Kinas befolkning

Kina er (tett fulgt av India) verdens folkerikeste land. I 2013 (Verdensbanken) er folketallet beregnet til 1 357 380 000 innbyggere (folketellingen 2000: 1 267 430 000; 1990: 1 133 682 500 innb.), hvilket utgjør drøye 20 % av Jordens totale folkemengde. Kina har gjennom hele sin historie hatt en tallrik befolkning. Folketallet var på slutten av Han-dynastiet, omkring år 2 e.Kr., oppgitt til 59,6 mill., fordelt på 12,2 mill. hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 4,87 personer. Under Song-dynastiet økte befolkningen til over 100 mill. på begynnelsen av 1100-tallet, før uår og fremmedstyre reduserte folkemengden. I 1381 hadde landet 59,9 mill. innb. fordelt på 10,6 mill. hushold med 5,62 personer i hvert. Fra 1400-tallet økte folketallet raskt, bare avbrutt av krig og naturkatastrofer på midten av 1600-tallet, og Kina hadde i 1762 mer enn 200 mill. innb. I 1803 var tallet økt til 302 mill. og i 1834 til 401 mill., før ufred, fremmedstyre og sult igjen reduserte befolkningsveksten. I 1950 var folketallet beregnet til 554 mill.

Før 1949 var både fødselshyppigheten og dødeligheten høy, og folketallet økte forholdsvis moderat. I det første tiår etter kommunistenes maktovertagelse holdt fødselsratene seg forholdsvis høye, mens dødeligheten ble betydelig redusert, hvilket resulterte i en økt naturlig befolkningstilvekst. Siden 1962 har Kina ført en meget aggressiv og intervensjonistisk befolkningspolitikk hvor formålet har vært å begrense tilveksten. Det oppmuntres til sene ekteskap og (fra 1982) ett barn per familie. Som følge av denne kampanjen for små barnetall har fødselshyppigheten gått sterkt ned i de siste tre tiårene, fra i gjennomsnitt 39 per 1000 i 1950-årene til 33 per 1000 i 1960-årene, 25 per 1000 i 1970-årene og 12,5 per 1000 i 2003.. Dødeligheten har samtidig fortsatt å minske, dog ikke i samme tempo, fra i gjennomsnitt 16 per 1000 i 1950-årene til 13 i 1960-årene, 8 i 1970-årene og 6,4 per 1000 i 2003. Den årlige naturlige befolkningstilvekst er følgelig blitt redusert, fra 2,3 % i 1950-årene til 2,0 % i 1960-årene, 1,7 % i 1970-årene og 0,6 % i 2003. Det forventes at folketallet vil øke frem til og med 2030, før det begynner å synke.

Den aktive befolkningspolitikken medfører at Kina i dag består av mange ett-barnsfamilier samtidig som andelen eldre øker kraftig. For eksempel er det ventet at antallet personer over 60 år i 2030 vil være 230 millioner. Den endrede alderssammensetningen vil medføre store fremtidige pensjons-, bolig- og helsepolitiske utfordringer for landet. Til den kinesiske befolkningen, men ikke medregnet i folketallet, regnes landsmenn i Hong Kong, Macao, Taiwan og de taiwansk-kontrollerte Kinmen og Matsu-øyene. Omkring 34 millioner kinesere lever i andre land og har status som oversjøiske kinesere. I perioden 1500- til 1800-tallet utvandret mange til Sørøst-Asia. I dag omfatter deres etterkommere majoriteten av befolkningen i Singapore og et betydelig mindretall i Indonesia, Filippinene, Thailand, Vietnam og Malaysia. I nyere tid har kinesere utvandret til land over hele verden; de fleste til USA, Canada, Australia og andre vestlige land.

Myndighetene bruker betegnelsen kineser om enhver person uavhengig av etnisitet som er hjemmehørende innenfor Kinas grenser. Imidlertid omfatter kinesere en rekke ulike etniske og språklige grupper. Majoritetsbefolkningen kalles han-kinesere (egentlig bare: han) og utgjør 91,5 % av folket (2000). 56 etniske grupper har status som nasjonal minoritet, og teller til sammen 106,4 mill. mennesker (2000). Mange av dem er bosatt i strategiske grenseområder som samtidig er rike på naturressurser. De sentrale myndighetene har ført en aktiv bosettingspolitikk for å befolke minoritetsområdene. I dag er han-kineserne i flertall i alle provinser og autonome regioner bortsett fra Xinjiang og Tibet.

Mange regioner og fylker med nasjonale minoriteter har autonom status med visse politiske og kulturelle rettigheter. Fem autonome regioner er opprettet for noen av de største minoritetene: Indre Mongolia (Nei Mongol) for mongolene, Guangxi for zhuangene, som etnisk er i slekt med folket i Thailand, Xinjiang for de tyrkisk-talende uigurene, Ningxia for hui-folket, som er etterkommere av han-kinesere som ble omvendt til islam på 700-tallet, og Tibet (kin: Xizang) for tibetanerne. Andre store folkegrupper er: i Nordøst-Kina mandsjuene, som erobret Kina på 1600-tallet, men som nå i stor grad er assimilert i det han-kinesiske samfunn, og koreanere som har emigrert til Mandsjuria i århundrer; i Sør-Kina miao, som er i slekt med fjellfolkene i Indokina og som hovedsakelig lever i fjellområdene i Guizhou og Hunan, videre tujia, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i grenseområdene mellom Hunan, Hubei og Sichuan, og li, som lever i det indre av øya Hainan; i Sørvest-Kina yi, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i Yunnan og det sørlige Sichuan, og fjellfolkene yao og dai som begge er i slekt med thai-folket; i Nordvest-Kina kasakher som er tyrkiskspråklig. I Guangdong og Fujian lever gruppen hakka, som til tross for egen kultur og eget språk, ikke anerkjennes som nasjonal minoritet. All politisk virksomhet med løsrivelse fra Kina som mål, er strengt forbudt. Likevel arbeider tibetanerne og de etniske minoritetene i Xinjiang for løsrivelse. En tibetansk eksilregjering under ledelse av Dalai Lama holder til i India, mens det i 1990-årene fant det sted flere voldelige episoder i Xinjiang. Også i Indre Mongolia har det vært isolerte tilfeller av separatismeaktivitet.

Myndighetene bruker betegnelsen kineser om enhver person uavhengig av etnisitet som er hjemmehørende innenfor Kinas grenser. Imidlertid omfatter kinesere en rekke ulike etniske og språklige grupper. Majoritetsbefolkningen kalles han-kinesere (egentlig bare: han) og utgjør 91,5 % av folket (2000). 56 etniske grupper har status som nasjonal minoritet, og teller til sammen 106,4 mill. mennesker (2000). Mange av dem er bosatt i strategiske grenseområder som samtidig er rike på naturressurser. De sentrale myndighetene har ført en aktiv bosettingspolitikk for å befolke minoritetsområdene. I dag er han-kineserne i flertall i alle provinser og autonome regioner bortsett fra Xinjiang og Tibet.

Mange regioner og fylker med nasjonale minoriteter har autonom status med visse politiske og kulturelle rettigheter. Fem autonome regioner er opprettet for noen av de største minoritetene: Indre Mongolia (Nei Mongol) for mongolene, Guangxi for zhuangene, som etnisk er i slekt med folket i Thailand, Xinjiang for de tyrkisk-talende uigurene, Ningxia for hui-folket, som er etterkommere av han-kinesere som ble omvendt til islam på 700-tallet, og Tibet (kin: Xizang) for tibetanerne. Andre store folkegrupper er: i Nordøst-Kina mandsjuene, som erobret Kina på 1600-tallet, men som nå i stor grad er assimilert i det han-kinesiske samfunn, og koreanere som har emigrert til Mandsjuria i århundrer; i Sør-Kina miao, som er i slekt med fjellfolkene i Indokina og som hovedsakelig lever i fjellområdene i Guizhou og Hunan, videre tujia, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i grenseområdene mellom Hunan, Hubei og Sichuan, og li, som lever i det indre av øya Hainan; i Sørvest-Kina yi, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i Yunnan og det sørlige Sichuan, og fjellfolkene yao og dai som begge er i slekt med thai-folket; i Nordvest-Kina kasakher som er tyrkiskspråklig. I Guangdong og Fujian lever gruppen hakka, som til tross for egen kultur og eget språk, ikke anerkjennes som nasjonal minoritet. All politisk virksomhet med løsrivelse fra Kina som mål, er strengt forbudt. Likevel arbeider tibetanerne og de etniske minoritetene i Xinjiang for løsrivelse. En tibetansk eksilregjering under ledelse av Dalai Lama holder til i India, mens det i 1990-årene fant det sted flere voldelige episoder i Xinjiang. Også i Indre Mongolia har det vært isolerte tilfeller av separatismeaktivitet.

• Religion
• Språk