Margaret Thatcher satt som statsminister i elleve år (1979–90) og preget det politiske liv i Storbritannia mer enn noen annen politiker siden Churchill. Hun klarte å vinne tre parlamentsvalg i rekkefølge (1979, 1983, 1987), og i hele perioden ledet hun partiet og regjeringen med fast hånd – noen vil si: med jernhånd, og Thatcher selv fikk tilnavnet «The Iron Lady». Gjennom 1980-årene ble det en rekke utskiftninger av medarbeidere på sentrale ministerposter i regjeringen.

Thatchers økonomiske politikk falt både i tid og innhold sammen med «Reaganomics» i USA. Den gikk ut på å bekjempe inflasjonen, redusere de offentlige utgifter, få slutt på streikene, innskrenke fagforeningenes makt og overlate til næringslivet selv å løse sine problemer, som bestod i lav produktivitet og redusert internasjonal konkurranseevne. Inflasjonen falt, men arbeidsløsheten steg eksplosivt og nådde 1983 over 3,2 millioner. Dette medførte en økning i de offentlige utgiftene, noe som fikk Thatcher-regjeringen til å sette i gang en omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet, med mindre offentlige tilskudd til helsevesenet, sosialhjelp, kulturliv og skolevesen. Fra midten av 1980-årene skjøt privatiseringen av statseiendommer fart; blant selskaper og institusjoner som ble solgt, var televerket, havnevesenet, deler av oljeselskapene Britoil og BP, British Airways, fergeselskapene og bilindustrien. Opposisjonen reagerte kraftig mot å «selge arvesølvet». Etter en kraftig sanering av ulønnsom næringsvirksomhet begynte økonomien å vise langsomme veksttendenser fra midten av 1980-årene. Samtidig opplevde Storbritannia en «jappetid», med børsoppgang og store byggeprosjekter, bl.a. i London Docklands.

Thatcher-regjeringens kamp mot fagforeningene og streikene ble en suksess, forsåvidt som streikeaktiviteten gikk ned og fagforeningene, eller rettere sagt fagforeningslederne, fikk sin makt beskåret ved lovgivning. Den avgjørende styrkeprøven stod i 1984–85, da gruvearbeiderne under ledelse av Arthur Scargill gikk til streik i protest mot nedskjæringene i antall gruver, kullproduksjon og ansatte i gruvene. Striden ble til dels meget bitter; tre mennesker ble drept og tusener skadet. Streiken ble kjent ulovlig, og gruvearbeiderforbundets midler ble beslaglagt. Etter ett års streik gikk de fleste gruvearbeiderne tilbake til arbeidet uten å ha oppnådd noe som helst.

I 1986 tilspisset situasjonen seg mellom aviseierne og typografene i London. 5500 typografer ble oppsagt av aviskongen Rupert Murdoch, og produksjonen av avisene The Times og Sun, samt søndagsavisene Sunday Times og News of the World ble flyttet fra Fleet Street til Wapping i Øst-London, hvor ufaglærte arbeidere utførte typografisk arbeid i nye databaserte systemer. Også denne konflikten endte med nederlag for fagbevegelsen, og flere av de andre store avisene la om til moderne produksjonsmåter og flyttet fra Fleet Street.

Et resultat av Thatchers hardhendte politikk var økende sosial uro. De økonomiske omstillingsproblemene var særlig merkbare i det nordvestlige England, Wales, Skottland og Nord-Irland og rammet hardt i byer som Glasgow, Belfast og Liverpool. De store sosiale problemene førte også til opptøyer i deler av storbyene Birmingham og London.

I utenrikspolitikken ble den langvarige Rhodesia-krisen løst 1981, ikke minst takket være daværende utenriksminister Lord Carringtons innsats. Rhodesia ble selvstendig med svart flertallsstyre under navnet Zimbabwe. I 1982 gjenerobret Storbritannia Falklandsøyene etter argentinsk okkupasjon, en militær seier som bidrog til Thatchers gjenvalg 1983. Samme år ble det undertegnet en avtale med Kina som overførte Hong Kong til Kina 1997. Britene har hatt et godt forhold til de fleste av sine oversjøiske forbindelser, og forble også relativt upåvirket av situasjonen i Sør-Afrika. De utenrikspolitiske problemene var først og fremst i Europa, der Storbritannia var en konsekvent kritiker av integrasjonsprosessen i EF/EU. Konflikten i Nord-Irland stod i stampe i 1980-årene.

En forutsetning for den hardhendte økonomiske politikken var en lammet og splittet opposisjon. Venstrefløyen overtok makten i Labour 1980 (Michael Foot partileder 1980–83), og partiet ble splittet. Høyrefløyen under ledelse av bl.a. Roy Jenkins og David Owen dannet Social Democratic Party, som gikk i valgsamarbeid med de liberale uten nevneverdig suksess 1983 og 1987. 1988 ble partiet slått sammen med de liberale til ett parti, Liberal Democrats. Labour gjorde 1983 sitt dårligste valg på femti år. Foot gikk av og ble erstattet av den moderat-radikale Neil Kinnock. Han klarte å holde partiet sammen, men maktet ikke å gjenerobre Labours tidligere velgere. Spesielt sviende var valgnederlaget 1992, som førte til Kinnocks avgang som partileder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.