Gansu

Gansu er gjennomskåret av en rekke elver og daler samt flere høye fjellkjeder. Over 70 % av arealet består av fjell og høyfjellsplatåer. Den nordvestlige delen omfatter Gansu-korridoren (Hexi-korridoren), en ca. 1000 km lang og 10–100 km bred lavlandskorridor med gjennomsnittlig høyde 1500 moh., som avgrenses både i nord og sør av høye fjellkjeder. Elvene i området dreneres mot nordvest ut i Gobiørkenen hvor de for det meste fordamper. Gansu-korridoren er en hovedveiforbindelse mellom det sentrale Kina og Sentral-Asia. «Silkeveien» gikk gjennom denne.

Qilianfjellene i sør på grensen til provinsen Qinghai når opp i 5808 moh. Wuquiao-fjellene skiller Gansu-korridoren fra den sørøstlige delen av Gansu, som dreneres av Huang He og dens bielver. Området er en del av løssformasjonene i Shaanxi-provinsen, og er oppdelt i en rekke høydedrag og dype daler mellom 1000 og 2000 moh. Helt i sør ligger et nytt fjellområde med topper på mellom 2000 og 4000 moh. og med dype daler. Dette området dreneres av bielver til Chang Jiang. Ved den største av disse, Bailung, ligger Gansus laveste punkt 600 moh. Bailungelven oppfattes også som et viktig geografisk skille mellom det nordlige og sørlige Kina. Klimaet er hardt og utpreget kontinentalt; om vinteren blåser tørr, kald vind fra nord, om sommeren kan det bli opp til 45° C. Nedbøren er meget sparsom; mindre enn 200 mm per år flere steder.

Gansu er en multi-etnisk provins, men de fleste er han-kinesere. De etniske minoritetene er av mongolsk, tyrkisk eller tibetansk opprinnelse. Mesteparten av befolkningen bor i Lanzhou-bassenget og i de fruktbare elvedalene i den sørøstre delen. I Gansu-korridoren er befolkningen tradisjonelt konsentrert til oaser langs karavaneveien. Den klart største byen er provinshovedstaden Lanzhou.

Gansu er en av innenlandsprovinsene som ikke har opplevd den samme høye økonomiske vekst som har funnet sted i kystprovinsene etter 1980. Jordbruket er relativt begrenset, og er de fleste steder kun mulig med kunstig vanning. For å avhjelpe tørkeperiodene er det siden 1988 utviklet og bygd et omfattende system med sisterner for lagring av regnvann. Både i sørøst og langs elvene i Gansu-korridoren er områder dyrket opp, for det meste i statsbruk. Det avles hvete, mais, hirse og poteter, men kornproduksjonen har vært rammet av flere naturkatastrofer. De viktigste salgsproduktene er bomull, lin, rapsfrø, sukkerbete, tobakk, epler, pærer, meloner og liljer. Valnøttrær og andre treslag hogges i de sørlige fjellstrøkene.

I steppelandet som dekker nesten 30 % av provinsen, drives betydelig dyreavl. Det finnes relativt store bestander av griser, sau, hester, esler, muldyr og kameler. Mineralforekomstene er rike. De viktigste metallene er nikkel, kobber, bly og sink; de viktigste ikke-metalliske mineraler er jernsalt, kalkstein og gips, samt store kullforekomster. Industri- og gruvebyen Baiyin er en av Kinas ledende produsenter av kobber, bly og sink. Vannkraftressursene er store med bl.a. Liujiaxia-kraftverket (som er Kinas største vannkraftverk fram til ferdigstillelsen av Tre Kløfter-dammen langs Chang Jiang). Elektrisk kraft eksporteres til de fleste av naboprovinsene. Oljeforekomster ved Yumen og Chanqing danner basis for oljeraffinering i Lanzhou og Yumen. Ved Lanzhou finnes Kinas første petrokjemiske fabrikk med produksjon av syntetisk gummi, konsentrert salpetersyre og metanol. Gansu produserer også maskiner og utstyr brukt i oljeutvinning og raffinering samt i den petrokjemiske industrien. Tianshui er en industri- og kommunikasjonssenter i sørøst. Tekstilindustrien er også betydelig med bl.a. produksjon av ulltepper.

Samferdselen ble tydelig forbedret 1963 ved byggingen av jernbaneforbindelse mellom Lanzhou og Urumqi i Xinjiang. Av elvene er kun enkelte seksjoner av Huang He navigerbare.

Gansu ble en del av Kina under Qin-dynastiet (221–206 f.Kr.). I store deler av Kinas historie har området vært landets grensepost mot vest og Sentral-Asia. Byer som Jiayuguan og Jiuquan helt i vest i Gansu-korridoren er gamle han-kinesiske befestede utposter mot vest. Gamle handelsforbindelser mellom Kina og Sentral-Asia (den såkalte «Silkeveien») har siden oldtiden gått gjennom Gansu-korridoren. Mogao-grottene nær Dunhuang ved «Silkeveien» står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv grunnet sine mange buddhistiske statuer og veggmalerier fra 200–1200-tallet.