Gruvedrift. Forside av den første bergverksordning for Norge, trykt på tysk i Sachsen i 1540. Saksiske bergmenn var pionerer i norsk gruvedrift.

Anon. begrenset

Gruvedrift, uttak av mineraler og malmer i dagbrudd eller i underjordiske gruver. Om metodene for å lete etter malmer, se malmleting. Når en forekomst er funnet, vil dens drivbarhet være avhengig av beliggenhet, størrelse, form og innholdet av økonomiske mineraler (gehalt), samt kostnadene med å anrike (opprede) disse til konsentrater. Et omfattende program med kjerneboringer (diamantboring) ligger vanligvis til grunn for den økonomiske kalkylen.

Arbeidet med å løsne steinen fra fjellet kalles bergbrytning. Brytningsmåten varierer med bergartens hardhet og seighet. Løse bergarter kan brytes med gravemaskiner og bløte bergarter, som f.eks. kull, blir tatt ut med kuttmaskiner. De fleste malmer må fortsatt bores og sprenges (mineres), selv om store fullprofil-boremaskiner har fått større anvendelse ved ort- og tunneldrift.

Dagbruddsddrift har en rekke fordeler fremfor underjordsdrift, selv om inngrepet i naturen blir større. Ved dagbruddsdrift foregår virksomheten omtrent som ved et pukkverk; man kan benytte store maskiner og man har større fleksibilitet i driften, men dagbruddets form krever at en stadig større andel gråberg må fjernes for å få tak i malmen på dypere nivå.

For drift under jord åpnes forekomsten ved hjelp av en rekke stoller, orter og/eller sjakter, som tjener til atkomst, transport, undersøkelser (oppfaring) og drift.

En stoll har bare én utgang i dagen, mens en tunnel har utgang i to ender. En ort har ikke utgang i dagen og kalles feltort hvis den går langs malmkroppen, tverrslag hvis den går med stor vinkel mot malmkroppen. Drives orten oppover, kalles den stigort, og nedover synk. Større synker i retning fra dagen, kalles sjakter.

Drivingen av de nødvendige orter og synker for malmbrytningen, kalles oppfaringsarbeider. Disse har også til formål å kartlegge malmens forløp i detalj ved hjelp av oppboring og prøvetaking. Ved oppfaringen blir malmen inndelt i etasjer, og hver etasje inndeles i blokker.

De åpne rommene som dannes ved drift av blokkene, kalles strosser. Strossedriften skjer etter forskjellige metoder, avhengig av malmens mektighet, fall og gehalt. Særlig er styrken til sideberget på hengsiden av malmen viktig for valg av brytningsmetode.

I harde bergarter kan det brytes i åpne strosser med gjensetting av bergfester for å holde taket oppe. I middels harde og plastiske bergarter må strosserommene forstøttes kunstig, enten ved fortømring, ved muring, ved forbygning med jern og betong, eller ved gjenfylling med gråberg fra dagen, etter hvert som malmen tas ut. Tar man bare ut en del av den løsbrutte malmen under brytningen og resten først når strossen er drevet opp til overliggende etasje, betegnes metoden magasinstrossing. I løse bergarter kan det under gunstige forhold anvendes rasbrytning, dvs. at man ved å omfare større malmpartier med orter og åpne strosser kan få disse malmpartier til å gå i ras etter et på forhånd fastlagt program. Samtidig som malmen raser, knuses den også opp.

Transport av løsbrutt materiale i gruven kalles fordring, transport av mennesker faring. Horisontal transport foregikk tidligere som regel i vogner som gikk på skinner, og med lokomotiver som trekkraft. Nå brukes i hovedsak trucker (sporfri transport). I sjakter skjer transporten ved hjelp av heiseinnretninger, som enten har en kurv som kan ta en eller flere vogner, eller en skip som fylles fra spesielle tappeinnretninger nede i sjakten og som tippes automatisk på toppen av den.

I en gruve kan ventilasjonen enten være naturlig eller kunstig. Naturlig ventilasjon oppstår når gruven har minst to dagåpninger i forskjellig høyde over havet. Kunstig ventilasjon oppnås ved hjelp av suge- eller trykkvifter.

Vanntilsiget i gruver kan ofte være betydelig. Arbeidet med å bli kvitt vannet kalles lensing. Hvis terrenget tillater det, driver man inn en stoll for å få avløp for vann fra overliggende gruverom. Der dette ikke er mulig, pumpes vannet opp gjennom sjakten.

Til belysning på arbeidsstedet bringer hver arbeider med seg en lampe. Tidligere var dette en karbidlampe, men nå er det som oftest en elektrisk batterilykt festet til hodehjelmen. I sjakter, hovedkommunikasjonsorter og sentrale steder i gruven ellers, anvendes det for øvrig ofte permanent elektrisk belysning.

Om sortering og separasjon av økonomiske mineraler fra gråberg, og innbyrdes sortering og separasjon av økonomiske mineraler, se oppredning. Se også bergverksdrift.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.