'sør for sjøen', dvs. Dongtingsjøen, provins i Kina, innlandsprovins i den sørlige delen av landet, nord for Guangdong, og sør for Chang Jiang (Yangtzekiang), grenser i nord til Hubei, i øst til Jiangxi, i sør til Guangdong, i sørvest til Guangxi og i vest til Guizhou og Chongqing; 211 800 km2 med 66 300 000 innb. (2004). Hunan er en av de mindre utviklede innlandsprovinsene til tross for rike jordbruks- og mineralske ressurser. Hovedstad: Changsha.

Over halvparten av Hunans landformasjoner er åser og bakkelandskap under 800 moh. Ytterligere 1/4 er fjell over 800 moh. Fjellene og høydedragene omkranser et elvesystem i tilknytning til den store, grunne Dongtingsjøen lengst nord i provinsen. Elvene Xiang, Zi, Yuan og Li løper fra sør og sørvest, og renner alle ut i Dongting og derfra ut i Changelven (Chang Jiang). Over 95 % av Hunans byer og tettsteder har vokst opp langs disse elveløpene. Xiangs dalføre danner et viktig ledd i forbindelsen mellom det nordlige og sørlige Kina. Nanfjellene sør i provinsen omfatter flere fjellkjeder med gjennomsnittlige høyder på 1000–1500 moh. (høyeste topp 2009 moh.) som løper langs grensestrøkene mot Guangxi, Guangdong og Jiangxi. Gjennom å danne vannskillet mellom Chang Jiang og Zhu Jiang (Perleelven) danner Nanfjellene også det klimatiske skillet mellom det sentrale og det sørlige Kina. Wulingyuan-distriktet med sine mer enn 3000 smale sandsteinspillarer, mange av dem over 200 m høye, står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. I distriktet finnes også flere utrydningstruede plante- og dyrearter. Hunan har et subtropisk monsunklima. Middeltemperaturen i januar er 3–8 °C og i juli 27–30 °C. Årlig nedbørmengde er 1200–1700 mm, hvorav 40 % faller i perioden april–juni. Tørke er vanlig i perioden juli–september.

Han-kinesere er den dominerende folkegruppen, men i de vestlige og sørlige fjellområdene lever mindre grupper av miao, dong, yao og andre fjellstammer. Flesteparten bor på landsbygda, med størst tetthet omkring Dongting Hu og i elvedalene. Største by er hovedstaden Changsha som sammen med nabobyene Xiangtan og Zhuzhou danner en raskt voksende by- og industriregion.

Hunan er hovedsakelig en jordbruksregion. Det fruktbare lavlandet omkring Dongting gjør Hunan til et av de viktigste risdyrkingsområdene i Kina. Det dyrkes også te (nr. 2 etter Zhejiang), tobakk, bomull, raps og ramie (en nesleplante som brukes til fremstilling av fibrer), mandariner samt søtpoteter, mais, bygg, bokhvete, hirse, bønner m.m. til eget forbruk. Husdyrholdet er velutviklet og bl.a. produksjonen av svinekjøtt er blant Kinas største. I fjellene foregår en betydelig hugst av gran. Forekomstene av ikke-jernholdige mineraler er store. Forekomstene av wolfram (Nan Ling), vismut, antimon (Xinghua), realgar, flusspat, bly og sink (Changning), kvikksølv, tinn og porselensleire er alle blant de største i Kina. Også forekomstene av kull, mangan, molybden, beryll, svovel, fosfor og diamanter er viktige. Det vestlige Hunan har rike vannkraftressurser. Hovedstaden Changsha er en viktig elvehavn og eksporterer fra gammelt av ris, tømmer, te m.m., og har en betydelig håndverks- og forbruksvareindustri. Hunans økonomiske kjerneområde er den sentrale delen med byene Changsha, Xiangtan og Zhushou. Disse byene ble i 1970-årene bygd ut som tungindustrielle sentre med bl.a. jern- og stålverk, aluminiumverk og verkstedindustri. Det økonomiske senteret for jordbruksområdene i nord er Yueyang, mens Hengyang er det økonomiske senteret for frukt-, tobakks- og skogbruksområdene i sør.

Xiang Jiangs elvedal har gjennom århundrer dannet et viktig forbindelsesledd mellom det nordlige og sørlige Kina. Mellom det 8. og det 1. århundre før Kristus økte befolkningen med det femdobbelte grunnet migrasjon fra nord. Under Ming- og Qing-dynastiene fungerte området som et kornkammer for resten av landet. På 1800-tallet førte press på landressursene samt en økende ulikhet blant landsbygdbefolkningen til sosial uro. Den pressede økonomiske situasjonen førte bl.a. til det omfattende Taiping-opprøret på midten av 1800-tallet og til dannelsen av den kommunistiske bevegelse i 1920-årene. Flere av de mest prominente av de kommunistiske lederne som Mao Zedong, Liu Shaoqi, Peng Dehuai, Hu Yaobang og andre kom opprinnelig fra Hunan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.