Chongqing

Chungking, bykommune i det indre av Kina, direkte underlagt sentralregjeringen, omfatter den sørøstlige halvdel av Sichuanbassenget. Grenser til Sichuan i vest, Shaanxi i nord, Hubei og Hunan i øst, og Guizhou og Yunnan i sør. Bykommunen Chongqing har et areal på 82 400 km² med 30 165 500 innbyggere. Storbyen med samme navn har 13 332 000 innbyggere (estimat for 2015, FNs befolkningsdivisjon).

Bykommunen omfatter den sørøstlige del av Sichuanbassenget ca 250–400 moh. I sørøst og nordøst er bassenget avgrenset av middels høye fjellkjeder. Sichuanbassengets bløte røde sandstein er sterkt oppskåret av elvene. Chang Jiang (Yangtzekiang) krysser sletta fra vest til øst. I øst bryter den gjennom det kjente naturområdet Sanxia (Tre kløfter) som nå er oppdemmet. Største sideelver er Jialing fra nord og Wujiang fra sør. Selve byen Chongqing ligger på en kupert halvøy som dannes av Jialings sammenløp med Chang Jiang. Somrene er varme og fuktige, mens vintrene er korte og sjelden kalde. Mye tåke i perioden fra senhøstes til tidlig vår har gitt byen tilnavnet «tåkehovedstaden».

Han-kinesere teller 94 prosent av befolkningen. Til sammen 1,75 millioner (2001) tilhører Kinas nasjonale minoriteter. De største er tujia (1,13 mill.) og miao (520 000) som begge i hovedsak lever i de sørøstligste delene av bykommunen.

Chongqing by er største industri- og handelssenter i den sørvestlige delen av Kina. Byen er strategisk svært viktig for utviklingen av det indre Kina, og den spiller en nøkkelrolle i åpningen og utviklingen av områdene langs Chang Jiang. Den moderne utviklingen startet i 1992 da byen ble erklært som åpen havneby. I 1997 ble byen skilt ut fra provinsen Sichuan og lagt direkte under sentralregjeringen. Formålet var å gjøre byen til et enda sterkere økonomisk kraftsentrum for utviklingen av det indre Kina. Utbyggingen i forbindelse med oppdemmingen av Chang Jiang ved Sanxia, er med på å bidra til rask økonomisk vekst for næringslivet, men påfører bykommunen store utgifter. Industrien består av tre hovedelementer: maskinbygging med bil- og motorsykkelfabrikker samt båtbyggerier, kjemisk og petrokjemisk industri inklusive naturgassutvinning og produksjon av medisiner, og metallurgisk industri med avansert jern- og stålproduksjon. Annen industri omfatter næringsmiddelindustri, bygningsindustri og produksjon av elektriske informasjonskomponenter. Innen bykommunen brytes kull, strontium, aluminiumoksid, mangan, kalkstein, marmor, spat, gips, kvikksølv og bergsalt. Sichuanbassenget er en av Kinas viktigste korndyrkingsområder. Ris dyrkes særlig langs de store elvene. Ellers dyrkes appelsiner, mandariner og tobakksblader. Silkeormkokonger dyrkes for produksjon av silke. Viktigste husdyr er svin.

Chongqing fungerer også som et kommunikasjonssenter for det sørvestlige Kina. Jernbanen til provinshovedstaden Chengdu ble åpnet 1952. Jernbanen mellom Chengdu og Baoji, åpnet 1956, gir forbindelse med landets nordøstre deler. Chongqing–Ankang-banen gir forbindelse til bl.a. Wuhan, og banen til Guiyang, ferdig i 1960-årene, gir forbindelse med landets sørligste provinser. Veinettet er godt utbygd; to broer over Chang Jiang stod ferdig henholdsvis i 1980 og i 1989. Byen har flyforbindelse med alle større byer i Kina.

Elvetransporten er utviklet, og i alt 4000 km er navigerbar. Etter ferdigstillelsen av damprosjektet Sanxia i Hubei kan Chongqing nås fra Shanghai med skip på over 10 000 tonn. Vannmagasinet vil strekke seg helt opp til Chongqing hvor de lavestliggende delene av byen vil bli oversvømmet. I bykommunen totalt må i alt én million mennesker gis nye hjem, og nye boligprosjekter er derfor igangsatt.

Byen har universitet (fra 1929) og en rekke andre høyere læresteder, bibliotek og museum.

Byen omtales alt ca. 1100 f.Kr. I 1891 ble den åpnet for handel med utlandet, og ekspanderte etter etableringen av faste dampbåtruter på Chang Jiang i 1920-årene. Chongqing var sete for den kinesiske Nasjonalist-regjeringen 1938–46 under krigen mot Japan, og mottok i denne perioden mange flyktninger, samt hele regjeringsapparatet og en rekke fabrikker, som ble demontert og sendt vestover til den nye hovedstaden. Japanske flyangrep 1938–42 ødela ¹/₃ av bygningsmassen, og drepte tusenvis av innbyggerne. Etter krigen har myndighetene gjennomført et omfattende gjenoppbyggings- og moderniseringsarbeid, og byen fremstår i dag som en blanding av gammelt og nytt. Chongqing Tower, som ble ferdigstilt i 1998, var da verdens høyeste bygning (457 meter).

Ved Dazu lengst vest i bykommunen, 160 km vest for Chongqing by, finnes en rekke grotter med steinskulpturer fra 9.–13. århundre som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Begrunnelsen er deres bemerkelsesverdige estetiske kvalitet, deres mangfoldige uttrykk av både sekulær og religiøs karakter, og for det de forteller om dagliglivet i Kina på den tiden. Ifølge UNESCO fremstår de som et fremragende vitnesbyrd over det harmoniske samspillet mellom buddhisme, taoisme og konfutsianisme.

• Kinas historie

• United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2014). World Urbanization Prospects: Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030