Storbritannia under Thatcher

Margaret Thatcher i FNs generalforsamling, 1985.
.
Lisens: CC BY 2.0

Margaret Thatcher satt som statsminister i elleve år (1979–1990) og preget det politiske livet i Storbritannia mer enn noen annen politiker siden Winston Churchill. Hun klarte å vinne tre parlamentsvalg i rekkefølge (1979, 1983, 1987), og i hele perioden ledet hun Conservative Party og regjeringen med fast hånd – noen vil si: med jernhånd, og Thatcher selv fikk tilnavnet «The Iron Lady». Gjennom 1980-årene ble det en rekke utskiftninger av medarbeidere på sentrale ministerposter i regjeringen.

Bekjemping av inflasjon

Thatchers økonomiske politikk falt både i tid og innhold sammen med «Reaganomics» (se Ronald Reagan) i USA. Den gikk ut på å bekjempe inflasjonen, redusere de offentlige utgifter, få slutt på streikene, innskrenke fagforeningenes makt og overlate til næringslivet selv å løse sine problemer, som bestod i lav produktivitet og redusert internasjonal konkurranseevne. Inflasjonen falt, men arbeidsløsheten steg eksplosivt og nådde i 1983 over 3,2 millioner. Dette medførte en økning i de offentlige utgiftene, noe som fikk Thatcher-regjeringen til å sette i gang en omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet, med mindre offentlige tilskudd til helsevesenet, sosialhjelp, kulturliv og skolevesen.

Privatisering

Fra midten av 1980-årene skjøt privatiseringen av statseiendommer fart; blant selskaper og institusjoner som ble solgt, var televerket, havnevesenet, deler av oljeselskapene Britoil og BP, British Airways, fergeselskapene og bilindustrien. Opposisjonen reagerte kraftig mot å «selge arvesølvet». Etter en kraftig sanering av ulønnsom næringsvirksomhet begynte økonomien å vise langsomme veksttendenser fra midten av 1980-årene. Samtidig opplevde Storbritannia en «jappetid», med børsoppgang og store byggeprosjekter, blant annet i London Docklands.

Kamp mot fagforeninger

Thatcher-regjeringens kamp mot fagforeningene og streikene ble en suksess, forsåvidt som streikeaktiviteten gikk ned og fagforeningene, eller rettere sagt fagforeningslederne, fikk makten sin redusert ved lovgivning. Den avgjørende styrkeprøven stod i 1984–1985, da gruvearbeiderne under ledelse av Arthur Scargill gikk til streik i protest mot nedskjæringene i antall gruver, kullproduksjon og ansatte i gruvene. Striden ble til dels meget bitter; tre mennesker ble drept og tusener skadet. Streiken ble kjent ulovlig, og gruvearbeiderforbundets midler ble beslaglagt. Etter ett års streik gikk de fleste gruvearbeiderne tilbake til arbeidet uten å ha oppnådd noe som helst.

I 1986 tilspisset situasjonen seg mellom aviseierne og typografene i London. 5500 typografer ble oppsagt av aviskongen Rupert Murdoch, og produksjonen av avisene The Times og The Sun, samt søndagsavisene Sunday Times og News of the World ble flyttet fra Fleet Street til Wapping i Øst-London, hvor ufaglærte arbeidere utførte typografisk arbeid i nye databaserte systemer. Også denne konflikten endte med nederlag for fagbevegelsen, og flere av de andre store avisene la om til moderne produksjonsmåter og flyttet fra Fleet Street.

Sosial uro

Et resultat av Thatchers hardhendte politikk var økende sosial uro. De økonomiske omstillingsproblemene var særlig merkbare i det nordvestlige England, Wales, Skottland og Nord-Irland, og rammet hardt i byer som Glasgow, Belfast og Liverpool. De store sosiale problemene førte også til opptøyer i deler av storbyene Birmingham og London.

Utenrikspolitikk

I utenrikspolitikken ble den langvarige Rhodesia-krisen løst 1981, ikke minst takket være daværende utenriksminister Peter Carringtons innsats. Rhodesia ble selvstendig med svart flertallsstyre under navnet Zimbabwe. I 1982 gjenerobret Storbritannia Falklandsøyene etter argentinsk okkupasjon (se Falklandskrigen), en militær seier som bidrog til Thatchers gjenvalg i 1983. Samme år ble det undertegnet en avtale med Kina som overførte Hongkong til Kina i 1997.

Britene har hatt et godt forhold til de fleste av sine oversjøiske forbindelser, og forble også relativt upåvirket av situasjonen i Sør-Afrika. De utenrikspolitiske problemene var først og fremst i Europa, der Storbritannia var en konsekvent kritiker av integrasjonsprosessen i EF/EU. Konflikten i Nord-Irland (se Nord-Irlands historie) stod i stampe i 1980-årene.

Partipolitiske forutsetninger

En forutsetning for den hardhendte økonomiske politikken til Thatcher var en lammet og splittet opposisjon. Venstrefløyen overtok makten i Labour Party i 1980 (Michael Foot partileder 1980–1983), og partiet ble splittet. Høyrefløyen under ledelse av blant andre Roy Jenkins og David Owen dannet Social Democratic Party, som gikk i valgsamarbeid med de liberale uten nevneverdig suksess i 1983 og 1987. I 1988 ble partiet slått sammen med de liberale til ett parti, Liberal Democrats. Labour gjorde i 1983 sitt dårligste valg på femti år. Foot gikk av og ble erstattet av den moderat-radikale Neil Kinnock. Han klarte å holde partiet sammen, men maktet ikke å gjenerobre Labours tidligere velgere. Spesielt sviende var valgnederlaget i 1992, som førte til Kinnocks avgang som partileder.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg