Det opprinnelige anlegget, påbegynt av Vilhelm Erobreren rundt 1070, var ett av en rekke anlegg av motte and bailey-typen, som lå som en forsvarsring rundt London i en avstand av en dagsmarsj (omkring 32 kilometer) fra byen og fra hverandre. Anlegget i Windsor var strategisk viktig, både fordi det lå ved Themsen, som var datidens viktigste atkomstvei til London vestfra, og fordi det lå nær Windsor-skogen, som var de forrige kongenes (angelsaksernes) foretrukne jaktområde. Anlegget besto fra starten av et befestet blokkhus på toppen av en motte (kunstig haug) som igjen var beskyttet av en bailey (jordvoll) og en vollgrav mot sør og vest. Mot slutten av 1000-tallet ble anlegget utvidet med ytterligere en voll mot øst, slik at det fikk den hovedformen og omtrent den utstrekning som det har beholdt til vår tid.
Som kongebolig ble Windsor Castle først tatt i bruk av Henrik 1 i første halvdel av 1100-tallet. Han lot farens blokkhus rive og erstatte av et steinhus, The Round Tower (se nedenfor, avsnittet Slottsanlegget), men allerede noen tiår senere måtte dattersønnen Henrik 2 la dette huset reparere, og han begynte også byggingen av en steinmur til erstatning for den gamle jordvollen.
Henrik 2s sønn, Johan uten land, benyttet Windsor som bolig i perioder på begynnelsen av 1200-tallet. I denne tiden ble slottet beleiret to ganger av kongens motstandere, de normanniske baronene, men ble ikke erobret. Johans etterfølger Henrik 3 fullførte oppføringen av steinmuren rundt hele anlegget og forsynte den med flere tårn. Han fikk også bygd nye, separate boligkvarterer for seg selv og sin dronning, taktisk plassert i hver sin ende av det store slottskomplekset. Fra hans tid stammer det som siden har vært den praktiske inndelingen av slottet, med de «offentlige» bygningene rundt den vestre borgen og de mer «private» rundt den østre, atskilt av det store steintårnet midt i anlegget.
Under Edvard 3 på midten av 1300-tallet ble slottet kraftig ombygd, blant annet for å gi rom for seremoniene i kongens nystiftede ridderorden, Hosebåndsordenen. Arbeidene pågikk i nesten 30 år og kostet kongen flere års inntekter, supplert med erstatninger han hadde sikret seg etter flere seirer i slag mot Frankrike i Hundreårskrigen. Byggmester for ombyggingsarbeidene var William of Wykeham, som blant annet bygde en ny stor hall, Saint George's Hall, i den østre borggården, til erstatning for den gamle hallen i den vestre borgen, som var ødelagt av brann i 1296.
I andre halvdel av 1400-tallet begynte Edvard 4 oppføringen av Saint George's Chapel (se nedenfor, avsnittet Slottsanlegget) i den vestre borgen. Dette kapellet ble etter hvert benyttet som gravkirke (ved siden av Westminster Abbey) for en rekke kongelige personer, og her feires årlig i juni den spesielle gudstjenesten for Hosebåndsordenen med innvielse av eventuelle nye ordensmedlemmer.
Tudor-kongene Henrik 7 og Henrik 8 brukte slottet flittig og gjennomførte flere store ombyggingsarbeider. Også Elizabeth 1 oppholdt seg ofte på Windsor Castle, men hun mislikte at innkvarteringsmulighetene var for små for å kunne holde stort hoff og store fester. Under borgerkrigen i 1640-årene ble slottet okkupert av parlamentstro styrker og utsatt for omfattende plyndring, og kong Karl 1 ble holdt som statsfange der i flere omganger før han ble dømt til døden og henrettet i London i januar 1649. Etter gjeninnføringen av kongedømmet i 1660 (restaurasjonen) satte Karl 2 i gang store utbedringsarbeider på slottet; interiørene i bolig- og representasjonsavdelingene fikk nå overdådige barokkutsmykninger i fransk stil, men med tydelige referanser til slottets middelalderfortid (arkitekt Hugh May).
I begynnelsen av 1700-tallet innstiftet den siste Stuart-monarken, dronning Anna, de årlige hesteveddeløpene i det nærliggende Ascot og grunnla samtidig tradisjonen med å innlede arrangementet med en kongelig prosesjon fra slottet til veddeløpsbanen.
De første Hannover-kongene viste liten interesse for Windsor Castle, og fra 1740-årene begynte slottsfogden, som var kongens yngre bror, å ta imot betalende besøkere til deler av slottet. De første trykte besøksguidene ble utgitt i 1753 og 1755.
Kong Georg 3, som hadde en stor barneflokk og verdsatte «det enkle familieliv», foretrakk Windsor framfor det pompøse og stive Hampton Court, og han satte i gang betydelige prosjekter med både fasader (arkitekt James Wyatt) og interiører. Men kongen var i flere perioder sinnsforvirret, og fra 1810 var han i praksis «fange i eget hus» i de kongelige boligkvarterene på Windsor.
Georg 4 hadde også store planer for Windsor Castle, men han døde før de var fullført. Arbeidene, som ble ledet av Jeffry Wyatville (nevø av den forrige kongens arkitekt) og varte fra 1824 til 1840, besto hovedsakelig i endringer i interiørene i nygotisk stil, men også ombygging av monarkens private boligkvarterer i den østre borgen, flere nye tårn i yttermurene og påbygging av det store sentraltårnet.
Dronning Victoria gjorde Windsor til familiens hovedresidens fram til prinsgemalen Albert døde der i 1861. Prinsen ble begravet i et nybygd kongelig mausoleum ved Frogmore i slottsparken, og hans værelser i slottet ble stående uforandret så lenge Victoria levde. I hennes lange regjeringstid ble det gjort mindre endringer i selve slottet, men flere av anleggene i den store parken ble ombygd, og deler av parken ble reservert for de kongelige.
Edvard 7 begynte en omfattende modernisering av Windsor Castle; han fikk lagt inn elektrisk lys og sentralfyring i de fleste rom, knyttet slottet til telefonnnettet og lot bygge automobilgarasjer. Under de olympiske lekene i London i 1908 var startpunktet for maratonløpet ved slottet, og fra 1924 har maratondistansen vært 42 195 meter, avstanden fra Windsor til London pluss en innspurtsrunde inne på stadion der.
Under sønnen Georg 5 fortsatte moderniseringen, og i 1917 valgte han å anta Windsor som familienavn for det britiske kongehuset, istedenfor det tyske navnet Sachsen-Coburg-Gotha, som farfaren Albert hadde brakt inn i familien. Etterfølgeren Edvard 8 foretrakk sin egen bolig i parken, Fort Belvedere, framfor å bo i selve slottet, men da han abdiserte etter knapt et års regjeringstid, holdt han sin radiooverførte avskjedstale til nasjonen fra sitt kontor der, og resten av livet brukte han tittelen hertug av Windsor.
Under andre verdenskrig bodde Georg 6 og hans familie i Windsor Castle, men kongen og dronningen reiste daglig inn til London, og offisielt het det at familien fortsatt holdt til i Buckingham Palace. Slottet ble i denne perioden også brukt som midlertidig oppbevaringssted for de britiske kronregaliene og for den franske eksilregjeringens beholdning av tungtvann.
Da Elizabeth 2 besteg tronen i 1952, valgte hun å gjøre Windsor Castle til familiens faste weekendbolig. Fra slutten av 1980-årene ble det gjennomført omfattende reparasjons- og moderniseringsarbeider i slottet, og høsten 1992 ble store deler av representasjonsrommene i den østre borgen sterkt skadet av brann. Gjenreisingen av de brannskadde delene av anlegget tok fem år og ble bekostet gjennom inntekter fra Buckingham Palace, som nå ble delvis åpnet for publikum, og fra nye bruksavgifter i parken rundt Windsor.
Det ble gjennomført arkeologiske undersøkelser av deler av slottet i 1970-, 1980- og 1990-årene. Fra den tid har Windsor Castle også vært en av de mest besøkte turistattraksjoner i Storbritannia, med mer enn en million besøkende per år. Under covid-pandemien fra 2020 bodde dronning Elizabeth 2. og prins Philip i perioder på slottet av smittevernhensyn, og prinsen døde her i april 2021.
Kommentarer (2)
skrev Audun Dybdahl
Windsor Great Park må da være mer enn 20 kvadratmeter?
Mvh Audun Dybdahl
svarte Ida Scott
Hei! Det er nok en tastefeil fra vår side. Det er endra nå, takk for at du sier i fra. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.