Sinn Féin

Partiet Sinn Féin ble stiftet ved sammenslåing av to eksisterende organisasjoner i 1905. De to sentrale personene bak partidanningen var den Dublin-fødte journalisten Arthur Griffith (1872–1922) og den Belfast-fødte journalisten Bulmer Hobson (1883–1969). Den siste hadde protestantisk slektsbakgrunn. Ved partistiftelsen var hele øya Irland del av Det forente kongeriket Storbritannia og Irland.

Fra starten ønsket sterke krefter i partiet, med tilslutning fra Arthur Griffith, en radikal variant av Home Rule (internt selvstyre) som første skritt mot full selvstendighet. Unionistene, som var særlig konsentrert i nordøst, var imot både internt selvstyre og uavhengighet for Irland.

Etter påskeopprøret i 1916, som Sinn Féin ble tildelt æren/skylda for, ble partiet radikalisert. I 1918 vant Sinn Féin en knusende seier i valget fra de irske valgkretsene til Westminster-parlamentet i London. Partiets folkevalgte parlamentsrepresentanter møtte ikke i London, men opprettet et irsk parlament i Dublin tidlig i 1919. Dette utløste den irske frigjøringskrigen (1919–1921). Fra da av var Sinn Féin et støtteparti for IRA (Irish Republican Army).

I årene som fulgte stod Sinn Féin i spissen for en politisk kamp mot Storbritannia, i et politisk håp om selvstendighet. Samtidig kjempet Sinn Féins frivillige, IRA, en geriljakrig mot styresmaktene i London. Den anglo-irske krigen, eller den første uavhengighetskrigen, som Sinn Féin kalte den, raste fra 1919 til 1921. Ved fredsavtalen i 1921–1922 ble partiet delt mellom en «konstitusjonell» fløy under Griffith og Michael Collins, som gikk inn for forlik med Storbritannia, og en «republikansk» fløy under Éamon De Valera, som fortsatte kampen. Fredsavtalen medførte politisk deling av øya Irland. Den ga republikken begrenset selvstyre som en fristat, mens Nord-Irland ble opprettet og forble en del av det Forente Kongeriket i union med Storbritannia.

I 1926 brøt De Valera, som hadde vært fremtredende i påskeopprøret ti år tidligere, ut av Sinn Féin. Sammen med sine støttespillere grunnla han da partiet Fianna Fáil. Nederlaget, som lå i delingen av Irland og nederlaget i den irske borgerkrigen, gjorde at De Valera mente at republikanere måtte ta den lojalitetseden til det britiske monarkiet som var påkrevd for å sitte i det nye Dublin-parlamentet. Dette var i strid med Sinn Féins prinsipper, og dette ga splittelse både i IRA og Sinn Féin.

Sinn Féin er det eneste større partiet som arbeider på begge sidene av grensen gjennom Irland. Myndighetene og medier i den irske fristaten (etter Republic of Ireland Act 1948: Republikken Irland) og i London hadde felles interesse av å motarbeide Sinn Féin, særlig på grunn av partiets tette bånd til IRA. Konflikten mellom Nord-Irland og republikken Irland fortsatte å være spent, særlig under «the troubles» (1969–1998). Dette var også perioden da IRA var mest aktive.

Tett overvåking og sensur var derfor lenge et sentralt trekk i partiets daglige liv. Alt i 1922 vedtok det unionistdominerte parlamentet i Belfast den svært vidtrekkende loven Special Powers Act, som hadde klare sensurbestemmelser, særlig rettet mot republikanere. Slikt fantes også sør for grensen. Broadcasting Authority Act ga regler for mediesensur fra 1960. Mellom 1968 og 1994 ble seksjon 31 av denne presse- og kringkastingsloven særlig brukt for til unngå kringkasting av ytringer som kunne fremme, oppmuntre til eller støttet voldelige aktiviteter for å nå mål. Formuleringene i loven var gummistrikkaktige, og ble noen ganger brukt på parodisk vis, for eksempel når et Sinn Féin-medlem ikke fikk bli intervjuet om en streik på arbeidsplassen hans.

I årene frem til 1970 var det strid om strategi både i Sinn Féin og IRA. En tradisjonell militær strategi stod mot en marxistisk inspirert strategi. I 1970 ble partiet splittet. Tradisjonalistene brøt ut og ble til IRA provisionals (PIRA) og Sinn Féin provisionals, som ble den viktigste IRA/SF-tradisjonen. Et drøyt tiår senere ble disse tradisjonalistene politisert gjennom kampen mot kriminalisering av de republikanske fangene som kulminerte i 1981, og med en svært viktig valgseier for IRA-fangen Bobby Sands. Dette ble et veiskille for både Sinn Féin og IRA. Dette var et forvarsel om at Sinn Féin etter hvert kunne bli et mer vanlig parti. Samtidig åpnet det for en dynamikk som gjorde politisk støtte mer og mer viktig, og som i økende grad åpnet for at militære IRA-operasjoner kunne stå i veien for politisk framgang og deltakelse i politiske prosesser.

Fra 1922 til og med 1957 stilte Sinn Féin kandidater til valg i Dublin-parlamentet, og tok etter sine prinsipper ikke plass i parlamentet, selv ikke i 1923 da partiet vant 44 av de 153 plassene. Senere ble partiet sterkt marginalisert, helt til under fredsprosessen i 1990-årene, da de også gav opp prinsippet om å ikke anerkjenne parlamentet i Dublin. Ved valget i 1997 vant SF sin første representant til parlamentet i Dublin i nyere tid, da Caoimhghín Ó Caoláin ble valgt inn fra valgkretsen Cavan-Monaghan. Han representerte denne valgkretsen til 2020.

I 2011 vant partiet 14 av 166 representanter, dette økte til 23 av 158 i 2016 og til 37 av 160 i 2020. Partiet fikk da høyest stemmetall og stemmeandel (24,5 prosent) av alle partiene i republikken, og ville ha fått flere representanter fra flere valgkretser dersom de hadde stilt med flere kandidater. SF hadde altså undervurdert sitt eget velgerpotensiale.

I Nord-Irland stilte SF til valg i regionale parlament og forsamlinger første gang i 1921, da partiet ble nest størst med 20,6 prosent av stemmene og 6 av 52 representanter. Disse tok ikke plassene sine, fordi partiet ikke anerkjente det britiske parlamentet og ikke ville avgi lojalitetserklæring til den britiske monarken. Ulster Unionist Party fikk da mer enn to av tre stemmer og mer enn tre av fire representanter. Det parlamentariske nasjonalistpartiet fikk resten av representantene. Etter dette stilte SF ikke til valg til regionale forsamlinger i Nord-Irland før i 1982, året etter at 10 republikanske fanger hadde sultestreiket til døden under soning. De fikk da 5 av 78 representanter, men tok fremdeles ikke sine plasser. Dette fortsatte de med til og med valget i 1996, da de fikk 17 av 110 representanter, godt fremhjulpet av partiets sentrale roller i den pågående fredsprosessen. Fra og med 1998 (året for langfredagsavtalen) stilte SF til valg uten løfte om å ikke ta plassene, siden den gangen har partiet deltatt i en nordirsk maktdelingsregjering i alle perioder parlamentet og regjeringen har vært i funksjon. Partiets oppslutning økte videre ut over 2000-tallet, og valget til det nordirske parlamentet våren 2022 er et foreløpig høydepunkt i oppslutning. Da fikk partiet 29 prosent av førstepreferansestemmene og 27 av 90 representanter i den nordirske forsamlinga. Dette var den første gangen et nasjonalistisk parti ble størst i valg i et valg til et parlament i Nord-Irland.

Partiets valg-gjennombrudd i nyere tid kom altså først i Nord-Irland og senere i republikken Irland. Fra 2022 har SF den høyeste velgeroppslutningen på begge sidene av grensen gjennom Irland. Både i nord og sør har partiet markert seg med en venstreorientert sosialpolitikk og utdanningspolitikk og med aktivistiske pådriv for irsk språk og kultur. Partiet har særlig sterk oppslutning blant yngre velgere.