Irlands historie

Irlands historie omfatter tiden fra og med middelalderen. I tidlig middelalder bestod Irland av flere små kongeriker. Irene ble kristne på 400-tallet, en prosess nasjonalhelgenen St. Patrick har fått æren for. Fra 800-tallet ble Irland invadert av nordmenn og daner på vikingtokt, som etter hvert slo seg ned på øya og skapte egne norrøne samfunn. De norrøne rikene ble oppløst i tiden etter slaget ved Clontarf i 1014, da den irske overkongen Brian Boru falt, men den norrøne befolkningen ble overvunnet.

I 1160-årene begynte en 800 år lang periode der Irland i varierende grad var styrt av England. Etter at England innførte reformasjonen på 1500-tallet ble det engelske styret mer direkte. Irske lover ble opphevet og store deler av jorden gitt til protestantiske engelskmenn og skotter, spesielt i Ulster (Nord-Irland), mens testakten fra 1673 stengte alle katolikker ute fra offentlige embeter.

I 1801 ble Irland en del av unionen Storbritannia. Etter mye motstand og mange opprør mot britisk tilstedeværelse, krevde irene indre selvstyre (home rule) mot slutten av 1800-tallet. Etter mange runder i det britiske parlamentet og mye motstand blant de unionistiske protestantene i den nordlige provinsen Ulster, ble en indre selvsyre-lov til slutt vedtatt i 1914 med et foreløpig unntak for unionistisk dominerte Ulster. Den var imidlertid ikke gjennomførbar grunnet motstanden både fra unionistene i Ulster og til dels fra republikanerne. Men hovedgrunnen var likevel utbruddet av første verdenskrig i 1914. Dermed ble loven utsatt og indre selvstyre satt på vent. Under Påskeopprøret i 1916 (se under) prøvde irske republikanere å utnytte britenes krigføring i første verdenskrig for iscenesette et kupp, men opprøret i Dublin ble hardt slått ned av britene.

Da freden fra verdenskrigen var et faktum i 1918, fikk selvstendighetspartiet for Irland, Sinn Fein, stor oppslutning. I 1919 begynte en 3-årig krig (borgerkrig) for å løsrive Irland fra den britiske unionen.

23. desember 1921 undertegnet den britiske kongen en lov om selvstyre for Irland, som delte landet i to deler med et parlament i Dublin og et i Belfast. Den nordlige delen (Ulster) fortsatte å være en del av Storbritannia, mens resten ble nå kalt Den irske fristat, og fikk stilling som dominion innenfor det britiske imperiet. Ulster ble skrumpet fra 9 til 6 grevskap (gerrymandering) for å sikre et respektabelt unionistisk-protestantisk flertall i regionen. Ulster, med 6 grevskap, fikk provins-status i Storbritannia.

I 1937 fikk Irland en ny forfatning og ble republikk i 1949. At Nord-Irland ikke ble en del av republikken var, og er fortsatt, et stort og omstridt konfliktområde i britisk og irisk politikk.

På 600- og 700-tallet hadde Irland en stor tid. Landets kirke var, ulik de fleste romersk-katolske, en klosterkirke der abbeden ble den sentrale skikkelse, ikke biskopen. I klosterskolene utfoldet seg stor lærdom og kunstglede; klostrene tok imot utenlandske gjester, og irske lærde virket utenlands. Irsk historieskrivning begynte, heltesagn og lover ble nedskrevet, og lærde diktere steg frem.

Så brøt vikinginvasjonen inn over Irland. Før, og særlig like etter 800 kom norske og danske vikinger på herjingstog, og nordmennene grunnla etter hvert flere riker på øya.

Alt i 826 satte vikingene seg fast i grevskapet Meath, siden i kongeriket Dublin. Deres første konge ble nordmannen Torgjest (Turgeis), som grunnla byen og borgen Dublin, fra nå av hovedstaden i det norske rike i Irland, og søkte å utrydde kristendommen. Noen år senere (850–851) ble det norske rike tatt av danene; men allerede 853 gjenopprettet høvdingen Olav Kvite det norske velde i Dublin, som nå under mange omskiftelser og stadige kamper med de irske konger ble stående inntil engelskmennenes invasjon under Henrik 2. Andre riker var Wexford, Waterford, Limerick og Cork, det siste muligens under en dansk høvdingætt.

På slutten av 900-tallet søkte kong Brian Boru å samle alle irer under et sterkt nasjonalt kongedømme til kamp mot de fremmede. En stor norsk hær under Sigurd Lodvesson Digre og vikinghøvdingen Brodir angrep ham med stor styrke i 1014 ved Clontarf, hvor nordmennene led et stort nederlag, men hvor Brian selv falt.

Ved hans død brøt indre politiske og religiøse strider ut med stor heftighet, og engelskmennene grep inn (1166–1175). Etter tradisjonen hadde de pavens samtykke. Den erobrede del av Irlands østkyst, The Pale, fikk engelsk lovgivning og styre, og fra 1297 også eget parlament, mens det uavhengige Irland middelalderen igjennom fortsatte de opprivende klanstridigheter.

Engelskmennene bygde flere slike små festninger over hele Irland for å kontrollere øya. Dette tårnet er fra Clare.

Normannisk tårnhus av Zoney. CC BY SA 3.0

Irene reiste seg flere ganger, men forgjeves; selv Rosekrigene (1455–1485) kunne bare svekke fremmedherredømmet, men ikke gi irene frihet. Henrik 7s stattholder Poynings (1494–1496) kuet ethvert opprørsforsøk, og Poynings' lov fra 1495 fastsatte at ingen lov måtte forelegges det irske parlament før den var godkjent i Privy Council (Det kongelige råd).

Henrik 8 innførte til stor forbitrelse sin nye kirkeordning i Irland, og under Elizabeth 1 ble den katolske kirkes gods gitt til den anglikanske statskirke. Men også utenfor kirkegodsene ble mye av Irlands beste jord beslaglagt og utdelt til nye innflyttere, og slik ble bondeselveiet undergravd. Disse forhold utløste en rekke opprør omkring 1600, med støtte fra paven og Spania; men irene var også opptatt med indre strider, og led nederlag.

Nå ble de gamle nasjonale lovene opphevet, engelsk lovgivning ble innført i hele Irland, og etter et opprør ble 500 000 acre av Ulster konfiskert til fordel for engelske og især skotske kolonister.

Under Jakob 1 og Karl 1 fortsatte den samme konfiskeringspolitikken, slik at protestantene i Ulster i 1641 eide 3 millioner av landsdelens 3,5 millioner acre. Frykten for puritanernes hatefulle intoleranse førte dette året til opprør; en mengde engelskmenn ble myrdet, men hevnen ble enda grusommere: den engelske riksforstanderen Oliver Cromwell dro over med en hær i 1649–1652 og slo ned all motstand, så hardhendt at det aldri ble glemt. De egentlige irene ble for en stor del flyttet til fattigere landsdeler og måtte leve som forpaktere.

Gjeninnføringen av stuartenes kongedømme i 1660 brakte bare om lag en tredjedel av jorden til irske hender igjen, og katolikkene, som var i stort flertall, ble utestengt fra styre og stell (bortsett fra det «irske parlament»). Da Jakob 2 ble fordrevet fra England søkte han støtte hos irene, men hans endelige nederlag i 1690 gav støtet til nye jordkonfiskasjoner. De irske katolikkene, som i 1603 eide om lag 90 prosent av jorden, eide 100 år senere bare 14 prosent og i 1770-årene 5 prosent.

Testakten fra 1673 ble gjort gjeldende også i Irland; den stengte katolikkene ute fra alle offentlige embeter, også fra parlamentet i Dublin. Til og med i arvelovene ble anglikanerne favorisert, og Englands parlament overtok lovgivningsmakten. Irlands næringsliv og økonomi fikk et alvorlig slag da ulleksporten til England ble forbudt i 1698. Godseierne brukte ofte sine store inntekter utenfor Irland, og øya sank ned i fattigdom. Harmen slo stadig ut i voldshandlinger og mindre oppstander.

Den nordamerikanske frihetskrigen førte likevel til visse forbedringer. I 1780 ble handelstvangen opphevet, i 1782 ble Poynings' lov og andre innskrenkninger i det irske parlaments selvstendighet opphevet, og katolikkene fikk forskjellige innrømmelser. I 1793 fikk katolikker stemmerett (ikke valgbarhet) og adgang til lavere embeter.

Den franske revolusjon dro også med seg ny gjæring i Irland. United Irishmen, stiftet i 1791 av Wolfe Tone, krevde full likestilling for katolikkene og løsrivelse fra Storbritannia ved fransk hjelp. Men franske hjelpeekspedisjoner mislyktes, opprøret i 1798 ble kvalt, og William Pitt den yngre gjennomførte unionen med Storbritannia i 1800. Det irske parlamentet ble oppløst.

Daniel O'Connel var en av Irlands frihetshelter. Han arbeidet for å få opphevet de lovbestemmelsene som forhindret at katolikker ble valgt til medlemmer av Underhuset. Han dannet i 1823 The Catholic Association og ble i 1828 valgt til Underhuset i strid med loven. I 1829 opphevet det britiske parlament deretter forbudet mot å velge katolikker.

Daniel O'Connell av Ukjent kunstner/Project Gutenberg. Falt i det fri (Public domain)

Også etter at det irske parlamentet var blitt opphevet 1801, ble katolikkene nektet politiske rettigheter. I 1820-årene reiste Daniel O'Connell en bevegelse for katolikkenes frigjøring. For å unngå borgerkrig gikk toryene i 1829 med på å åpne adgangen til Parlamentet og alle embeter for katolikkene. De mest ytterliggående nasjonalister krevde alt i 1830-årene fullstendig oppløsning av unionen med Storbritannia, men det lyktes ennå ikke å reise noen massebevegelse.

Jordspørsmålet var det mest betente konfliktspørsmål gjennom hele 1800-tallet. Nesten all jord var i hendene på engelske og protestantiske irske storgodseiere, og de fattige forpakterne var i deres vold. Folketallet steg fra 5,4 millioner i 1801 til 8,3 millioner i 1845, uten at det skjedde en tilsvarende økonomisk utvikling. Følgen var at nøden i landet ble større; den fattige landbefolkningen levde vesentlig av poteter. Det ble en ren katastrofe da potethøsten slo feil i 1845–1846. Omkring en million mennesker sultet i hjel, og omlag 1,5 millioner irer reiste til USA. Mange utvandret også til England og Skottland. Folketallet i Irland sank til 5,1 millioner i 1881 og 4,4 millioner i 1911.

Mot slutten av 1800-tallet ble landets økonomiske stilling noe bedre. Tekstil- og skipsbyggerindustrien i Nord-Irland blomstret opp, og det ble gjennomført jordlover som etter hvert gjorde forpakterne til selveiere. Den første jordlov kom i 1848, men først under William Gladstones ministerium i 1867 ble det irske spørsmål for alvor reist. I 1869 ble den anglikanske statskirke opphevet i Irland, og i 1870 ble forpakternes rettslige stilling trygget. Imidlertid økte den politiske uroen.

I 1872 reiste irene krav om fullt selvstyre (Home Rule), og bevegelsen fikk sin leder i Charles S. Parnell. Omtrent samtidig ble kampen mot godseierne organisert gjennom Land League, som ble stiftet av Michael Davitt i 1879. Den krevde utstykning av storgodsene og organiserte boikott for å hindre utkastelse av forgjeldede forpaktere. Det kom til flere sammenstøt, og i 1881 gjennomførte Gladstone en streng tvangslov, oppløste ligaen og fengslet førerne.

En ny jordlov søkte å berolige irene gjennom store innrømmelser, men uroen fortsatte. Gladstone endret da taktikk, løslot Parnell og en rekke andre av lederne, men mordet på ministeren for Irland, Lord Cavendish, brakte igjen tvangspolitikken i forgrunnen.

I 1886 foretok Gladstone et nytt dristig forsøk på å forsone Irland da han la frem sitt store Home Rule-forslag i Parlamentet. Forslaget førte til en splittelse innenfor det liberale partiet og ble forkastet. I de følgende årene var terroren verre enn noen gang. Nasjonalligaen oppfordret forpakterne til å nekte å betale sine avgifter, i tusentall ble de jaget fra gårdene, og den konservative regjering gikk hardt frem mot alle forsøk på boikott og sabotasje. Samtidig fortsatte imidlertid jordlovgivningen til beste for forpakterne.

Forholdene ble noe roligere i Irland, og den politiske agitasjon ble svekket ved splittelse i nasjonalistpartiet. I 1893 la Gladstone frem sitt andre Home Rule-forslag og fikk det vedtatt av Underhuset. Det led imidlertid et knusende nederlag i Overhuset, og i de følgende årene ble også den liberale regjerings forslag om jordreform forkastet.

Den konservative regjeringen som fulgte i 1896 var likevel villig til å gå med på store økonomiske reformer. I 1896 ble adgangen til å kjøpe jord utvidet ytterligere, i 1898 fikk Irland kommunalt selvstyre, og i 1899 ble Landbruksstyret opprettet med en ire som leder. I 1903 fikk en egen godskommisjon myndighet til å kjøpe opp jord og selge til forpakterne på meget langsiktige betalingsvilkår, og Parlamentet bevilget kommisjonen kreditt. I 1900 lyktes det John Redmond å samle nasjonalistpartiet om kravet om eget parlament og regjering for Irland, og han fikk også det liberale parti til å godta kravet. Da de liberale kom til makten i 1906, gjorde de imidlertid intet alvorlig forsøk på å oppfylle løftene.

Ved valgene i 1910 kom irene i vippeposisjon i Parlamentet. Irene støttet de liberale i kampen mot Overhuset, og Herbert H. Asquith la i 1912 frem forslag om lov for hjemmestyre. Overhuset reiste en forbitret motstand, men i mai 1914 ble lovforslaget vedtatt for tredje gang av Underhuset og bekreftet av kongen i september. Loven skulle likevel ikke tre i kraft før etter den første verdenskrig.

Irland fikk etter den nye loven selvstyre ved en visekonge i Dublin med et parlamentarisk ministerium, et kongevalgt senat og et folkevalgt underhus. Det britiske parlament, hvor irene stadig skulle være representert, skulle fortsatt ha den avgjørende myndighet i utenriksspørsmål og en rekke forvaltningssaker. Loven om hjemmestyre reiste strid i Irland. Den protestantiske delen av folket i det britiskvennlige Ulster nektet å la seg styre av et irsk-katolsk flertall og forberedte væpnet motstand mot gjennomføringen av loven.

Sommeren 1914 foretok den protestantiske Oransjeordenen i Ulster en rekke brutale overfall på nasjonalistene. I de irske storbyene førte samtidig den begynnende industrialisering til arbeidskamper. Under den første del av første verdenskrig var irene stort sett lojale mot imperiet, og en mengde irer meldte seg som frivillige til hæren.

Etter som krigen trakk ut, økte utålmodigheten. Under ledelse av Eamon De Valera gikk Sinn Féin-partiet (stiftet i 1904 av Arthur Griffith) inn for en uavhengig irsk republikk. Påsken 1916 brøt det ut opprør i Dublin kalt Påskeopprøret, samtidig som det ble forsøkt landgang i Irland med tysk hjelp. Opprørerne tok kontroll over sentrale offentlige bygninger i Dublin. Opprøret ble nedkjempet av britiske tropper, og lederne fanget og henrettet.

Irene fortsatte likevel motstanden mot det britiske styre. Regjeringen våget ikke å gjøre loven om tvungen verneplikt gjeldende for Irland, og i mars 1917 nektet de irske representantene i Underhuset å støtte regjeringen lenger. Lloyd George søkte å megle, men Sinn Féin nektet å delta.

Ved valgene til Underhuset i 1918 tok Sinn Féin 73 plasser. Sinn Féinerne møtte ikke i Underhuset, men konstituerte seg som et eget irsk parlament, Dáil Éireann. 21. januar 1919 proklamerte dette den irske republikk med De Valera som president, og over hele den sørlige delen av øya søkte irene å gjennomføre hemmelig irsk forvaltning og domsmyndighet. Blant annet satte Michael Collins i gang arbeidet med å etablere en egen irsk hær, Irish Republican Army (IRA).

De britiske myndigheter satte alt inn på å undertrykke frihetsbevegelsen, og kampen ble desto blodigere fordi protestantene i Ulster stilte seg fullt og helt på den britiske regjerings side. Gjennom spesialstyrkene Black and tan ble det bygd opp en motstyrke til IRAs geriljaangrep. Fra begge sider ble det øvd voldshandlinger, en mengde av Irlands verdifulle bygninger gikk opp i flammer. De fleste av de irske førerne ble etter hvert fengslet, men britene kunne ikke innkassere noen militær seier.

I 1919 ble det konstituert eget irsk parlament, Dáil Éireann. Bildet er fra april 1919.

Første Dáil-forsamling av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Loven av 1914 var ikke gjennomførbar grunnet motstanden både fra unionistene i Ulster og til dels fra republikanerne. 23. desember 1921 undertegnet kongen en lov om selvstyre for Irland, som delte landet i to deler med et parlament i Dublin og et i Belfast. Irland skulle dessuten ha et felles forbundsråd og felles høyesterett og stadig sende representanter til det britiske Underhuset, hvor utenrikspolitiske spørsmål skulle avgjøres.

I mai 1921 ble det holdt valg i Ulster, og unionistene fikk stort flertall. 22. juni ble det nordirske parlament åpnet, og det ble dannet et ministerium under Sir James Craig (den senere Lord Craigavon).

Valgene til det sørirske parlament ble derimot sabotert, og britene ble nødt til å oppta forhandlinger med nasjonalistlederne. De fleste fengslede førerne ble løslatt, og en irsk delegasjon møtte til konferanse med regjeringen i London. Resultatet ble at Irland, under navnet Den irske fristat, fikk stilling som dominion innenfor imperiet. Storbritannia skulle beholde tre flåtestasjoner på den irske kyst og ha rett til garnisoner i landet i krigstid.

De Valera fastholdt imidlertid kravet om full uavhengighet og innlemmelse av hele Ulster. Regjeringens forslag gikk igjennom med knapp majoritet i Dáil Éireann, De Valera gikk av som president i forsamlingen, og Griffith ble valgt til hans etterfølger. Michael Collins ble statsminister i den provisoriske regjeringen.

Republikanerne fortsatte motstanden mot nyordningen, og i 1922 ble Irland på ny herjet av borgerkrig. Likevel ble valgene gjennomført til det forfatningsgivende parlament, og 6. desember 1922 var forfatningen for Den irske fristat ferdig og godkjent av britene. Året etter ble Den irske fristat opptatt som medlem av folkeforbundet.

I mai 1923 innstilte republikanerne den væpnede kamp, og De Valeras tilhengere fikk vel tredjeparten av representantene til parlamentet ved det første ordinære valg. De nektet imidlertid å møte så lenge forfatningen krevde en lojalitetsed til den britiske konge av alle medlemmer av Dáil Éireann, og den moderate William T. Cosgrave dannet det første ministerium i fristaten. Næringslivet lå nede etter den lange krigen, og Cosgraves forsoningspolitikk sikret landet en viss ro til gjenoppbyggingen. Storbritannia kunne overta hele overskuddet av den irske landbruksproduksjon som økte sterkt i årene etter krigen.

Den politiske uro stilnet likevel aldri helt. Ved valget i 1927 kom Cosgraves parti i mindretall i Dáil Éireann, og republikanerne besluttet seg til å avlegge eden og delta i det parlamentariske arbeid. Men de krevde ubetinget anerkjennelse av Irlands selvstendighet, og De Valeras nye parti, Fianna Fáil, som han hadde dannet da en del av de gamle Sinn Féiner nektet å gå inn for den nye taktikk, fikk en stadig stigende innflytelse i Dáil Éireann.

Ved valget i 1932 fikk Fianna Fáil flertall sammen med arbeiderpartiet. De Valera dannet regjering, eden til den britiske konge ble avskaffet, og betalingen av jordavgiftene ble innstilt. Forholdet til Storbritannia ble meget spent, Parlamentet la høy straffetoll på alle irske landbruksvarer, og irene svarte med store tollforhøyelser på britiske industrivarer. Sammen med den økonomiske verdenskrisen førte tollkrigen til en katastrofal tilbakegang for Den irske fristats eksport.

De Valera fornyet Cosgraves tvangslover og forbød IRA. Han fortsatte arbeidet for full uavhengighet for Irland, og Dáil vedtok i 1937 en ny forfatning, som helt så bort fra overenskomsten av 1921. Den nye forfatning erklærte prinsipielt at øya var én enhet, og at forfatningen bare som en foreløpig ordning måtte innskrenkes til å gjelde det område som til 1937 ble kalt Den irske fristat.

Den nye forfatningen ble vedtatt i Dáil, og De Valera utskrev nyvalg og folkeavstemning om forfatningen. Fianna Fáil kom tilbake med knapp majoritet, og forfatningen ble godkjent. Den trådte i kraft og ble godkjent av den britiske regjering, som gikk med på å oppheve generalguvernørstillingen og godtok navnet Éire, men bare for den tidligere irske fristat. Den erklærte at forfatningen for øvrig ikke endret noe i forholdet mellom Irland og det britiske imperiet. De Valera tok heller ingen videre skritt for å løse båndet med Imperiet. Protestanten Dr. Douglas Hyde ble 4. mai 1938 enstemmig valgt til president.

Den spente verdenssituasjonen forut for andre verdenskrig i 1938 gjorde den britiske regjering villig til innrømmelser overfor Éire, blant annet ble handelskrigen avsluttet. Storbritannia gikk med på å rømme sine tre flåtehavner, og gav videre avkall på alle krav om rente- og avdragsbetaling på jordlånene mot at Irland betalte 10 millioner pund. Avtalen ble en seier for De Valera, men den berørte ikke det mest brennende stridsspørsmålet om skillet mellom Nord-Irland og Irland. Den ble derfor ikke populær blant irene. Fianna Fáil fikk riktignok flertall ved valgene til Dáil i juni 1938, men stemningen ble stadig mer fiendtlig blant de ytterliggående republikanerne.

Valgene i Nord-Irland tidligere på året hadde gitt unionistene et ubetinget tillitsvotum, og forholdet ble bitrere mellom unionistene og den katolske tredjedelen av folket i Nord-Irland, som ønsket sammenslutning med Irland. Ved nyttår 1939 begynte IRA en serie terrorhandlinger både i Storbritannia og Irland. De Valera tok skarpt avstand fra aksjonistene, men erklærte seg enig i deres mål, et samlet Irland. Da andre verdenskrig brøt ut, fastholdt De Valera en streng nøytralitet og var ikke villig til å la Storbritannia opprette flåtestøttepunkter.

I februar 1944 henvendte USA seg til den irske regjering og oppfordret den til å bryte forbindelsen med Tyskland og Japan. Dette krav ble etter en konferanse av alle partilederne enstemmig avslått.

De første årene etter andre verdenskrig var preget av økonomisk krise med langvarige streiker. I desember 1948 vedtok parlamentet loven om opprettelsen av Republikken Irland. Denne loven gjorde formelt slutt på den konstitusjonelle forbindelse mellom den britiske krone og Irland. Loven trådte i kraft 18. april 1949. Regjeringen søkte å oppmuntre det irske landbruket, som ble drevet på lite rasjonell og uøkonomisk måte. I 1957 forverret landets økonomi seg igjen, og samtidig økte utvandringen foruroligende.

De utenlandske investeringene økte i midten av 1960-årene; særlig britisk, amerikansk og tysk kapital kom til landet. I juli 1966 trådte et frihandelsområde med Storbritannia i kraft, britisk toll på irske varer ble opphevet, og Irland reduserte sin toll på britiske varer med 10 prosent per år.

Irland ble medlem av EF fra 1973 etter at en folkeavstemning i 1972 gav hele 83 prosent ja-stemmer. Den sterke støtten for medlemskap illustrerte forholdet til Storbritannia på to måter: på den ene side var den økonomiske og politiske avhengigheten så sterk at det var helt utenkelig at Irland skulle stå utenfor EF mens Storbritannia var innenfor. På den annen side mente mange irer at nettopp medlemskap i EF ville minske avhengigheten av nabolandet. Import og eksport fra og til Storbritannia sank kraftig; eksporten fra 75 prosent i 1960 til 28 prosent i 1994.

Få steder har entusiasmen for EU vært større enn i Irland. Ved folkeavstemningene om et felles europeisk marked (1987) og om Maastricht-traktaten (1993) ble det henholdsvis 69,9 prosent og 68,7 prosent ja-stemmer. Irland kom med i EUs valutaunion fra starten i 1999, og innførte euro som valuta i 2002. I 2000 ble det tradisjonelt nøytrale landet også med i Partnerskap for fred-programmet, etter en periode å ha vært eneste EU-land uten NATO-tilknytning.

Oppslutningen om det europeiske samarbeidet lot imidlertid til å ha fått en knekk da Irland i 2001, som eneste EU-land, holdt folkeavstemning over Nice-traktaten – som gjaldt utvidelsen av unionen med 10 nye medlemmer i Øst- og Sør-Europa – og endte opp med 54 prosent nei-stemmer. Men en ny avstemning året etter gav 63 prosent ja-stemmer, og valgdeltakelsen var økt fra 35 til 45 prosent. Hovedargumentet for ja-seieren var at irene som nå nøt godt av den økonomiske veksten som EU-medlemmer, burde la andre svakstilte land få den samme muligheten.

De første ti årene fra 1973 kunne Irland notere en sammenhengende og betydelig økonomisk vekst. Veksten stanset opp i 1980-årene, for så å skyte kraftig fart igjen. Knapt noe annet vesteuropeisk land har i samme tempo tatt spranget fra et fattig, hovedsakelig landbruksbasert samfunn til høyteknologi og «tigerøkonomi»; landet omtales ofte som «Den keltiske tiger». Fra 1990 og fremover lå den årlige veksttakten på 6–8 prosent, det dobbelte av EU-gjennomsnittet. I 2002 var bruttonasjonalinntekt per innbygger kommet opp på 95 prosent av nivået i Norge – mot i underkant av 50 prosent fem år tidligere.

Landet har lykkes i å trekke til seg investeringer og nye bedrifter i tusentall. Eksporten har hatt en sterk økning, særlig på områdene elektronikk og kjemikalske produkter, foruten landbruksvarer. Irland har dermed redusert sin avhengighet av Storbritannia. Skiftende regjeringer har samtidig ført en bevisst politikk for å dempe inflasjonen og budsjettunderskuddet.

Sist i 1980-årene inngikk myndighetene og partene i arbeidslivet en «sosial pakt» som omfattet lønnsregulering, skatt, velferdspolitikk og som hadde som siktemål å skape økonomisk forutsigbarhet og å utnytte vekstmulighetene. Arbeidsledigheten sank fra nær 20 prosent i 1988 til 4 prosent i 2001. Inflasjonen var i 2002 redusert til 1,4 prosent, fra over 20 prosent tidlig i 1980-årene.

Utviklingen i økonomi og veksten i arbeidsmarkedet har også demmet opp for den utvandringen som helt frem til 1990-årene var et særegent trekk i det irske samfunnet – med røtter i nødsårene rundt 1840. I løpet av 1980-årene emigrerte over 100 000 irer, fortrinnsvis til USA og Australia; mange dro også til Storbritannia som gjestearbeidere. Men ved inngangen til det nye århundret var nedgang i folketallet snudd til en årlig befolkningstilvekst som brakte Irland helt i toppsjiktet i europeisk sammenheng, med en vekstrate på 1,13 prosent.

De senere årene har det katolske Irland vedtatt lover som tillater skilsmisse og gjengifte, og generelt går tendensen i retning av valgfrihet og verdimangfold. I en folkeavstemning i 2002 satte irene, riktignok med knepent flertall, foten ned for ytterligere innstramninger i Europas strengeste abortlovgivning; den femte avstemningen om dette lovverket på 20 år. I den økonomiske vekstperioden har landet fått et mer vestlig og mindre «prestestyrt» preg.

De to store partiene i Irland er Fianna Fáil og Fine Gael, men i 1990-årene økte Labour, Irlands eldste parti, sin oppslutning til rundt 10 prosent. Fianna Fáil er det største partiet, og det mest nasjonalistiske. Siden 1960-årene har Jack Lynch, Charles Haughey, Albert Reynolds og Bertie Ahern ledet Fianna Fáil-regjeringer. Også Mary McAleese hadde dette partiet i ryggen da hun ble valgt til landets president i 1997, et valg med bare kvinnelige kandidater. Den politiske forskjellen på de to store partiene er ikke særlig stor og bunner i historisk ulikt syn på det nasjonale spørsmål. Ettersom Labour har økt sin oppslutning, er også den politiske strukturen blitt mer lik den vi kjenner fra andre land i Vest-Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.