Qinghai

Qinghai omfatter den nordøstlige delen av det tibetanske høylandet. Det meste av provinsen ligger 2500–4500 moh. Provinsens høyeste fjell er Bukadaban Feng (6860 moh.) i Kunlunfjellene (Kunlun Shan). Topografisk kan Qinghai deles i tre områder: Qilianfjellene i nordøst, Qaidambassenget i nordvest, og et platå i sør som omfatter mer enn halvparten av provinsen. Qilianfjellene strekker seg 800 km langs grensen mot Gansu, og når i vest over 5000 moh. Qaidambassenget er et av Kinas tre store innlandsbasseng, 2600–3100 moh., og omfatter mektige sumpmarker med mange saltsjøer. Platået i sør formes av en rekke fjellkjeder. De store elvene Huang He, Chang Jiang (her kalt Tongtian) og Mekong (Lancang) har alle sine kilder her. Qinghai har ca. 230 innsjøer hvorav de fleste er avløpsløse saltsjøer, bl.a. Kinas største innsjø (Qinghaisjøen) i nordøst. Vegetasjonen preges av vide gressmarker og fjellsteppe; ørken og saltholdig jord i Qaidambassenget. 2,5 % av arealet er skogkledd.

Klimaet har store døgn- og årstidsvariasjoner. Tordenvær, haglskurer, sterke vinder og sandstormer er hyppige. Middeltemperaturen varierer i januar mellom –8 °C og –20 °C og i juli mellom 0 °C og 20 °C, med den sentrale delen og Qaidambassenget som det mildeste området, og fjellstrøkene i sørvest og sørøst som de kaldeste. Gjennomgående lav årsnedbør.

Qinghai omfatter de tynnest befolkede delene av Kina utenfor Tibet. ²/₃ bor i tilknytning til jordbruksområdene i dalene i nordøst, hvor også hovedstaden Xining ligger. Han-kinesere omfatter ca. 54 % av befolkningen, tibetanere 22 %, mens resten er hui-muslimer, mongoler eller tilhører tu-folket eller salar-folket. Den overveiende delen av han-kineserne er bosatt i nordøst, men i 1960- og 1970-årene ble det bygd flere han-bosetninger i dalene lenger vest, bl.a. Golmud. Tibetanerne er jevnt fordelt over hele provinsen, men utgjør i sør rundt 90 % av befolkningen. Den tibetanske kulturen har en betydelig innflytelse, hvilket bl.a. merkes i provinsens mange buddhistiske klostre. Den nåværende Dalai Lama er født ved Qinghaisjøen.

Qinghai er hovedsakelig en landbruksregion hvor husdyrhold er viktig. Jordbruket er konsentrert til den østlige delen langs elvene Huang Shui og Huang He. Det drives fortsatt noe svedjejordbruk i fjellskråningene. Viktigste jordbruksprodukt er hvete fulgt av bygg, poteter og raps. På de vide beitemarkene gjetes store buskaper med sauer, geiter og jaker. Det avles også storfe, griser og hester. I Qaidambekkenet finnes rike mineralressurser med bl.a. store saltforekomster. Forekomstene av sylvin, magnesitt, litium, jod og svovel er alle de største i Kina, og ved Lenghu utvinnes olje. Vannkraftpotensialet er meget stort, og et av Kinas største vannkraftverk finnes ved Longyangkløften langs Huang He. Xining har et av Kinas største aluminiumverk. Annen industri omfatter produksjon av ull- og hudprodukter samt noe matvarer og kjemikalier. Utbygging av samferdselen siden 1949 har avhjulpet den tidligere svært så isolerte beliggenheten. Jernbane knytter Xining og Golmud sammen med Lanzhou.

Fra senest på 700-tallet ble området styrt av tibetanere og uigurer inntil mongolene angrep på 1200-tallet. Dalene i nordøst var opprinnelig en del av Kina allerede under Han-dynastiet, men de ble gjenerobret først under Qing-dynastiet 1723. En fullstendig administrativ kontroll over høylandsområdene fikk Kina først etter den kommunistiske maktovertakelsen 1949.