Beijing

Beijing er hovedstaden i Kina, lengst nord på den nordkinesiske slette, 160 km fra Bohaibukta. Byen grenser til Tianjin i sørøst og er ellers omringet av provinsen Hebei.

Beijing er en egen bykommune (shi) direkte underlagt sentralregjeringen, og er inndelt i 16 bydeler (qu), inkludert to landdistrikter (xian); 16 411 km². Byen har 20 384 000 innbyggere (FN, 2015). Om lag åtte millioner av disse er migrantarbeidere, det vil si at de har bodd i byen mer enn et halvt år. 

Beijing har syv oppføringer på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv: Den forbudte by, Den kinesiske mur, Himmeltempelet, Sommerpalasset, Minggravene, funnstedet for Peking-menneskelevningene ved Zhoukoudian og Keiserkanalen.

Beijing har vært hovedstad for dynastiene Jin (1153–61), Yuan (mongolsk) (1271–1368), Ming (1421–1644), Qing (mandsjursk) (1644–1911), Republikken Kina (1911–28) og Folkerepublikken Kina (fra 1949).

Byen har strategisk beliggenhet, og er det naturlige knutepunkt for handelen mellom den nordkinesiske slette og de mongolske og mandsjuriske nordområdene. Byen har i over 700 år også vært et viktig utgangspunkt for handelsrutene til Sentral-Asia. Den er i dag et sentrum for det kinesiske vei- og jernbanenettet, med jernbanelinjer til Shenyang, Shanghai, Guangzhou, Kowloon, Baotou og Taiyuan, samt forbindelse til Moskva, Nord-Koreas hovedstad Pyongyang og Ulan Bator i Mongolia.

Beijing er også sentrum for den sivile luftfart i Kina, med internasjonal lufthavn 22 km nordøst for byen. Tianjin, nær utløpet av Hai He i Bohaibukta, er Beijings havneby.

Den gamle bykjernen består av to rektangulære bydeler, den nordlige «indre by» og den sørlige «ytre by», begge tidligere omgitt av bymurer. Den indre by, også kalt Tatarbyen, har aner tilbake til mongolerbyen Dadu (eller Khanbaliq). Selv om de fleste bygninger i dag er borte, stammer gatenettet fra denne tiden.

Den ytre by, også kalt Kineserbyen, ble bygd rundt 1550 under Ming-dynastiet. Gatenettet er bygd som et rutenett symmetrisk om en nord-sør-akse med Den forbudte by som dets senter. Aksen går gjennom Qianmen, 'Forporten', som var den indre byens sørlige hovedport ut mot den ytre byen. Qianmen står ved sørenden av Tian'anmenplassen (Tian'anmen guangchang), 'Den himmelske freds portplass', en enorm rektangulær plass som er verdens største av sitt slag. Plassen, som for øvrig er kraftig utvidet siden 1949, har vært åsted for flere opptøyer, senest studentdemonstrasjonene i juni 1989. I militæraksjonene som da fulgte, ble mellom 300 og 3000 personer drept.

På Tian'anmenplassen er Mao Zedongs mausoleum, mens Folkets store sal og Revolusjonsmuseet er plassert på hver sin side. I nordenden av plassen står nasjonalsymbolet Tian'anmen, 'Den himmelske freds port', med Mao Zedongs portrett og hvorfra han proklamerte Kina som folkerepublikk i oktober 1949.

Tian'anmen leder inn til Den forbudte by med palasser fra Ming- og Qing-dynastienes tid. Byen var stengt for utenforstående i 500 år, men  kalles nå offisielt Palassmuseet. Vakre parker og templer er strategisk anlagt i alle himmelretninger rundt i byen. Blant de største og mest kjente er Tiantanparken, 'Himmelens tempelpark', fra Mingdynastiets tid og Yonghegongklosteret (det Tibet-tilknyttede Lamatemplet). Flere steder eksisterer fortsatt eldre bebyggelse, eller grender, med trange smug kalt hutonger, og en del av disse er fredet. En slik grend består av flere hus som hver er ordnet i en firkant rundt en hage.

Det nordøstlige distriktet Chaoyang har hatt en voldsom utvikling siden økonomien ble åpnet. Her finnes de fleste ambassader og kontorer for internasjonale organisasjoner. Chaoyang har over 60 prosent av både Beijings luksushoteller og utenlandske firmaer som er etablert i Beijing. I Chaoyang finnes også Beijings internasjonale flyplass, og de fleste av stadionene og anleggene til de Olympiske leker 2008, Beijing nasjonale stadion, «Fuglereiret», tegnet av Herzog & de Meuron og Beijing National Aquatics Centre, «Vannkuben», tegnet av PTW Architects.

I nordvest 12 km fra bykjernen ligger Sommerpalasset (Yiheyuan), anlagt i 1115–1234 og gjenoppbygd i 1888 av keiserinnen Ci Xi etter at en fransk-britisk hær brente det ned. I dette området ligger også de fleste av Beijings universiteter og høyere læresteder. Flere steder nord i bykommunen finnes rester av Den kinesiske mur. De mest kjente stedene hvor turistene kan se muren er ved Badaling og Mutianyu, henholdsvis 70 og 90 km fra sentrum.

Siden 1950-årene, etter flytting av hovedstaden fra Nanjing til Beijing, har byen endret utseende. Sentralregjeringen har investert betydelig i Beijings infrastruktur. De gamle bymurene ble tidlig revet for å gi plass til bygging av nye veier. Med den økende biltrafikken fra slutten av 1980-årene, har byggingen av motorveier akselerert, blant annet med flere ringveier rundt byen. Den første av flere tunnelbaner ble åpnet i 1969.

En ring av skyskrapere har vokst opp rundt sentrum, men myndighetene har videreført de gamle dynastienes forbud mot å bygge hus høyere enn Tian'anmen (45 meter) i området innenfor de gamle bymurene. Med den økonomiske veksten i Kina fra 1980-årene er det kommet en strøm av fattige mennesker inn fra landsbygda. For å bøte på bolignøden har myndighetene bygd et stort antall satellittbyer med 12–16 etasjers boligblokker rundt bykjernen.

Fjellområder, som omfatter 62 prosent av bykommunens areal, omkranser byen i vest, nord og nordøst. Det resterende er lavtliggende sletteland. Fjellene i vest (Vestfjellene) er en del av Taihangfjellene med blant annet Beijings høyeste fjell Donglingfjellet 2303 moh.

Jundufjellene i nord og nordøst er en del av fjellkjeden Yanshan og når opp i mellom 1000 og 1500 moh. Slettelandet i sørøst er en del av Den nordkinesiske slette (Huabei Pingyuan), og er for det meste elveslette med laveste punkt 10 moh. Elvesletta er dannet av flere elver, blant annet Yongding He og Chaobai He, som samtlige tilhører elvesystemet Hai He, og munner ut i Bohaibukta ved Tianjin.

Elvene har i tidligere tider ofte endret løp eller flommet over og forårsaket store ødeleggelser. Siden 1949 er det bygd kanaler og en rekke vannreservoarer for å kontrollere vannmengden og samtidig sikre vannforsyningen til byen.

Tjenestenæringer er viktigste næringsgren, men industrien er omfattende. Historisk har Beijing først og fremst vært et sentrum for administrasjon, kultur og åndsliv. Byen har flere universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner, Kinas nasjonalbibliotek og det nasjonale vitenskapsakademi.

Beijing er også kjent for tradisjonelt håndverk, som utskårne arbeider i elfenben, jade og tre og cloisonné- og perlemorsarbeider. Industrien er i hovedsak et resultat av en planstyrt utvikling, og omfatter i dag et bredt spekter med produksjon av jern- og stålprodukter, maskiner, transportmidler, kjemiske produkter, papirprodukter, klær og tekstiler, elektriske og elektroniske komponenter, bygningsmaterialer og høyteknologiske komponenter.

Ved folkerepublikkens opprettelse i 1949 var industrien helt ubetydelig. Styresmaktene satte i verk et storstilt industrialiseringsprogram hvor fokus var på utvikling av tungindustrien fremfor lettindustrien. Kullreserver i Vestfjellene og jernmalm og andre mineraler i nord ble utnyttet. Hele prosessen fra gruvedrift og koksverk, via hele bearbeidelsen og frem til produksjon av jern og stål var integrert i et eneste stort industrielt kompleks. Framstilling av kvalitetsstål dannet basis for en omfattende mekanisk industri, med produksjon av jernbanemateriell, bildeler, verktøy og forskjellige maskiner. Oljeledning fra Daqing i Heilongjiang dannet grunnlaget for petrokjemisk industri. Olje er også oppdaget ved Daxing rett sør for Beijing by.

Den ensidige satsingen på tungindustri skapte kapasitetsproblemer innenfor vannforsyning, elektrisitetsforsyning og transport, samt miljøforurensing. Befolkningen økte raskt samtidig som utbygging av boliger og offentlig tjenestetilbud ble neglisjert. Landbruket ble også neglisjert.

Åpningen av Kinas økonomi i 1978 (se Folkerepublikken Kinas historie) førte til store endringer, og et restruktureringsprogram ble iverksatt. Det ble også satset på utvikling av mer variert industri, handel, transport og andre tjenestenæringer. I tillegg ble det offentlige tjenestetilbudet utbygd, og satellittbyer ble bygd for å avhjelpe bolignøden.

Siden 1990 har næringsstrukturen ytterligere gjennomgått en kraftig modernisering. Næringslivet er mer internasjonalisert, og antallet privateide foretak er kraftig økt. Produksjon av høyteknologiske produkter er blitt det raskeste industrielle vekstområde. Bygningsindustrien har også vokst dramatisk i takt med den kraftige utbyggingen av byen. En gassrørledning fra Shaanxi ble åpnet i 1996.

Den mest dramatiske utviklingen har imidlertid foregått innen tjenestenæringene som på nytt er blitt Beijings viktigste næringsgren. Ny status som verdensby kombinert med kjente historiske minnesmerker har ført til kraftig utbygging av handel, finansinstitusjoner, hoteller, restauranter og tilknyttede næringer.

Rundt 3 millioner turister besøker Beijing årlig. I landdistriktene er landbruket modernisert og inkluderer intensiv dyrking av jordbruksprodukter, frukttreplantasjer, husdyravl og økoturisme.

En rekke byer med forskjellige navn har ligget der Beijing nå ligger. Kongeriket Yan hadde sin hovedstad her i de to siste århundrer av Zhou-tiden, fram til 221 fvt. da den ble ødelagt. Senere ble byen kalt Yan, noe som fremdeles blir brukt som litterært navn for Beijing.

Fra 314–589 evt. var byen kontrollert av nomadefolk, fra 916 til 1124 var den under navnet Yanjing hovedstad i riket Liao, opprettet av kitan-tatarene i Nord-Kina. De ble etterfulgt av en annen tatarstamme, Den gylne horde, som kalte byen Zhongdu. Den ble ødelagt av mongolene i 1215, men Khubilai-khan bygde den opp igjen i 1272 under navnet Khanbaligh, den såkalte indre by eller tatarbyen.

Da det mongolske Yuandynastiet falt i 1368, ble rikshovedstaden lagt til Nanjing ('sørlige hovedstad'), men i 1421 ble hovedstaden flyttet tilbake til det gamle stedet som nå fikk navnet Beijing ('nordlige hovedstad'). Mandsjuene beholdt navnet da de grunnla sitt dynasti (Qing).

I 1860 ble byen besatt av en britisk-fransk hær og en rekke storslåtte byggverk i byen og omegnen ble brent. Etter bokseroppstanden i 1900 ble Beijing inntatt av en internasjonal troppestyrke og store deler plyndret og brent. Beijing fortsatte som hovedstad under den første republikk fra 1911, men Guomindang-regjeringen valgte Nanjing som regjeringssete i 1928. Byen var okkupert av japanerne under andre verdenskrig, 1937–45. Beijing ble igjen hovedstad fra 1949.

Byen var arrangør av sommer-OL 2008.

• Kina
• Kinas historie
• Folkerepublikken Kinas historie
• Kinas samtidshistorie

• Beijings offisielle nettsider (på kinesisk) 

• United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2014). World Urbanization Prospects: Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030