petroleumsleting

Innsamling av seismiske data til havs foregår ved at et skip med jevne mellomrom fyrer av skudd med en luftkanon. Lydbølgene forplanter seg gjennom vannet og berggrunnen under havbunnen. Refleksjonssignaler fra horisonter i undergrunnen oppfanges av hydrofoner som slepes etter båten. Signalene gir grunnlag for seismiske kart som brukes i geologisk tolkning av leteområdet.

Av /Store norske leksikon ※.
Verdens påviste oljereserver, målt i antall milliarder fat.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Petroleumsleting, undersøkelser (geofysiske metoder eller prøveboring) for å finne drivbare forekomster av petroleum.

Faktaboks

også kjent som:

oljeleting, leteboring, prøveboring

Boring er nødvendig for sikkert å kunne påvise et petroleumsreservoar, men boring av undersøkelsesbrønner er kostbart, særlig når områdene som skal undersøkes ligger under havbunnen og reservoarene ligger dypt, slik tilfellet er på norsk sokkel. Derfor leter man seg vanligvis frem til de mest lovende områder ved hjelp av ulike geologiske og geofysiske undersøkelser før boreprosessen begynner.

Petroleumsleting er sjansebetonet selv om moderne undersøkelsesmetoder har forbedret treffprosenten betraktelig.

Geofysiske metoder

En rekke fjernmålemetoder er blitt benyttet for å finne frem til riktige kombinasjoner av bergarter som til sammen kan danne et petroleumsreservoar. Geomagnetiske undersøkelser kan skille mellom sedimenter (løsmasser) og sedimentære bergarter som er relativt umagnetiske sammenlignet med magmatiske og metamorfe bergarter. Sedimentære bergarter har vanligvis også lavere tetthet enn andre bergarter. Dette kan utnyttes gjennom målinger av den lokale gravitasjonen (gravimetri).

Seismiske undersøkelser

Seismiske undersøkelser (refleksjonsseismikk) er imidlertid den helt dominerende undersøkelsesmetoden, særlig ved petroleumsleting til havs. Metoden gjør det mulig å beregne seismiske kart som viser tykkelse og form av sedimentene i tre dimensjoner dypt nede under havbunnen.

Målingene er basert på akustiske målinger i havoverflaten. Et seismisk undersøkelsesfartøy som inneholder en kraftig lydkilde, tauer etter seg en rekke hydrofoner. Med jevne mellomrom skytes det en puls med bredt frekvensspektrum ned mot bunnen. Kort tid etter mottar hydrofonene en rekke ekko fra bunnen. Årsaken er at lydbølgene som ble sendt ut, reflekteres i overgangene fra en bergart til neste dersom bergartenes akustiske egenskaper er forskjellige. Refleksjonene viser derfor blant annet overgangene mellom reservoarbergarter og forseglingsbergarter.

Ved å kombinere lydbildene fra et stort antall geofoner som ligger i kjente geografiske posisjoner i forhold til hverandre, kan de spesielle lydbaserte kartene, seismogrammene, utarbeides.

Boring av letebrønner

Boreriggen Ocean Viking foretok, sammen med «Ocean Traveler», de første prøveboringer på norsk sokkel i Nordsjøen. Høsten 1969 fant Ocean Viking Ekofiskreservoaret. Dette var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget. Produksjonen fra feltet startet i 1971. Ekofiskfunnet regnes som starten på oljeeventyret i Norge.
Av /Norsk Oljemuseum.

Når studier av seismiske kart indikerer at mulighetene for å finne petroleum er gode, bores de første undersøkelsesbrønnene. Mobile borerigger brukes til dette. På land er det vanlig med standardiserte byggesett som transporteres til feltet med alt fra biler til helikoptre. Til havs brukes store flytende borerigger eller boreskip.

Samtidig som boringen foregår, måles bergartenes fysiske egenskaper i brønnhullet ved brønnlogging. De akustiske egenskapene til de ulike lagene kan direkte sammenholdes med seismikk-kartet. Med resistivitetsmålinger og målinger av naturlig gammastråling kan de enkelte lagene skilles med høy presisjon. Andre målemetoder forteller om porøsitet og vanninnhold i lagene.

Ved at man tar kjerneprøver fra brønnen kan bergartene studeres i detalj i laboratoriet. Dette er imidlertid en kostbar og tidkrevende teknikk som forbeholdes særlig interessante områder i brønnen. En annen teknikk er slamlogging, hvor borekakset som bringes opp med boreslammet analyseres kontinuerlig mens borekronen arbeider seg nedover. Borekakset kan fortelle geologen hvilken formasjon det bores i og kan gi viktig informasjon om innhold av hydrokarboner.

Et klassisk brønnloggeverktøy er dipmeteret som angir strøk og fall på bergartslagene. Det brukes derfor til å finne ut hvor neste letebrønn bør plasseres.

Er man svært heldig finner man petroleum på første forsøk, men som oftest er det detaljinformasjonen fra de første brønnene som gir grunnlag for senere vellykkede letebrønner. Hvis man finner olje eller gass, er det vanlig å bore ytterligere noen brønner for å kunne vurdere reservoarets størrelse og produktivitet (avgrensningsbrønner).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg