Storbritannia gikk med i Irak-krigen i 2003 som USAs fremste politiske og militære medspiller, en krig statsminister Tony Blair betegnet som siste utvei etter at de diplomatiske muligheter var uttømt. Men Irak-engasjementet var omstridt, og forårsaket rystelser også innad i Labour-partiet. Granskninger som viste at krigen ble startet på sviktende premisser, ble en betydelig belastning. Blair beklaget til slutt å ha feilinformert det britiske folk, men fastholdt at krigen var nødvendig.

Ved lokalvalgene i 2004 fikk Labour sin laveste oppslutning på over 90 år, og det var første gang at et regjerende parti kom på tredjeplass. Tilbakegangen ved parlamentsvalget året etter ble imidlertid ikke større enn at Labour-regjeringen fikk fornyet sitt mandat. Blair ble dermed den første Labour-statsministeren i historien som kunne notere tre valgseirer på rad. Partiets sterkeste kort i valgkampen var en økonomisk vekstperiode som hadde vart like lenge som Labours regjeringsperiode. Arbeidsledigheten, inflasjonen og renten var sunket til historiske bunnivåer.

De konservative hadde fortsatt problemer med å finne en samlende kurs, og fikk bare en marginal fremgang ved valget. Michael Howard trakk seg som partileder og ble etterfulgt av David Cameron; den femte Tory-lederen på åtte år. Størst fremgang hadde Liberaldemokratene, etter å ha plassert seg til venstre for et sentrumsorientert Labour i striden om konkurranseutsetting og privatisering.

7. juli 2005 ble London rammet av en terroraksjon. Islamistiske selvmordsbombere slo til tre steder på T-banenettet og i en buss. 55 ble drept og rundt 700 såret i den verste bombeaksjonen i landet siden andre verdenskrig. Udåden ble utført av annen generasjons innvandrere, tilsynelatende vel integrert i det britiske samfunnet, men tilhørende en såkalt sovende celle i et terrornettverk. Anti-terrorlovene ble strammet ytterligere, men i en strid i parlamentet om utvidet adgang til fengsling uten siktelse led regjeringen sitt første nederlag siden tiltredelsen i 1997.

Økende EU-skepsis i befolkningen dannet bakgrunnen da Storbritannia vedtok å legge den nye grunnlovstraktaten ut til folkeavstemning, en beslutning som fikk ringvirkninger i en rekke andre medlemsland. Etter nei-flertall i Frankrike og Nederland i 2005, valgte imidlertid britene å legge sin egen avstemning på is – til kritikk fra EU. Blair-regjeringen gikk med på en betydelig reduksjon i den «medlemsrabatten» som Margaret Thatcher fikk innført, og som har vært omstridt i EU.

I Nord-Irland styrket de ytterliggående kreftene, på begge sider, sin stilling ved både lokale valg og i det britiske parlamentsvalget de første årene i det nye århundret. I 2005 beordret imidlertid IRA våpeninnlevering og proklamerte at kampen videre skulle føres med legale, politiske midler. En uavhengig kommisjon kunne i sin tur bekrefte at avvæpningen var gjennomført, noe som førte til en ny optimisme. Både den internasjonale islamistiske terroren, herunder London-angrepet, og generelt synkende støtte i den nordirske befolkningen dannet bakgrunn for den historiske beslutningen, som gav håp om at den 36 år lange konflikten – som har krevd 3600 dødsofre – endelig kunne være over.

Etter lange forhandlinger og nye valg ble det våren 2007 etablert en ny samlingsregjering i Nord-Irland, der de tidligere uforsonlige motstanderne Ian Paisley fra det ultralojalistiske DUP og Sinn Féins Martin McGuinness gikk inn i samme regjering. Dette var den siste store politiske triumfen for Tony Blair.

Nedgangen for Labour fortsatte i årene etter 2005-valget, med til dels betydelige tap både ved lokalvalg og suppleringsvalg til Underhuset; også London gikk tapt da "røde Ken" Livingstone måtte overlate borgermestervervet til de konservatives Boris Johnson. Flere korrupsjons- og andre skandalesaker bidrog til en merkbar slitasje innen regjeringen og i partiet – og i forholdet mellom politikerne og folket generelt. I en affære hvor Labour ble påstått å ha "solgt" adelstitler og plass i Overhuset mot millionbidrag til partikassen måtte endog Blair, som første regjerende statsminister i britisk historie, inn til politiavhør. Våren 2009 ble det avdekket omfattende misbruk av en ordning med godtgjørelse for ekstra bolig, en skandale hvor både folk i regjeringsapparatet og i alle partier var involvert.

27. juni 2007 overtok finansminister Gordon Brown som statsminister og markerte avrundingen av den vel ti år lange Blair-epoken med budsjettløft på områder som jernbane og barnehager og grensekontroll – og med en mer selvstendig britisk kurs overfor USA; i den nye regjeringen var skepsis til Irak-krigen et synlig trekk. Med bredt flertall, men under motstand fra sterke krefter innen Labour, vedtok Parlamentet å oppgradere det britiske atomarsenalet, med en kostnadsramme på 250 milliarder kroner. I klimapolitikken vedtok man, som første land, å lovfeste 60 % C02-kutt innen 2050; noe som skal gjennomføres via femårsbudsjetter.

Forholdet til Russland nærmet seg en tid frysepunktet da den tidligere KGB-agenten og nå britiske statsborgeren Aleksandr Litvinenko ble forgiftet og døde, og fire russiske diplomater ble utvist fra Storbritannia. I mars 2008 ratifiserte Underhuset EUs reformtraktat (Lisboa-traktaten), med 346 mot 206 stemmer, etter at kravet om folkeavstemning var avvist – senere vedtok EU-parlamentet at britene får beholde måleenhetene miles og pint.

Det første året etter statsministerskiftet måtte også Brown notere stadig nye lavmål på sin popularitetskurve. Og tiltagende krav om hans avgang, også fra fremtredende hold i egne rekker, forsterket inntrykket av en alvorlig krise i partiet. Bildet endret seg midlertidig da finanskrisen slo inn for fullt senhøstes 2008 og Brown inntok en lederrolle i det internasjonale krisesamarbeidet.

I valget av virkemidler plasserte Storbritannia seg her sammen med USA, med en annen vektlegging enn sine store EU-partnere ved at regjeringen iverksatte omfattende tiltakspakker, basert på omfattende opplåning, i en tid med rekordartet inflasjon. Men arbeidsledigheten økte og passerte to millioner for første gang siden 1990-tallet. Renten nådde sitt laveste nivå siden 1700-tallet, ned mot null prosent, noe som tvang frem andre virkemidler.

Produksjonen sank, og tross spesialordninger med statlige milliardlån til bilindustrien, ble flaggskip som Jaguar og Land Rover solgt til Tata-konsernet – i det tidligere kolonilandet India. Våren 2009 fremstod Storbritannia med større budsjettunderskudd enn sammenlignbare land.

Finanskrisen lot også til å svekke den skotske uavhengighetsbevegelsen, i det den britiske staten i 2008 tok kontrollen over de to største finansinstitusjonene Royal Bank of Scotland (RBS) og HBOS etter å ha gått inn med omfattende krisepakker. Det skotske nasjonalistpartiet SNP ble for første gang størst – dog bare med 47 av de 129 mandatene − da Labour ble detronisert ved valget til delstatsparlament i året før. SNP gikk til valg på å gjøre Skottland til en selvstendig stat, og førsteminister Alex Salmonds mindretallsregjering startet umiddelbart et arbeid for å få de andre partiene med på en folkeavstemning om hvorvidt skotske og britiske myndigheter skal innlede forhandlinger med dette mål for øyet.

I Nord-Irland ble det indre selvstyret gjenopprettet 8. mai 2007, seks år etter at den britiske regjeringen oppløste parlamentet i Stormont-bygningen. Året før var det blitt offisielt bekreftet at avvæpningen av IRA var sluttført. Både parlamentsvalget i 2005 og de nordirske regionvalgene 2007 gav størst fremgang for de mest uforsonlige fløypartiene, henholdsvis Democratic Unionist Party (DUP) og Sinn Féin.

Men stemningsskiftet var likevel tydelig – likeså meldingen om siste sjanse fra regjeringen i London – da de gamle hovedmotstanderne på protestantisk og katolsk side, Ian Paisley og Martin McGuinness, møttes for første gang – for å danne den koalisjonsregjeringen de skulle lede; den da 82-årige Paisley gikk av i mai 2008 og ble etterfulgt av Peter Robinson som førsteminister. Nye voldsepisoder viste at det fortsatt ulmet under overflaten, og myndighetene fryktet ny rekruttering til ekstreme miljøer i finanskrisens kjølvann; økonomisk sett lå Nord-Irland fortsatt langt under gjennomsnittet i Storbritannia, ledigheten økte bratt, og nesten hvert tredje barn levde i hjem som falt under fattigdomsgrensen.

Men en over fire måneder lang politisk krise fant sin løsning i november 2008, da de to største partiene ble enige om en plan for å overføre myndigheten over politi og rettsvesen fra London til Belfast.

Parlamentsvalget 2010 gav det britene kaller et Hung Parliament, det vil si at ingen av partiene fikk rent flertall. Etter en del forhandlinger ble det inngått en koalisjonsregjering mellom de konservative, som ble klart største parti, og liberaldemokratene. Ny statsminister ble de konservatives leder David Cameron.

Perioden mellom 2010 og 2015 gjorde britisk politikk om fra et topartisystem til et flerpartisystem. Dermed var et Hung Parliament også svært sannsynlig etter parlamentsvalget i 2015. Men mot alle odds klarte Cameron og de Konservative å slå tilbake og dannet etter valget en liten flertallsregjering. Valgresultatet førte til at partilederne i Liberaldemokratene og Labour, henholdsvis Nick Clegg og Ed Miliband. I Skottland gjorde det Skotske Nasjonalistpartiet (SNP) nærmest rent bord og vant 56 av 59 plasser i Underhuset. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.