen til Frankrike i 1937 mente hertugen av Windsor, som han nå ble kalt, at han skulle disponere Fort Belvedere som sin bolig i Storbritannia når han kom tilbake, men i 1940 opplevde han at denne bruksretten ble trukket tilbake. Siden 1953 har eiendommen vært leid ut til private.

Royal Lodge

Royal Lodge er en 400 dekar stor eiendom i Windsor Great Park, omkring 5 kilometer sør for Windsor Castle. Stedet ble fra 1700-tallet brukt av kongefamilien i tilknytning til den nærliggende kongelige bondegården, og hadde en betydelig bygningsmasse i rustikk «cottagestil». I 1830-årene ble store deler av denne revet, men de gjenværende delene ble fram til 1931 brukt til innkvartering av medlemmer av den kongelige hofforvaltning. Fra 1931 fikk hertugen av York, den senere kong Georg 6, Royal Lodge som landsted for seg og sin familie, og fra kongens død i 1952 var eiendommen et av landstedene som enken, dronning Elizabeth («dronningmoren»), disponerte inntil hun døde der i 2002. Fra 2003 har dronning Elizabeth 2s yngre sønn, prins Andrew, en leieavtale for Royal Lodge som varer i 75 år. Han bekostet store ombyggings- og moderniseringsarbeider på stedet, og han og familien tok eiendommen i bruk i 2004.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Audun Dybdahl

Windsor Great Park må da være mer enn 20 kvadratmeter?
Mvh Audun Dybdahl

svarte Ida Scott

Hei! Det er nok en tastefeil fra vår side. Det er endra nå, takk for at du sier i fra. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg