(etter grenseelven Heilong Jiang), provins i Kina, Mandsjuria, Kinas nordligste og østligste provins, grenser i nord og øst til Russland, i sør til Jilin og i vest til Indre Mongolia; 431 767 km2 med 38 150 000 innb. (2004). Hovedstad: Harbin.

Topografisk kan provinsen inndeles i fire soner: Songnensletta, Sanjiangsletta, de sørøstlige fjellområdene og de nordlige fjellområdene.

Songnensletta (150–200 moh.) er en nordlig forlengelse av Den mandsjuriske slette (Dongbei Pingyuan), og omkranses i vest av fjellene Da Hinggan Ling), i nord av Hingganfjellene (Xiao Hinggan Ling) og i øst av Zhangguangcaifjellene. De sørøstlige fjellområdene (600–1000 moh.) består av flere parallelle fjellkjeder (hvorav Zhangguangcai og Laoye er de største), og de er de nordlige uløperne av Changbaifjellene. De nordlige fjellområdene omfatter hovedsaklig de delvis vulkanske Lille Hingganfjellene (600–1000 moh.) med siste utbrudd i 1720, og Yilehulifjellene.

Sanjiangsletta (50–200 moh.) omfatter den østligste delen av provinsen øst for fjellene. Den nordlige grensen mot Russland dannes av grenseelven Amur (Heilong Jiang), som med sin lengde og vannføring er blant Kinas aller største elver. Bielven Ussuri (Wusuli Jiang) danner den østlige grensen mot Russland. Amurs største bielv og provinsens viktigste vannvei er imidlertid Songhuaelva som drenerer Songnensletta. Derfra løper Songhuaelven mellom de nordlige og sørøstlige fjellområdene før den renner ut på Sanjiangsletta hvor den forener seg med Amur og Ussuri (derav navnet Sanjiang, 'tre elver').

Mesteparten av Heilongjiang har et temperert klima, med store årstidsvariasjoner. Vintrene er overalt svært kalde, spesielt i nord. Middeltemperatur i hovedstaden Harbin er –18,5 °C i januar og 22,5 °C i juli. Årlig nedbør i lavlandet er ca. 500 mm.

I det nordøstlige lavlandsområde på Sanjiangsletta, der elvene Amur, Songhua og Ussuri møtes, forvandles hele landet til sumpmark under regntiden om sommeren. Fjellene er i nord dekket av nåletrær, bl.a. lerk, mens vegetasjonen i de sørligere Changbaifjellene omfatter løvtrær som eik, asp og bjørk.

Han-kinesere utgjør 90 % av befolkningen. Det finnes en rekke etniske minoritetsgrupper.

Største gruppe er mandsju, som lever i den sørlige delen av provinsen, og som kulturelt er assimilert med kineserne. Andre grupper er koreanere (særlig i øst), mongoler, kui (kinesiske muslimer) oroqen og hezhen. Det finnes også mindre grupper av russere, spesielt i Harbin og langs Amur.

Provinsen er en av de mest urbaniserte i Kina, med ca. halvparten av befolkningen bosatt i byer. Størst er hovedstaden Harbin; andre viktige byer er QiqiharJixiDaqing og Yichun.

Siden åpningen av Kinas økonomi i 1980-årene har Heilongjiangs økonomi vokst langsommere enn gjennomsnittet i Kina. Provinsen har store naturressurser og har i hovedsak fungert som en leverandør av subsidiert energi og lavt prisede råvarer til industrien lengre sør.

Jordbruket er den mest lønnsomme delen av næringslivet, og er i større grad enn ellers i Kina organisert i statsbruk. Spesielt gjelder dette på Sanjiangsletta og langs Nenelven, hvor store områder er drenert og nydyrket etter 1949. Sanjiangsletta, som tidligere ble kalt «den store nordiske villmarken», er nå en del av de viktigste produksjonsområdene for vårhvete i Kina. Heilongjiang er ellers blant Kinas største produsenter av soyabønner, sukkerbete og lin. Andre jordbruksprodukter inkluderer mais, ris, poteter, hirse, durra, tobakk og solsikkefrø.

Store områder med beitemark er tatt i bruk for organisert oppdrett av storfe, hest, svin og sau. Bestanden av melkekyr er den største i Kina. Heilongjiang er også Kinas største produsent av tømmer.

Mineralressursene er rike. Kullfeltene ved Hegang, Jixi og Shuangyashan hører til de største i Kina. Oljefeltene ved Daqing stod en lang periode for nærmere halvparten av Kinas totale oljeproduksjon, men etter 2000 har produksjon avtatt kraftig på grunn av minskede reserver. Det finnes også forekomster av gull, kobber, bly, sink og grafitt.

Industrien er bygd sterkt ut siden 1949, men har betjent de sentrale myndigheters behov mer enn det lokale behov. Den omfatter verkstedindustri (Harbin, Qiqihar), kjemisk og petrokjemisk industri (Daqing, Harbin, Mudanjiang, Jiamusi), jern og stål (Qiqihar), treforedlingsindustri (Yichun), tekstilindustri (Mudanjiang, Jiamusi), papirindustri (Harbin, Mudanjiang, Jiamusi), sukkerraffinering (Harbin) og fødevareindustri.

Harbin er viktig kommunikasjonsknutepunkt med jernbaneforbindelse til Russland. En åpning av grensehandel over den kinesisk-russiske grensen etter 1985 har ført til vekst i grensebyene og i Harbin, men den har ikke betydd mye for provinsens økonomi generelt.

Heilongjiang var inntil 1800-tallet et lite utviklet steppe- og skogområde befolket av nomader. Russerne bygde et fort ved Amur (Heilong Jiang) 1650, og hadde frem til den russiske revolusjon 1917 kontroll over store områder. Det nordlige Mandsjuria var under kinesisk styre inntil Japan invaderte området 1931. Sovjetiske styrker okkuperte Mandsjuria for en kort periode på slutten av den annen verdenskrig. Etter bruddet mellom Kina og Sovjetunionen 1960, var det flere trefninger langs grensen.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.