Guangdong

Landskapet er formet av elvesystemet Zhu Jiang, som er det største elvesystem i Kina sør for Chang Jiang (Yangtzekiang). Systemet omfatter ca. 100 større og mindre elver som forener seg og danner et stort deltaområde sentralt i provinsen nær hovedstaden Guangzhou. De viktigste elvene er Xi Jiang, 'Vestelven', Bei Jiang, 'Nordelven', og Dong Jiang, 'Østelven'. Ellers preges landskapet av vide områder med åser og lave fjell som er høyest i nord. Fjellkjeden Nan Ling langs grensen mot Hunan (med høyeste topp Shikengkong 1902 moh.) danner vannskillet mellom Chang Jiang og Zhu Jiang, og skiller med det Guangdong fra resten av Kina. Fjellene i øst og vest er lavere. Lengst i øst ligger den fruktbare Chaoshansletta (1200 km²), dannet av avsetninger fra Han Jiang og flere mindre elver. Lengst i vest, ut mot øya Hainan, ligger den 7800 km² store Leizhouhalvøya (en av Kinas tre store halvøyer), som til dels er formet av størknet lava. Den 3368 km lange kystlinjen er oppskåret i mange bukter og utenfor ligger en rekke mindre øyer. Ca. halve arealet ligger sør for Solens nordlige (krepsens) vendekrets. Klimaet er tropisk eller subtropisk med betydelig varmere vintrer enn ellers i Kina. Mellom mai og november rammes kystområdene av regelmessige tyfoner.

Befolkningen er etterkommere av ulike grupper han-kinesere som begynte å innvandre til området fra det nordlige Kina på 1100-tallet. Det dominerende språket er kantonesisk, som tales i den sentrale og vestlige delen. Noen av de kantonesiske dialektene er så forskjellige at folk ikke uten videre forstår hverandre. I den nordlige delen finnes mange hakka-talende. I Chaoshan-området og på Leizhouhalvøya tales ulike former for hokkien. De opprinnelige befolkningsgruppene li, yao og miao lever i små antall i fjellene langs grensestrøkene i nord. Byene i Perleelvens deltaområde har stor tilflytting av gjestearbeidere fra landsbygda, og i tillegg bor et stort, men ukjent antall gjestearbeidere fra andre deler av Kina her.

De største byene finnes i deltaområdet. Største byer er hovedstaden Guangzhou, Jiangmen, Dongguan og Zhongshan. (1,1 mill. innb. pluss 400 000 gjestearbeidere). Hovedtyngden av utvandrede kinesere i Sørøst-Asia og til ulike «Chinatown»-bydeler ellers i verden kom fra Guangdong.

Guangdong regnes som Kinas rikeste provins, og den er (sammen med Shanghai) ledende i Kinas økonomiske utvikling. Provinsen er også Kinas største bidragsyter av utenlandsk valuta. De økonomiske forskjellene internt i provinsen er imidlertid store, med områdene rundt Perleelvens deltaområde som de mest utviklede. Fjellstrøkene i nordøst og nordvest er imidlertid like fattige som de fattigste områdene ellers i Kina.

Landbruket er av mindre økonomisk betydning i Guangdong enn i andre provinser. Imidlertid er variasjonen i antall jordbruksprodukter større enn ellers i Kina. Jordbruksarealenes omfang er svakt synkende, men de viktigste områdene er deltaområdet, Chaoshan-området og langs kystslettene. Risproduksjonen har problemer med å dekke provinsens behov; ellers dyrkes grønnsaker og søtpoteter. Guangdong er Kinas største produsent av sukkerrør, som dyrkes i deltaområdene, på Leizhouhalvøya og langs hele kysten. Det avles også silkeorm, som ofte drives sammen med produksjon av morbær og oppdrett av fisk. De viktigste fruktene er bananer og appelsiner, samt i mindre grad ananas og kinaplommer. Andre salgsprodukter er gummi, kokosnøtter, jordnøtter, sisalhamp og pepper. De viktigste husdyrene er svin, storfe og fjærkre. Fiskefangstene (hvorav over 40 % er ferskvannsfisk) er Kinas største.

Mineralforekomstene er varierende, men reservene av jernmalm er blant Kinas største. Det elektriske energibehovet dekkes av vannkraft, varmekraft og kjernekraft (Dayabukta) samt importert kraft fra andre provinser.

Siden 1980-årene har det vært en voldsom vekst i eksportorientert arbeidsintensiv industriproduksjon. Det produseres en lang rekke ulike elektriske og elektroniske husholdningsapparater og kontorutstyr samt kjemikalier, medisiner, tekstiler og fødevarer. Veksten startet ved at monteringsfabrikker ble flyttet over fra Hongkong til Shenzhen. Senere har utviklingen spredt seg over hele Perleelvens deltaområde. I tillegg til hovedstaden Guangzhou har det vokst opp viktige industrisentra i Zhuhai, Jiangmen, «de fire små tigrene» Shunde, Nanhai, Zhongshan og Dongguan samt Shantou. Tungindustrien er begrenset utbygd og omfatter kun noen mindre stål- og jernverk i hovedstaden Guangzhou og i Shaoguan i nord. I den vestlige delen av provinsen er Zhanjiang og Maoming de industrielle sentrene med petroleumsraffineri, tekstilproduksjon, papirindustri og bearbeiding av mat- og drikkevarer.

Samferdselen er betydelig utbygd etter 1980. I Perleelvens deltaområde finnes flere flyplasser, store veier og havnefasiliteter enn i områder av tilsvarende størrelse ellers i Kina. En ny, moderne motorvei mellom Guangzhou og Hongkong forbinder industriområdene i deltaområdet med en ny stor containerhavn i Hongkong. Ny containerhavn er også utbygd i Shenzhen. Guangzhou er også forbundet med Hongkong med en ny høyhastighetsjernbane.

Området ble erobret av kinesiske styrker 214 e.Kr., men det var først på 1100-tallet at en omfattende kinesisk innvandring startet. Fra 1500-tallet fungerte provinsen på godt og vondt som Kinas viktigste kontaktområde med den vestlige verden. Europeisk dominans og innflytelse var sterkest i Guangdong. Det var også her at flere av de viktigste opprørerne mot keiserdynastiet hadde sin bakgrunn. Sun Yat-sen, som regnes for den kinesiske republikkens grunnlegger, hadde sitt fødested i provinsen. Den høye veksten er av ny dato. I perioden 1949-1978 la myndighetene relativt liten vekt på å utvikle økonomien da provinsen ble sett på som et frontlinjeområde. Etter at Kina innførte økonomiske reformer med åpningen av økonomien mot utlandet, har den økonomiske utviklingen vært formidabel og langt sterkere enn i resten av Kina. I 1979 ble Guangdong sammen med naboprovinsen Fujian som de første i Kina innvilget spesielle fleksible økonomiske og politiske virkemidler. Av de fire «spesielle økonomiske sonene» som ble opprettet 1980, ble tre lagt til Guangdong: Shenzhen ved Hongkong, Zhuhai ved Macao og Shantou hvor en stor andel av utenlandskineserne i Sørøst-Asia har sine røtter. Utviklingen skjøt ytterligere fart etter at Kinas daværende leder Deng Xiaping gjennom et historisk viktig besøk i provinsen 1992 introduserte en plan for at Guangdong skulle ta igjen NIØ-landene («de nylig industrialiserende landene» Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore) innen 2010.