Arthur Wellesley Wellington, født i Dublin, britisk offiser og politiker (tory), før 1798 Wesley, fra 1814 1st duke of Wellington, fyrste av Waterloo, bror av R. C. Wellesley. Wellington tjenestegjorde i Nederland under revolusjonskrigene, og senere i India under brorens felttog; guvernør i Mysore 1799–1805. 1807 deltok han i den britiske ekspedisjonen mot København («flåteranet»). 1808 fikk han kommandoen over den britiske hær i Portugal; 1809 rykket han inn i Spania, trengte etter stadige seirer langsomt nordover og rykket 1814 inn i Frankrike. Samme år ble han utnevnt til hertug av Wellington og feltmarsjall. Da Napoleon 1 vendte tilbake fra Elba, ble Wellington sjef for en alliert hærstyrke, og 18. juni 1815 seiret han sammen med den prøyssiske marsjall Blücher over Napoleon ved Waterloo. 1827 ble Wellington øverstkommanderende over den britiske hær, og var 1828–30 sjef for en toryregjering som bl.a. gav de britiske katolikkene fulle politiske rettigheter (1829; Wellington selv var egentlig skeptisk til katolsk emansipasjon). 1834–35 var han utenriksminister under Sir Robert Peel, og 1841–45 minister uten portefølje. I innenrikspolitikken var «The Iron Duke» («jernhertugen») meget konservativ og bekjempet energisk alle reformforsøk fra whigpartiets side.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.