Storbritannias samtidshistorie er Storbritannias historie etter år 2000.

For artikler om tidligere historie, se

Etter terroranslagene mot USA 9. september 2001 og den påfølgende «War on Terror» gikk Storbritannia med USA i Irak-krigen i 2003. Storbritannia var USAs fremste politiske og militære medspiller, en krig statsminister Tony Blair betegnet som siste utvei etter at de diplomatiske muligheter var uttømt. Men Irak-engasjementet var omstridt, og forårsaket rystelser også innad i Labour-partiet. Granskninger som viste at krigen ble startet på sviktende premisser, ble en betydelig belastning. Blair beklaget til slutt å ha feilinformert det britiske folk, men fastholdt at krigen var nødvendig.

Ved lokalvalgene i 2004 fikk Labour sin laveste oppslutning på over 90 år, og det var første gang et regjerende parti kom på tredjeplass. Tilbakegangen ved parlamentsvalget året etter ble imidlertid ikke større enn at Labour-regjeringen fikk fornyet sitt mandat. Blair ble dermed den første Labour-statsministeren i historien som kunne notere tre valgseirer på rad. Partiets sterkeste kort i valgkampen var en økonomisk vekstperiode som hadde vart like lenge som Labours regjeringsperiode. Arbeidsledigheten, inflasjonen og renten var sunket til historiske bunnivåer.

De konservative hadde fortsatt problemer med å finne en samlende kurs, og fikk bare en marginal fremgang ved valget. Michael Howard trakk seg som partileder og ble etterfulgt av David Cameron; den femte Tory-lederen på åtte år. Størst fremgang hadde Liberaldemokratene, etter å ha plassert seg til venstre for et sentrumsorientert Labour i striden om konkurranseutsetting og privatisering.

7. juli 2005 ble London rammet av en terroraksjon. Islamistiske selvmordsbombere slo til tre steder på T-banenettet og i en buss. 55 personer ble drept og rundt 700 såret i den verste bombeaksjonen i landet siden andre verdenskrig. Udåden ble utført av andregenerasjons innvandrere, tilsynelatende vel integrert i det britiske samfunnet, men tilhørende en såkalt sovende celle i et terrornettverk. Antiterrorlovene ble strammet ytterligere, men under en strid i parlamentet om utvidet adgang til fengsling uten siktelse, led regjeringen sitt første nederlag siden tiltredelsen i 1997.

Økende EU-skepsis i befolkningen dannet bakgrunnen da Storbritannia vedtok å legge den nye grunnlovstraktaten ut til folkeavstemning, en beslutning som fikk ringvirkninger i en rekke andre medlemsland. Etter nei-flertall i Frankrike og Nederland i 2005, valgte imidlertid britene å legge sin egen avstemning på is – til kritikk fra EU. Blair-regjeringen gikk med på en betydelig reduksjon i den «medlemsrabatten» som Margaret Thatcher fikk innført, og som har vært omstridt i EU.

I Nord-Irland styrket de ytterliggående kreftene, på begge sider, sin stilling ved både lokale valg og i det britiske parlamentsvalget de første årene i det nye århundret. I 2005 beordret imidlertid IRA våpeninnlevering og proklamerte at kampen videre skulle føres med legale, politiske midler. En uavhengig kommisjon kunne i sin tur bekrefte at avvæpningen var gjennomført, noe som førte til en ny optimisme. Både den internasjonale islamistiske terroren, herunder angrepet i London, og generelt synkende støtte i den nordirske befolkningen dannet bakgrunn for den historiske beslutningen, som gav håp om at den 36 år lange konflikten – som har krevd 3600 dødsofre – endelig kunne være over.

Etter lange forhandlinger og nye valg ble det våren 2007 etablert en ny samlingsregjering i Nord-Irland, der de tidligere uforsonlige motstanderne Ian Paisley fra det ultralojalistiske DUP og Sinn FéinMartin McGuinness gikk inn i samme regjering. Dette var den siste store politiske triumfen for Tony Blair.

Nedgangen for Labour fortsatte i årene etter valget i 2005, med til dels betydelige tap både ved lokalvalg og suppleringsvalg til Underhuset; også London gikk tapt da «Røde Ken» Livingstone måtte overlate borgermestervervet til de konservatives Boris Johnson. Flere korrupsjons- og andre skandalesaker bidrog til en merkbar slitasje innen regjeringen og i partiet – og i forholdet mellom politikerne og folket generelt. I en affære hvor Labour ble påstått å ha «solgt» adelstitler og plass i Overhuset mot millionbidrag til partikassen måtte endog Blair, som første regjerende statsminister i britisk historie, inn til politiavhør. Våren 2009 ble det avdekket omfattende misbruk av en ordning med godtgjørelse for ekstra bolig, en skandale hvor både folk i regjeringsapparatet og i alle partier var involvert.

27. juni 2007 overtok finansminister Gordon Brown som statsminister og markerte avrundingen av den vel ti år lange Blair-epoken med budsjettløft på områder som jernbane og barnehager og grensekontroll – og med en mer selvstendig britisk kurs overfor USA; i den nye regjeringen var skepsis til Irak-krigen et synlig trekk. Med bredt flertall, men under motstand fra sterke krefter innen Labour, vedtok Parlamentet å oppgradere det britiske atomarsenalet, med en kostnadsramme på 250 milliarder kroner. I klimapolitikken vedtok man, som første land, å lovfeste 60 prosent C02-kutt innen 2050; noe som skal gjennomføres via femårsbudsjetter.

Forholdet til Russland nærmet seg en tid frysepunktet da den tidligere KGB-agenten og nå britiske statsborgeren Aleksandr Litvinenko ble forgiftet og døde, og fire russiske diplomater ble utvist fra Storbritannia. I mars 2008 ratifiserte Underhuset EUs reformtraktat (Lisboa-traktaten), med 346 mot 206 stemmer, etter at kravet om folkeavstemning var avvist – senere vedtok EU-parlamentet at britene får beholde måleenhetene miles og pint.

Det første året etter statsministerskiftet måtte også Brown notere stadig nye lavmål på sin popularitetskurve. Tiltagende krav om hans avgang, også fra fremtredende hold i egne rekker, forsterket inntrykket av en alvorlig krise i partiet. Bildet endret seg midlertidig da finanskrisen slo inn for fullt senhøstes 2008 og Brown inntok en lederrolle i det internasjonale krisesamarbeidet.

I valget av virkemidler plasserte Storbritannia seg her sammen med USA, med en annen vektlegging enn sine store EU-partnere ved at regjeringen iverksatte omfattende tiltakspakker, basert på omfattende opplåning, i en tid med rekordartet inflasjon. Men arbeidsledigheten økte og passerte to millioner for første gang siden 1990-tallet. Renten nådde sitt laveste nivå siden 1700-tallet, ned mot null prosent, noe som tvang frem andre virkemidler.

Produksjonen sank, og tross spesialordninger med statlige milliardlån til bilindustrien, ble flaggskip som Jaguar og Land Rover solgt til Tata-konsernet – i det tidligere kolonilandet India. Våren 2009 fremstod Storbritannia med større budsjettunderskudd enn sammenlignbare land.

Finanskrisen lot også til å svekke den skotske uavhengighetsbevegelsen, i det den britiske staten i 2008 tok kontrollen over de to største finansinstitusjonene Royal Bank of Scotland (RBS) og HBOS etter å ha gått inn med omfattende krisepakker. Det skotske nasjonalistpartiet SNP ble for første gang størst – dog bare med 47 av de 129 mandatene − da Labour ble detronisert ved valget til delstatsparlament året før. SNP gikk til valg på å gjøre Skottland til en selvstendig stat, og førsteminister Alex Salmonds mindretallsregjering startet umiddelbart et arbeid for å få de andre partiene med på en folkeavstemning om hvorvidt skotske og britiske myndigheter skal innlede forhandlinger med dette mål for øye.

I Nord-Irland ble det indre selvstyret gjenopprettet 8. mai 2007, seks år etter at den britiske regjeringen oppløste parlamentet i Stormont-bygningen i Belfast. Året før var det blitt offisielt bekreftet at avvæpningen av IRA var sluttført. Både parlamentsvalget i 2005 og de nordirske regionvalgene i 2007 gav størst fremgang for de mest uforsonlige fløypartiene, henholdsvis Democratic Unionist Party (DUP) og Sinn Féin.

Men stemningsskiftet var likevel tydelig – likeså meldingen om siste sjanse fra regjeringen i London – da de gamle hovedmotstanderne på protestantisk og katolsk side, Ian Paisley og Martin McGuinness, møttes for første gang – for å danne den koalisjonsregjeringen de skulle lede; den da 82-årige Paisley gikk av i mai 2008 og ble etterfulgt av Peter Robinson som førsteminister. Nye voldsepisoder viste at det fortsatt ulmet under overflaten, og myndighetene fryktet ny rekruttering til ekstreme miljøer i finanskrisens kjølvann; økonomisk sett lå Nord-Irland fortsatt langt under gjennomsnittet i Storbritannia, ledigheten økte bratt, og nesten hvert tredje barn levde i hjem som falt under fattigdomsgrensen.

Men en over fire måneder lang politisk krise fant sin løsning i november 2008, da de to største partiene ble enige om en plan for å overføre myndigheten over politi og rettsvesen fra London til Belfast.

Parlamentsvalget i 2010 gav det britene kaller et Hung Parliament, det vil si at ingen av partiene fikk rent flertall. Etter en del forhandlinger ble det inngått en koalisjonsregjering mellom de konservative, som ble klart største parti, og liberaldemokratene. Ny statsminister ble de konservatives leder David Cameron, mens Nick Clegg fra liberaldemokratene ble ny visestatsminister. I 2011 ble det innført en ny valglov som fjernet statsministerens mulighet til å utskrive nyvalg, noe som førte til at regjeringen måtte sitte i fem år. 

Perioden mellom 2010 og 2015 var også preget av Det skotske nasjonalistpartiets (SNP) fremgang i Skottland. Ved valget til det skotske parlamentet i 2011 fikk partiet for første gang flertall og partiets leder Alex Salmond ønsket å avholde en skotsk uavhengighetsavstemning enten i 2014 eller 2015. Etter mye tautrekking med regjeringen i London ble avstemningen avholdt 18. september 2014. Resultatet viste at skottene ønsket å forbli i den britiske unionen med et flertall på 55 prosent. 

Årene mellom 2010 og 2015 gjorde britisk politikk om fra et toparti- til et flerpartisystem. Dermed var et Hung Parliament også svært sannsynlig etter parlamentsvalget i 2015. Men mot alle odds klarte Cameron og de konservative å slå tilbake og dannet etter valget en liten flertallsregjering. Dette var en stor seier for Cameron siden han gjentatte ganger hadde opplevd at høyrefløyen i det konservative partiet hadde angrepet hans mer sentrumsorienterte politikk, og at dette hadde ført til velgerflukt fra de konservative til det EU-skeptiske partiet UKIP. Camerons kritikere mente at de konservative tapte flertallet ved valget i 2010 på grunn av at EU-skeptiske velgere stemte UKIP snarere enn Toryene.

Det ble anslått at flere av de EU-skeptiske velgerne gikk tilbake til de konservative ved valget i 2015. I 2013 hadde nemlig Cameron annonsert for første gang at han ønsket å avholde en folkeavstemning om britenes forhold til EU, hvis de konservative vant flertall ved valget i 2015. Da dette flertallet var sikret, måtte Cameron holde ord (se under). 

Valgresultatet var katastrofalt for Liberaldemokratene og det førte til at Clegg gikk av som partileder. Labour gjorde det også svakere enn forventet og dermed gikk også Ed Miliband av som partileder for Labour. I Skottland gjorde Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) nærmest rent bord og vant 56 av 59 plasser i Underhuset, på tross av at SNP «tapte» slaget om skotsk uavhengighet i 2014. 

Debatten om britenes forhold til EU var ikke ny. Den hadde vært pågående mer eller mindre siden Storbritannia ble med i unionen i 1973. Spesielt i det konservative partiet hadde EU-spørsmålet vært splittende, og partiets høyrefløy hadde lenge målbært et ønske om å forlate unionen. Dermed må brexit-debatten ses på som like mye et konservativt partiproblem som et nasjonalt britisk anliggende. Cameron var selv EU-tilhenger, og ønsket en folkeavstemning for å komme sine egne kritikere til livs, forsøke å samle partiet samt å fremforhandle en bedre avtale med EU før folkeavstemningen.

Etter valgseieren i 2015 ble spørsmålet om folkeavstemningen altoverskyggende i britisk politikk. Hele det politiske miljøet og nasjonen ventet på at Cameron skulle komme i gang med forhandlinger med EU om en ny avtale, som skulle danne grunnlaget for en avstemning. Høsten og vinteren 2015 gikk med til forhandlinger og datoen for folkeavstemningen ble satt til 23. juni 2016.

De to kampanjene 'Remain' og 'Leave' (eller brexit) begynte valgkampen og splittet både Labour og de konservative. Det ble en opphetet valgkamp frem mot avstemningen hvor spørsmålene om immigrasjon (fri flyt av EU-arbeidskraft), suverenitet, lovgivning, økonomi og handel dominerte ordskiftet. Meningsmålingene pekte i retning av 'Remain' helt frem til siste uka. Da endret stemningen seg fra å være en rasjonell debatt til å bli en følelsesladet kamp om identitet, historie og den britiske folkesjela. Resultatet må ses i lys av dette stemningsskiftet. 

23. juni 2016 stemte britene seg selv ut av EU. 51,9 prosent stemte for å forlate EU mens 48,11 prosent stemte for å bli. Resultatet gikk mot nesten alle meningsmålinger og forhåndsantagelser. Cameron trakk seg etter nederlaget og ble 12. juli erstattet av Theresa May. May overtok som konservativ partileder uten valg, og ble dermed også statsminister siden de konservative vant valget i 2015. 

Det var ingen politisk plan for en brexit, siden det politiske miljøet i Westminster hadde vært overbevist om at britene ønsket å forbli i EU. Den emosjonelle debatten som i forkant av avstemningen hadde splittet britene på mange områder, fortsatte etter sommeren 2016. I en 'hva-skjer-nå'-sammenheng, kastet mange politikere, interessegrupper og samfunnsengasjerte inn forslag om veien videre og hvordan Storbritannia best mulig kunne klare seg etter «exiten» fra EU. 

I takt med regjeringens vaklende tilnærming, økte usikkerheten i folket. Politikk og regjeringsmakt hadde skapt emosjonelle reaksjoner på tvers av familier, arbeidsplasser og nabolag. Mange briter som hadde stemt 'Leave' angret da de så hvor lite planlagt brexiten var, og fryktet dermed for britenes fremtid. Begrepet 'begretters' ble lansert og illustrerte at mange som stemte 'Leave' hadde gjort det i ren protest, uten å tenke på de nasjonale konsekvensene.

Artikkel 50 i EUs Lisboa-traktat, som er artikkelen som regulerer et medlemslands avskjed fra EU, ble utløst av May og den britiske regjeringen i mars 2017. Artikkelen legger opp til en utmeldingsperiode på to år, hvor det skal forhandles om landets fremtidige tilknytning til unionen etter utmeldelsen. I løpet av 2017 var det lite fremgang i forhandlingene, som i hovedsak har dreid seg om EU-borgeres rettigheter etter britenes utmeldelse, grenseproblematikken mellom Nord-Irland, som en del av Storbritannia, og republikken Irland og skilsmisseoppgjøret - hvor mye britene skal betale for å melde seg ut. 

En snau måned etter at artikkel 50 ble utløst, bestemte Theresa May 18. april at det skulle holdes nyvalg i Storbritannia 8. juni 2017. Hennes hovedgrunn var at hun trengte folkets støtte til å gå inn i forhandlinger med EU med litt større styrke enn hun følte regjeringen hadde da artikkel 50 ble utløst. Hun søkte dermed sitt eget valgte mandat (siden hun overtok på Camerons fra 2015) samt å styrke de konservatives posisjon i underhuset. På tidspunktet valget ble annonsert, lå Toryene om lag 20 prosent foran Labour på meningsmålingene. 

Utfallet ble stikk motsatt av det May hadde sett for seg. Det lille flertallet på 12 kandidater fra 2015 forsvant, og de konservative fikk 317 av de 650 setene i underhuset. Labour gikk kraftig frem fra 2015 og fikk 262 seter mens Liberaldemokratene endte med 12. Det skotske nasjonalistpartiet, som gjorde det godt i 2015, tapte terreng i dette valget og endte med 36 seter. Topartisystemet, som ble til et flerpartisystem i 2010 og 2015, returnerte i 2017, hvor 82,3 prosent stemte på enten Labour eller de konservative. Dette er den høyeste andelen de to store partiene har hatt siden 1970. 

Fremmøteprosenten var høyere i 2017 (68, 8 prosent) enn den hadde vært ved de foregående valgene, og prognosene viste at flere yngre velgere (under 45 år) stemte i 2017 sammenlignet med tidligere valg. Labours fremgang tilskrives dermed det faktum at de fleste av de unge velgerne stemte på dem. 

De konservative var likevel det største partiet i underhuset etter valget, selv om de ikke hadde rent flertall alene. Etter en del tautrekking, valgte May å danne en konservativ mindretallsregjering med støtte fra det ultrakonservative partiet – Det demokratiske unionistpartiet – fra Nord-Irland. May gikk til valg på å få et større og kraftigere mandat inn mot brexit-forhandlingene. Det mislyktes hun og de konservative med, og hun leder dermed en av de svakeste regjeringene i moderne britisk politisk historie. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.