Plast, syntetisk materiale som består av en eller flere polymerer (basisplasten) og forskjellige tilsetningsstoffer (hjelpestoffer). Polymerene er organiske forbindelser bygd opp av kjedeformede molekyler (se polymerer). Basisplasten eller forstadier til denne har den karakteristiske egenskapen at den på et eller annet trinn i bearbeidingen er (eller kan gjøres) flytende eller plastisk, slik at plastmassen kan formes til de ønskede produktene. Basisplasten kan være mer eller mindre hard, men den er ikke utpreget gummielastisk, da materialet i såfall ville blitt betegnet som et elastomert materiale (f.eks. en gummi). Basisplasten er også i høy grad med på å bestemme hva plastproduktet tåler av mekaniske påkjenninger, av varme og kulde, kjemikalier, løsemidler, sollys osv.

Bare i enkelte tilfeller består en plast av den rene basisplasten (polymeren) uten tilsetninger. Ofte må basisplasten beskyttes ved innblanding av f.eks. antioksidanter, antiozonanter, ultrafiolettabsorberende stoffer, brannhemmende midler m.m. De mekaniske egenskapene blir ofte modifisert med myknere, som er oljeaktige væsker som løser seg i basisplasten. Plastens egenskaper kan dessuten endres med fyllstoffer (bl.a. for økt hardhet), gummipulvere (for økt slagfasthet), pigmenter m.m. I plastkompositter forsterkes materialegenskapene ved kombinasjon av plast med andre materialer som fibrer, partikler o.l.

Hvis basisplasten blir plastisk og formbar ved oppvarming uten at det skjer noen kjemiske herdereaksjoner (herding) i den, vil den kunne gjøres plastisk om og om igjen ved å varmes opp. Plast på basis av polyetylen, polypropylen, polyvinylklorid og polystyren er eksempler på slike termoplaster.

Hvis derimot plasten eller flytende forstadier til denne reagerer kjemisk (ved oppvarming, med egnet herder eller med katalysator) slik at harpiks- eller polymermolekylene blir bundet sammen til et sammenhengende nettverk, kalles plasten en herdeplast. Herdeplastene kan ikke gjøres plastiske igjen etter herdingen, og de er også blitt uløselige i løsemidler. Typiske herdeplaster er umettet polyesterplast, urea-, fenol-, melamin-, uretan- og epoksyplast.

Selv om plastenes egenskaper kan varieres med tilsetningsstoffer, vil basisplasten alltid sette visse karakteristiske preg på materialet. Det er derfor mulig å sette opp tabeller over de forskjellige hovedtypene av plast og deres generelle egenskaper (se tabell). Om basisplastenes molekylstruktur og morfologi, se polymerer. Se også artikler om enkelte plasttyper.

Emballasjen omfatter plastfolier, poser, sekker, kasser, bøtter, flasker, kanner, tanker, drikkebegre m.m. Til bygg og anlegg brukes plast mest til rør, gulvbelegg, varmeisolasjon (skumplast), folier, plater, laminater, tapeter, beskyttende belegg, listverk, elektrisk isolasjon og armatur, vindusrammer, takrenner og tanker. Transportsektoren bruker plast til karosserideler, bensintanker, støtfangere, innredning, dekor m.m. Gjennomsnittlig forbruk i biler lå på ca. 125 kg plast per bil i 2005, etter å ha vært sterkt stigende i en årrekke. Små og middels store lyst- og bruksbåter er et annet viktig område.

Anvendelsen innen verksteds- og elektrobransjen, møbler, husholdnings-, kontor-, sports- og fritidsartikler, leketøy m.m., er nærmest utallige. Viktig er også bruken av plast til medisinsk engangsutstyr. Plast i kirurgiske implantater, proteser og dentale fyllingsmaterialer blir stadig mer alminnelig (se biomaterialer). Syntetisk «papir» av plast er også på markedet, og utmerker seg ved sin høye styrke og vannfasthet. I enkelte land blir nå pengesedler laget i plast i stedet for papir.

Praktisk talt all basisplast blir i dag produsert fra petrokjemiske (petroleumbaserte) utgangsstoffer, altså forbindelser som etylen, propylen, butener og butadien, som dannes ved cracking av petroleum. Gjennom polymerisasjon, skapes store, kjedeformede og sammenfiltrede polymermolekyler fra de relativt enkle utgangsforbindelsene. Plast kan også produseres med utgangspunkt i cellulosederivater, men slik plast utgjør bare 1–2 % av det totale plastforbruket, og også denne fremstillingen krever bruk av atskillige petrokjemiske produkter. Se også diagram under petrokjemi.

Helt fra 1930-årene har verdensproduksjonen av plast økt kraftig. Særlig fra 1950-årene var det en sterk økning som bl.a. skyldes overgangen fra kull til petroleum og våtgass som energi- og råstoffkilde for praktisk talt alle viktige basisplaster. Dette gav mer rasjonell teknologi, større produksjonsenheter og lavere priser og gjorde dessuten kjemikalier for fremstilling av en rekke nye polymertyper lett tilgjengelige. Det var et kortvarig fall i produksjonen 1974 pga. oljekrisen 1973/74 og et nytt fall 1980/81 pga. generelt dårlige konjunkturer. Verdensproduksjonen var i 2005 oppe i ca. 180 millioner tonn (regnet som ren basisplast uten tilsatsstoffer). Det er termoplastene som dominerer markedet. Man regner en årlig volumvekst på 3–4 %.

I Norge startet den første norske bedriften, Norsk Teknisk Porselensfabrik, Fredrikstad, med plastbearbeiding (presstøping) 1928, og før den annen verdenskrig var ca. 10 bedrifter kommet i gang. Antall bedrifter som i 2005 helt eller delvis er basert på plastbearbeidende virksomhet er ca. 500 og antall sysselsatte i denne virksomheten ca. 15 000 personer. Produksjonsverdien er ca. 20 milliarder kroner per år. Om den norske produksjonen av basisplaster, se petrokjemi (tabell). Plastindustriens bransjeforening er Plastindustriforbundet.

Den plastproduserende industrien leverer plasten til den plastbearbeidende industrien i form av den rene basisplasten eller ferdigblandet (kompoundert) med tilsetningsstoffer klar til fremstilling av de ferdige plastartikler. Plastmassen kan da være i form av granulat, pulver, flytende herdbar harpiks eller dispersjoner. De formgivingsprosesser som blir brukt for å fremstille de ferdige plastproduktene, avhenger både av produktets art, hvilke mengder det skal produseres i og hvilken plasttype som skal brukes, ikke minst om det er en termoplast eller en herdeplast. De viktigste prosessene og deres bruksområder er følgende:

I en sprøytestøpemaskin blir plasten varmet opp og bearbeidet i en sylinder av et skruestempel som så presser en tilmålt mengde av den inn i en avkjølt form. Prosessen egner seg særlig for hurtig masseproduksjon av små og middelstore artikler av termoplast med relativt komplisert geometri. I de siste årene har metoden også blitt utviklet til produksjon av miniatyriserte produkter som f.eks små tannhjul i armbåndsur og til produkter med mikrostrukturerte overflater som brukes innen mikroelektronikk og optikk.

I en ekstruder blir termoplast varmet opp og bearbeidet i en sylinder som kontinuerlig presser plasten ut gjennom en dyseåpning som gir produktet den ønskede tverrsnittsprofilen. Det passerer derpå gjennom et kjølebad. Prosessen brukes til produksjon av rør, slanger, filamenter, lister og ellers profiler av enhver art og videre til fremstilling av plater og film og til påføring av isolasjon på elektriske ledninger. Ekstrudert film kan også splittes i flate filamenter (splittfilm-fibrer) som kan tvinnes til hyssing og rep og veves til presenningmateriale, dekningsnett for byggstillaser m.m. Ved såkalt koekstrudering blir to eller flere plasttyper ekstrudert samtidig gjennom en dyse til et kombinert sjiktmateriale. Prosessen blir særlig brukt til fremstilling av kombinasjonsfolier og -rør der de enkelte plastkomponentenes egenskaper er kombinert. Den norske bedriften Pipelife i Bamble produserer i dag verdens største ekstruderte rør i polyetylen, med diameter opp mot 2 meter.

Smeltet termoplast fra en ekstruder presses opp og ut gjennom en sirkulær dyse som en tynnvegget slange, og denne blåses så opp til enda mindre veggtykkelse. Ved sveising på tvers fåes tynnveggede poser og sekker, mens oppsnitting på langs gir filmer og folier.

To formhalvdeler lukker seg rundt et varmt termoplastisk rør som nettopp er kommet ut av en ekstruderdyse, kniper av en passe lengde og blåser denne ut mot formveggene med trykkluft. Prosessen er mye brukt til fremstilling av flasker, kanner, bensintanker i biler, beholdere og andre hule gjenstander.

Varmforming (termoforming) brukes til produksjon av begre, emballasje, kjøleskapsinnredning, reklameskilt o.l. Rotasjonsstøping brukes ved produksjon av store tanker og kar (ofte i små serier) og småbåter (f.eks. Pioner-båter). Kalandrering blir brukt til fremstilling av rene plastfolier, særlig av PVC. Belegging brukes til plastbelegging av papir, kartong (f.eks. melkekartong), tekstiler m.m.

Prosesser som skallstøping, dypping, presstøping, laminering og åpen støping er andre, mindre brukte teknikker.

Ved fremstilling av polyuretan skumplast blandes plastkomponentene kontinuerlig i en beholder med dyse og føres herfra ut på et papirunderlag på et løpende transportbånd. Her reagerer komponentene under herding, samtidig som massen eser pga. utviklet karbondioksidgass (til madrasser m.m.) eller tilsatte andre flyktige esemidler (isolasjonsplater o.l.). Den ferdige skumplasten skjæres så opp til passende størrelser. Esingen kan også skje i tilknytning til en ekstrudering av reaksjonsblandingen, eller den kan skje direkte på plass, som i kjøleskapsvegger o.l. Skumplast av termoplaster (f.eks. polystyren) fremstilles ved oppvarming i en form av plast som inneholder esemiddel, særlig pentan, eller det benyttes en ekstruderingsprosess, der det tilsettes f.eks. butan, pentan eller klorfluorkarboner som esemiddel.

Hvis de forsterkende fibrene er tilstrekkelig korte, kan de vanlige prosessene brukes. Er de lengre eller i form av duk eller matter, blir de ofte presstøpt, både termoplaster og herdeplaster. Til produksjon av båter o.l. i glassfiberarmert, umettet polyesterplast brukes gjerne sprøytepistol med tre dyser, én for oppkutting og sprøyting av glassfibrene og to for polyesterharpiks, den ene med herder, den andre med akselerator. Herdingen skjer når komponentene kommer sammen på formoverflaten. Pistolen kan styres av en robot. Ved såkalt håndopplegg brukes glassfibermatter og vevd duk, og harpiksen påføres og arbeides inn med håndverktøy. Sentrifugalstøping og vikling av polyesterimpregnert glasstråd eller bånd (filamentvikling) blir brukt ved fremstilling av tanker og rør som skal tåle stort innvendig trykk, mens armerte stenger, lister og andre profilerte produkter kan fremstilles ved profiltrekking (pultrusjon, pultrudering).

Plastindustri og -produkter kan være viktige kilder til forsøpling og forurensing av natur og miljø (utslipp av giftstoffer, sent nedbrytbare produkter).

De rene polymerene som utgjør basisplastene i de ferdige produktene, er stort sett så høymolekylære at de ikke kan tas opp i organismen gjennom hud og slimhinner. Derimot har enkelte av de mange tilsetningsstoffene som har vært i bruk, blitt vurdert som betenkelige og erstattet med andre. Til plastemballasje for matvarer er kravene fra Emballasjekonvensjonen og Næringsmiddelkontrollen spesielt strenge m.h.t. tilsetningsstoffer og eventuelle rester av monomer (fra polymerfremstillingen) som kan migrere over fra plasten til varen. Det satses sterkt på utvikling av lim-, maling- og lakkprodukter i form av tørre, smeltbare plastpulvere eller vandige dispersjoner slik at bruken av helseskadelige organiske løsemidler kan reduseres.

Kravene til arbeidsmiljøet og arbeidsrutinene i polymerisasjonsanleggene og bearbeidingsindustrien er strenge og konsesjonskravene vedrørende skadelige og sjenerende utslipp til luft, vann og grunn blir stadig strengere.

Myndighetene satser sterkt på å få gjennomført en betydelig større grad av gjenvinning av plast enn tidligere, og en avtale om reduksjon, innsamling og gjenvinning av plastemballasjeavfall ble inngått mellom Miljøverndepartementet og plastindustribransjen 1995. I Norge genereres årlig mer enn 150 000 tonn plastavfall, av dette er 130 000 tonn emballasje og annet kortlivet plastavfall. Av den totale avfallsmengden ble det i 2004 gjenvunnet mer enn 28 000 tonn som råstoff til nye produkter. Dette arbeidet organiseres ved hjelp av en avgift på plastemballasje av selskapet Emballasjeretur. I tillegg utnyttes energien i det plastavfall som går til kommunale forbrenningsanlegg med energiutnyttelse. Dette utgjorde i 2004 ca. 70 000 tonn.

De fleste typer plastavfall, særlig polyetylen, polypropylen og polystyren, har høy brennverdi, som kan utnyttes. Rent polyvinylklorid (PVC) er selvslokkende, men forbrenner i nærvær av flammen fra andre brennbare stoffer. Ved oppvarmingen dannes det imidlertid hydrogenklorid (saltsyre), som er sterkt korroderende, dessuten kan det dannes klorerte hydrokarboner. Spesielle forholdsregler er derfor nødvendig ved brenningen av slikt avfall. Enkelte plasttyper har dessuten vært tilsatt stabilisatorer og pigmenter av helseskadelige tungmetallforbindelser. Bruken av disse er nå blitt begrenset.

Naturprodukter som guttaperka, skjellakk, rav og bek har lenge vært kjent og til dels vært benyttet som basisplaster. Av de syntetiske høymolekylære stoffene som senere ble tatt i bruk, hadde flere vært fremstilt i laboratoriet allerede før 1850, til dels ved en tilfeldighet. Ebonitt (hardgummi) kan imidlertid sies å være den første halvsyntetiske herdeplast som ble satt i regulær produksjon, i 1850. Den neste var kaseinplast, som først kom 1904. Gjennombruddet for herdeplastene kom imidlertid 1910 med bakelitten (fenolplast), som var den første helsyntetiske typen. Den ble etterfulgt av ureaplast 1929, melaminplast 1939, umettet polyesterplast under den annen verdenskrig, epoksyplast 1946 og polyuretanplast 1951.

Den første (halvsyntetiske) termoplast var celluloid, fra 1869. Det var først 1927 at den mindre brannfarlige celluloseacetat kom på markedet og i 1930-årene de øvrige cellulosederivater. Celluloseplastene dominerte termoplastmarkedet helt frem til ca. 1950. De utgjør nå bare noen få prosent, idet de etter hvert ble fortrengt og overskygget av de mange helsyntetiske basistermoplastene: polystyren, polymetylmetakrylat, vinylpolymerene polyvinylklorid og polyvinylacetat i begynnelsen av 1930-årene, LD-polyetylen, polyamider (nylon) og polyvinylidenklorid (saran) omkring 1940, polytetrafluoretylen (teflon) i 1946, polyetylentereftalat (folie og fiber) i 1948, HD-polyetylen og polypropylen, polykarbonat og acetalplast i 1950-årene og polyfenylenoksid, polyfenylensulfid, polysulfon og polymetylpenten omkring 1965.

Det satses mye på utvikling av polymerer for spesielle formål, særlig der høytemperaturbestandighet er avgjørende. Slike polymerer er f.eks. de sterkt fluorerte typene, helaromatiske polyestere og polyamider, polyimider, polyamidimider, polyeterimider, polyetereterketoner, polyetersulfoner m.fl. Det foregår også en stadig modifisering og forbedring av eksisterende plasttyper og utvikling av nye kompositter bl.a. på området fiberarmerte termoplaster og polymerkombinasjoner og -«legeringer». Mer effektive antialdringsmidler og nye og forbedrede bearbeidingsprosesser er også viktige utviklingsområder.

Plasttype og symbol Slagfasthet Bestandighet mot syrer og baser Bestandighet mot løsemidler og olje Brennbarhet Høyeste bruks- temperatur °C Eksempler på anvendelser
Polyamid PA-66 Meget høy Angripes av sterke syrer Generelt god Brennbar 115 Lagre, tannhjul, glidelåser, folier, monofilamenter, tekstiler
Polyetylen PE Meget høy God mot de fleste Alkohol, aceton og vaskemidler kan gi sprekkdannelser. Sveller i bensin , aromatiske og klorerte hydrokarboner Brennbar 80 Emballasje, krympefilm, bæreposer, sekker, slanger, rør, elektrisk isolasjon, leketøy, bensintanker
Polymetyl- metakrylat (akrylplast) PMMA Moderat Angripes av baser og sterke syrer God mot bensin og olje, løses i aceton, estere. Sveller i aromatiske hydrokarboner Brennbar 60–80 Sanitærutstyr, tannproteser, kontaktlinser, rør, plater
Polypropylen PP Høy God mot de fleste Sveller litt i bensin, aromatiske og klorerte hydrkarboner Brennbar 120 Rør, flasker, støtfangere, bilinnredning, kofferter, fibrer til tepper, tekstiler og hygieneartikler
Polystyren PS Lav God mot de fleste Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner Brennbar, sterkt sotende flamme 75 Engangsemballasje, -begre, bestikk, isolasjonsplater av skumplast
Polyvinylklorid (hard) PVC Høy Ganske god Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner, god mot bensin, oljer Selvslokkende 70 Rør, armatur, takrenner, emballasje, skumplast kredittkort
Polyvinylklorid (myk, tilsatt mykner) PVC Måtelig god Dårlig pga. myknerinnhold Ofte noe brennbar (pga. mykneren) 80–105 Regntøy, kunstlær, gulvbelegg, slanger, blodplasmaposer
Plasttype og symbol Slagfasthet Bestandighet mot syrer og baser Bestandighet mot løsemidler og olje Brennbarhet Høyeste bruks-temperatur °C Eksempler på anvendelser
Epoksyplast EP (glassfiber-armert) Høy Generelt meget god Meget god, unntatt mot ketoner (aceton o.l.) Moderat til selvslokkende 100–175 Elektriske komponenter, rør, tanker, ski, skistaver
Melaminplast MF (Cellulosefylt) Lav Angripes av sterke syrer Meget god Selv-slokkende 120 Elektriske artikler, laminater, spiseservice
Umettet polyesterplast GUP (glassfiber-armert) Høy Angripes av sterke syrer og baser God mot alkohol, bensin, oljer, ikke mot aceton, aromatiske hydrokarboner Brennbar 60–150 Fritidsbåter, bilkarosserideler, rør, tanker, plater, elektrisk materiell

For en mer omfattende oversikt, se Nøkkelbindets tabell Plast

Type mill. tonn
Polyetylen (PE) 42
Polyvinylkorid (PVC) 28
Polypropylen (PP) 25
Polystyren (PS) 10
Andre 75
Sum 180
Plasttype og symbol Densitet g/cm3 Hardhet og strekkstyrke (enhet MPa = 106 N/m2) Slagfasthet Bestandig-het utendørs Bestandighet mot syrer og baser Bestandighet mot løsemidler og oljer Brennbarhet Glasstemperatur og høyeste konti- nuerlige bruks- temperatur Eksempler på anvendelser
Polyamid PA 66 1,1-1,15 Hard 60-85 Meget høy Moderat Angripes av sterke syrer Generelt god Brennbar 50 °C, 115 °C Lagre, tannhjul, glidelåser, glideskinner, rør, folier, monofilamenter. Meget brukt som tekstilfiber
Polyamidimid PAI 1,42 Hard 125-180 Meget høy - Meget god mot de fleste Meget god mot de fleste Selvslokkende 280 °C, 230 °C Varmebestandig elektrisk isolasjonsmateriell. Maskin- og motortekniske deler
Polybutylen, polybuten PB 0,91 Noe myk 25-30 Høy Moderat God mot de fleste God ved romtemperatur Brennbar -20 °C 85 °C Rør, slanger, emballasje, smeltelim
Polybutylentereftalat PBTP, PBT 1,3–1,4 Moderat hard 60 Moderat til høy God Angripes av sterke baser Bestandig mot de fleste løsemidler og oljer ved romtemperatur Brennbar 52 °C 120-140 °C Utstyr til biler, elektriske og elektroniske komponenter, husholdningsartikler
Polyetereterketon PEEK 1,3 Hard 80-100 Høy Meget god God God Selvslokkende 145 °C 230 °C Maskindeler, filamenter, film, romfartskompositter
Polyeterimid PEI 0,91 Noe myk 25-30 Høy Meget god Angripes av sterke baser God mot hydrokarboner og alkoholer. Løses av delvis klorerte hydrokarboner Selvslokkende 215 °C 180 °C Elektriske, elektroniske, maskin- og motorkomponenter, steriliserbart medisinsk utstyr
Polyeter-sulfon PES 1,3-1,45 Moderat hard 60 Meget høy Meget god God Bestandig mot bensin og smøreoljer. Angripes av mer polare løsemidler Selvslokkende 225 °C 200 °C Elektriske og elektroniske komponenter, steriliserbart medisinsk utstyr, kompositter for flydeler, radomer
Polyetylen med lav densitet 0,91-0,925 Myk, noe voksaktig Meget høy Moderat God mot de fleste Alkohol, aceton, vaskemidler kan gi sprekkdannelse. Sveller i bensin, aromatiske og klorerte hydrokarboner Brennbar -80 °C 80 °C Emballasje-, bygnings- og landbruksfolier, krympefilm, kartongbelegg, bæreposer, sekker, slanger, rør, flasker, bøtter, kanner, større beholdere, småbåter, sportsartikler, medisinske artikler og husholdningsartikler, biomaterialer, elektrisk isolasjon, leketøy, skisåler
LD-polyetylen, LDPE med middels densitet 0,925–0,94 Noe myk 10-30 Meget høy Moderat God mot de fleste Brennbar -80 °C 85 °C Som LDPE
MD-polyetylen, MDPE med høy densitet 0,94-0,965 Moderat Meget høy Moderat God mot de fleste Brennbar -80 °C 95 °C Som LDPE
HD-polyetylen, HDPE Moderat hard 20-40 Meget høy Moderat God mot de fleste Brennbar
Polyetylentereftalat PETP, PET 1,3-1,4 Hard, seig 60-75 Moderat til høy Meget god Angripes av baser Generelt god Brennbar 75 °C 130 °C Folier for emballasje, steking, grafisk industri, beskyttelsesskjermer, elektrisk isolasjon, lydbånd, maskindeler, flasker for leskedrikker m.m. Mye brukt som tekstilfiber (polyesterfiber)
Polyfenylen- sulfid 1,3 Hard 70-100 Moderat Meget god Meget god Meget god Lite brennbar -, 200-240 °C Resistente og høytemperaturbestandige belegg, elektriske og elektroniske komponenter, deler i bilmotorer, deler i urverk
PPS
Polyimid 1,4 Hard 75-120 Høy God Angripes av baser Generelt god mot oljer og upolare løsemidler Selv- slokkende 330 °C Varmebestandig elektrisk isolasjonsmateriell og lagermateriale, strålingsbestandige komponenter i atomanlegg
PI 400 °C
Polykarbonat PC 1,2 Hard, seig 60-65 Meget høy Moderat til god Angripes av baser og sterke syrer God mot bensin, oljer, ikke mot ace ton, estere, aromatiske og klorerte hydrokarboner Selv- slokkende 135 °C Elektrisk isolasjonsfolie og utstyr, sykehus- og kjøkkenutstyr, knusfrie lampe- og vindusglass, leketøy, CD-plater
125 °C
Polymetyl- metakrylat (akrylplast) PMMA 1,2 Hard 50-80 Moderat Utmerket Angripes av baser og sterke syrer God mot bensin og oljer. Løses i aceton, estere. Sveller i aromatiske hydrokarboner Brennbar 110 °C Lyskupler, skilt, urglass, sanitærutstyr, tannproteser, rør, plater
60-80 °C
Polymetyl-penten 0,83 Moderat hard 15-20 Høy Dårlig sollys- bestandig- het God mot de fleste Sveller i diverse hydrokarboner og klorerte løsemidler Brennbar - Laboratorie- og medisinsk utstyr, elektriske og elektroniske komponenter, matvareemballasje
PMP, TPX 120 °C
Polyoksy-metylen (acetalplast) POM 1,4 Hard 60-80 Høy Moderat Angripes av syrer og baser Generelt meget god Brennbar -50 °C Maskindeler, vifter, bildeler, beslag, medisinske implantater
90-100 °C
Polypropylen PP 0,9 Moderat hard 30-40 Høy Moderat God mot de fleste Sveller litt i bensin, aromatiske og klorerte hydrokarboner Brennbar -10 °C Rør, flasker, beholdere, emballasjefolier, filamenter, tauverk, hyssing, støtfangere o.a. bilutstyr, kjemisk apparatur, møbler, husholdningsutstyr, kofferter, leketøy. Dessuten til fibere for tepper, tekstiler, fleece og hygieneartikler (bleier)
140 °C
Polystyren 1,05 Hard, sprø 35-70 Lav Moderat God mot de fleste Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner Brennbar; sterkt sotende flamme 100 °C Engangsemballasje, -begre og -bestikk. Rør, kjøleskapsinnredning, veggfliser, leketøy. Polystyrenskumplast til isolasjonsplater, krus, og emballasje
PS 75 °C
(ordinær )
SAN 1,05-1,1 Hard 65-85 Moderat Moderat God mot de fleste Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner. SAN og ABS bedre mot oljer. SAN bedre mot bensin enn ren PS og type SB Brennbar; sterkt sotende flamme 85-95 °C Radio- og fjernsynskabinetter, beholdere, rør, armatur, kjøleskapsinnredning, emballasje, bil-, kontor- og husholdningsutstyr, telefonapparater, støvsugerdeler, hjelmer,
(kopolymer-isert med akrylnitril) 60-90 °C
SB 1,0-1,05 Hard 30-50 Høy Moderat God mot de fleste Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner Brennbar; sterkt sotende flamme 80-90 °C Som ordinær PS
(slagfast type, styren-butadien -kopolymer) 60-80 °C
ABS 1,0-1,1 Hard, seig 30-60 Høy Moderat God mot de fleste Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner. SAN og ABS bedre mot oljer. SAN bedre mot bensin enn ren PS og type SB Brennbar; sterkt sotende flamme 90-120 °C Som SAN, dessuten leketøy
(slagfast type, butadien-gummiholdig) 70-105 °C
Polysulfon PSO, PSU 1,25 Hard 70-100 Høy God God God mot bensin, oljer, ikke mot ace- ton, estere, aromatiske og klorerte hydrokarboner Selv- slokkende 200 °C Varmebestandige deler til husholdningsmaskiner, biler og fly. Elektriske komponenter, isolasjon, steriliserbart sykehusutstyr, metalliserte reflektorer, kjemikaliebestandige rør og pumper
150 °C
Polytetra-fluoretylen PTFE (Teflon) 2,15-2,3 Noe myk 15-35 Høy Utmerket Utmerket Utmerket Ikke brennbar - Kjemikalie- og varmebestandige pakninger. Belegging av stekepanner, bakeformer m.m. Også beskyttelsesklær, filterduker o.l. av polytetrafluoretylenfibrer
250 °C
Polyvinyl-idenklorid 1,65-1,7 Moderat hard 20-50 Moderat God God God mot de fleste Selv- slokkende -25 °C Diffusjonstett emballasjefilm og folielakk, monofilamenter, rør i kjemisk industri
PVDC 80 °C
Polyvinyl-klorid 1,4 Hard, seig 40-65 Høy God Ganske god Løses eller sveller i aceton, estere, aromatiske hydrokarboner. God mot bensin, oljer Selv- slokkende 80 °C Rør, armatur, takrenner, profiler, vindusrammer, paneler, folier, emballasje, kjemisk apparatur, skumplast
PVC 70 °C
(hard-PVC)
myk-PVC 1,2-1,35 Myk 10-25 - God Måtelig god Dårlig pga. myknerinnholdet Ofte noe brennbar på grunn av mykneren Lav, sterkt avhengig av mykneren Regntøy, kunstlær, gulvbelegg, slanger, elektrisk isolasjon, leketøy
(tilsatt 80-105 °C
mykner)
Plasttype og symbol Densitet g/cm3 Hardhet og strekkstyrke (enhet MPa = 106 N/m2) Slag fasthet Bestandig-het utendørs Bestandighe mot syrer og baser Bestandighet mot løsemidler og oljer Brennbarhet Høyeste konti- nuerlige bruks- temperatur Eksempler på anvendelser
Epoksyplast EP (mineralfylt) 1,6-2,1 Hard, sprø 35-75 Lav Ganske god Generelt meget god Meget god, unntatt mot ketoner (aceton ol.) Moderat til selvslokkende 100-175 °C Elektriske komponenter, innstøpningsmaterialer, industrigulv
EP (fiberarmert) 1,6-2,0 Hard, seig 35-250 Høy Ganske god Generelt meget god Meget god, unntatt mot ketoner (aceton ol.) Moderat til selvslokkende 100-175 °C Elektriske komponenter, rør, tanker, trykktanker, gassbeholdere, ski og skistaver (hovedsakelig glassfiber). Bil- fly- og båtkonstruksjoner (hovedsakelig karbon- og kevlarfiber)
Fenolplast PF (tremelfylt) 1,3-1,5 Meget hard, sprø 45-65 Lav God Angripes av baser God Moderat til selvslokkende 130-150 °C Elektriske artikler, laminater, håndtak på kokekar ol..
Melaminplast MF (cellulosefylt) 1,4-1,5 Meget hard, sprø 50-90 Lav Meget god Angripes av sterke syrer Meget god Selvslokkende 100 °C Elektriske artikler, laminater, spiseservise
Polyuretan-plast PUR 1,1-1,5 Myk til hard 20-70 Høy hos den myke, lav hos den harde Moderat Angripes av syrer, baser God mot oljer, ikke mot aromatiske og klorerte hydrokarboner Brennbar 100-120 °C Myk skumplast til madrasser, puter, emballasje, klesfôr, tetningsstrimler, malerruller. Hard skumplast til isolasjon i bygg, kjøleskap o.l.
Glassfiberarmert umettet polyesterplast GUP 1,5-2,0 Hard, seig 50-180 Høy God Angripes av sterke syrer, baser God mot alkohol, bensin, oljer, ikke mot aceton, aromatiske hydrokarboner Brennbar 60-150 °C Fritidsbåter, plater, rør, tanker, trykktanker, gassbeholdere, kjemiske anlegg, møbler, bilkarosserideler, hjelmer, elektrisk materiell, ski, skistaver
Ureaplast UF (cellulosefylt) 1,5 Meget hard, sprø 45-80 Lav Ganske god tørt. Dårlig i fuktig varme Angripes av syrer, baser God Moderat til selvslokkende 70 °C Elektriske artikler

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.