En Folkekommune var en økonomisk og sosial enhet i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1985. Folkekommunene ble opprettet under Det store spranget, den første i Suiping i Hunan. De ble startet ved å slå sammen kollektivbruk og andre produksjonsenheter for en felles administrasjon av økonomiske og sosiale aktiviteter.
En folkekommune ble inndelt i produksjonsbrigader, som igjen ble delt inn i produksjonslag. I Kina ble det etter hvert 24 000 folkekommuner, delt i 500 000 produksjonsbrigader og tre millioner produksjonslag. Senere ble størrelsen på mange folkekommuner redusert og antallet økte til cirka 55 000, samtidig som folkekommuner også ble organisert i byene. I gjennomsnitt omfattet en folkekommune cirka 5000 husholdninger.
Folkekommunene ble betraktet som en hjørnestein i Mao Zedongs sosialisme, en grunnidé var at de skulle frembringe en ny mennesketype, det sosialistiske mennesket. Ved opprettelsen av folkekommunene fikk de eiendomsretten både til jord som hadde ligget under jordbrukskollektivene og til private hager, husdyr, boliger og andre bruksting.
I begynnelsen var all privateiendom avskaffet; etter hvert fravek man i noen grad dette prinsippet. Ledelsen fikk altomfattende ansvar for jordbruk, lokal industri, forvaltning, skolevesen, sosiale tjenester og militær opplæring.
Kommunenes funksjoner gjennomgikk store endringer. I første stadium ble konfiskering av privat eiendom fulgt av et lønnssystem basert på delvis fri forsyning av behovsvarer, en delvis militær organisasjonsform og en begynnende oppløsning av familien. I denne formen ble folkekommunene erklært å innevarsle overgangen fra sosialisme til kommunisme.
Bønder overga sine private jordstykker til folkekommunen sammen med det meste av eiendom i hjemmet, for eksempel ble privat kjøkken forsøkt overflødiggjort ved at kokeredskaper ble gitt til det kommunale kjøkkenet som sørget for måltider i felles kantiner.
På grunn av produksjonssvikt og store økonomiske problemer i perioden 1959–1961, samt økende motstand blant bøndene, ble politikken revidert. Politikken hadde medført store konflikter innad i folkekommunene med hensyn til eiendomsrett til privat jord og lønnsutbetalinger. Medlemmene fikk tilbake små jordstykker, lønn ble utbetalt etter innsats, og etter en periode med felleshusholdning med store kollektivkjøkkener, gikk man tilbake til enkelthusholdninger. En vesentlig del av eiendomsretten og produksjonsledelsen ble overført til produksjonsbrigadene. De minste enhetene, produksjonslagene, var vanligvis de grunnleggende regnskaps- og driftsenheter.
Under kulturrevolusjonen ble det innført en streng kontroll over folkekommunene, hvor den lokale kontrollen ofte ble overført til produksjonsbrigadene eller helt opp til øverste nivå i folkekommunene. Her ble ofte beslutninger tatt av partikadre eller offiserer i hæren.
Etter kulturrevolusjonen og Maos død i 1976 ble større selvstyre innført og etter at Kina etter 1979 innførte det såkalte ansvarssystemet i landbruket, med utvidet adgang til privat drift, ble folkekommunene gjenstand for økende kritikk for ineffektivitet og overdrevent byråkrati. Ved en gjennomgripende administrativ reform i 1982–1985 ble folkekommunene fratatt nesten alle funksjoner; ordet folkekommune gikk av bruk.
Ved nyordningen vendte Kina i hovedsak tilbake til det administrative system fra før 1958. Folkekommunene ble erstattet av bygrender (xiang) produksjonsbrigadene av landsbykomiteer, som velges direkte. På grunnplanet dyrker bøndene jorden nærmest som gamle dagers familiebruk med bygslingskontrakter på opptil 50 år.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.