Kinas befolkning

Kina er, tett fulgt av India, verdens folkerikeste land. I 2013 ble folketallet av Verdensbanken beregnet til 1 357 380 000 innbyggere. (Folketellingene i 2000 og 1990 viste henholdsvis 1 267 430 000 og 1 133 682 500 innbyggere.) Dette utgjør drøye 20 prosent av Jordens totale folkemengde.

Kina har gjennom hele sin historie hatt en tallrik befolkning. Folketallet var på slutten av Han-dynastiet, omkring år 2 evt., oppgitt til 59,6 millioner fordelt på 12,2 millioner hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 4,87 personer.

Under Song-dynastiet økte befolkningen til over 100 millioner på begynnelsen av 1100-tallet, før uår og fremmedstyre reduserte folkemengden. I 1381 hadde landet 59,9 millioner innbyggere fordelt på 10,6 millioner hushold med 5,62 personer i hvert. Fra 1400-tallet økte folketallet raskt, bare avbrutt av krig og naturkatastrofer på midten av 1600-tallet. Kina hadde i 1762 mer enn 200 millioner innbyggere. I 1803 var tallet økt til 302 millioner og i 1834 til 401 millioner, før ufred, fremmedstyre og sult igjen reduserte befolkningsveksten. I 1950 ble folketallet beregnet til 554 millioner.

Før 1949 var både fødselshyppigheten og dødeligheten høy, og folketallet økte forholdsvis moderat. I det første tiåret etter kommunistenes maktovertagelse holdt fødselsratene seg forholdsvis høye mens dødeligheten ble betydelig redusert, hvilket resulterte i en økt naturlig befolkningstilvekst. Siden 1962 har Kina ført en meget aggressiv og intervensjonistisk befolkningspolitikk hvor formålet har vært å begrense tilveksten. Det oppmuntres til sene ekteskap, og fra 1982 ett barn per familie. Som følge av denne kampanjen for små barnetall har fødselshyppigheten gått sterkt ned i de siste tre tiårene, fra i gjennomsnitt 39 per 1000 innbyggere i 1950-årene til 33 per 1000 i 1960-årene, 25 per 1000 i 1970-årene og 12,5 per 1000 i 2003.

Dødeligheten har samtidig fortsatt å minske, dog ikke i samme tempo, fra i gjennomsnitt 16 per 1000 i 1950-årene til 13 i 1960-årene, 8 i 1970-årene og 6,4 per 1000 i 2003. Den årlige, naturlige befolkningstilveksten er følgelig blitt redusert, fra 2,3 prosent i 1950-årene til 2,0 prosent i 1960-årene, 1,7 prosent i 1970-årene og 0,6 prosent i 2003. Det forventes at folketallet vil øke frem til og med 2030, før det begynner å synke.

Den aktive befolkningspolitikken medfører at Kina i dag består av mange ettbarnsfamilier samtidig som andelen eldre øker kraftig. For eksempel er det ventet at antallet personer over 60 år i 2030 vil være 230 millioner. Den endrede alderssammensetningen vil medføre store fremtidige pensjons-, bolig- og helsepolitiske utfordringer for landet.

Til den kinesiske befolkningen, men ikke medregnet i folketallet, regnes landsmenn i Hong Kong, Macao, Taiwan og de taiwansk-kontrollerte Kinmen og Matsu-øyene. Omkring 34 millioner kinesere lever i andre land og har status som oversjøiske kinesere. I perioden 1500– til 1800-tallet utvandret mange til Sørøst-Asia. I dag omfatter deres etterkommere majoriteten av befolkningen i Singapore og et betydelig mindretall i Indonesia, Filippinene, Thailand, Vietnam og Malaysia. I nyere tid har kinesere utvandret til land over hele verden – de fleste til USA, Canada, Australia og andre vestlige land.

Myndighetene bruker betegnelsen kineser om enhver person som er hjemmehørende innenfor Kinas grenser, uavhengig av etnisitet. Imidlertid omfatter kinesere en rekke ulike etniske og språklige grupper. Majoritetsbefolkningen kalles han-kinesere (egentlig bare han) og utgjør i 2000 91,5 prosent av folket. 56 etniske grupper har status som nasjonale minoriteter, og teller i 2000 til sammen 106,4 millioner mennesker. Mange av dem er bosatt i strategiske grenseområder som samtidig er rike på naturressurser. De sentrale myndighetene har ført en aktiv bosettingspolitikk for å befolke minoritetsområdene. I dag er han-kineserne i flertall i alle provinser og autonome regioner bortsett fra Xinjiang og Tibet.

Mange regioner og fylker med nasjonale minoriteter har autonom status med visse politiske og kulturelle rettigheter. Fem autonome regioner er opprettet for noen av de største minoritetene: Indre Mongolia (Nei Mongol) for mongolene, Guangxi for zhuangene, som etnisk er i slekt med folket i Thailand, Xinjiang for de tyrkisk-talende uigurene, Ningxia for hui-folket, som er etterkommere av han-kinesere som ble omvendt til islam på 700-tallet, og Tibet (kinesisk Xizang) for tibetanerne. Andre store folkegrupper er:

  • I Nordøst-Kina mandsjuene, som erobret Kina på 1600-tallet, men som nå i stor grad er assimilert i det han-kinesiske samfunn, og koreanere som har emigrert til Mandsjuria i århundrer.
  • I Sør-Kina miao, som er i slekt med fjellfolkene i Indokina og som hovedsakelig lever i fjellområdene i Guizhou og Hunan, videre tujia, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i grenseområdene mellom Hunan, Hubei og Sichuan, og li, som lever i det indre av øya Hainan.
  • I Sørvest-Kina yi, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppen og lever i Yunnan og det sørlige Sichuan, og fjellfolkene yao og dai som begge er i slekt med thaifolket.
  • I Nordvest-Kina tyrkiskspråklige kasakher.
  • I Guangdong og Fujian lever gruppen hakka, som til tross for egen kultur og eget språk ikke anerkjennes som nasjonal minoritet.

All politisk virksomhet med løsrivelse fra Kina som mål er strengt forbudt. Likevel arbeider tibetanerne og de etniske minoritetene i Xinjiang for løsrivelse. En tibetansk eksilregjering under ledelse av Dalai Lama holder til i India, mens det i 1990-årene fant sted flere voldelige episoder i Xinjiang. Også i Indre Mongolia har det vært isolerte tilfeller av separatismeaktivitet.

Innbyggere i 2002
Shanghai 9 838 400
Beijing 7 441 000
Tianjin 5 095 900
Wuhan 4 488 900
Guangzhou 4 154 800
Shenyang 3 981 000
Chongqing 3 934 200
Nanjing 2 822 100
Harbin 2 672 100
Xi'an 2 589 000
Folkeslag Viktigste bosetningsområder Innbyggere i 2000
zhuangzi Guangxi, Yunnan og Guangdong 16 178 811
mandsjuer Liaoning, Hebei, Heilongjiang, Jilin, Indre Mongolia, Beijing 10 682 262
hui Ningxia, Gansu, Henan, Xinjiang, Qinghai, Yunnan, Hebei, Shandong, Anhui, Liaoning, Beijing, Indre Mongolia, Tianjin, Heilongjiang, Shaanxi, Guizhou, Jilin, Jiangsu, Sichuan 9 816 805
miao Guizhou, Hunan, Yunnan, Guangxi, Chongqing, Hubei, Sichuan 8 940 116
uigurer Xinjiang 8 399 393
yi Yunnan, Sichuan, Guizhou 7 762 272
tujia Hunan, Hubei, 5 704 200
mongoler Indre Mongolia, Liaoning, Jilin, Hebei, Heilongjiang, Xinjiang, 5 813 947
tibetanere Tibet, Sichuan, Qinghai, Gansu, Yunnan 5 416 012
bouyei Guizhou 2 971 460
dong Guizhou, Hunan, Guangxi 2 960 293
yao Guangxi, Hunan, Yunnan, Guangdong 2 637 421
koreanere Jilin, Heilongjiang, Liaoning 1 923 842
bai Yunnan, Guizhou, Hunan 1 858 063
hani Yunnan 1 439 673
kasakher Xinjiang 1 250 458
li Hainan 1 247 814
dai Yunnan 1 158 989
she Fujian, Zhejiang, Jiangxi, Guangdong 709 592
lisu Yunnan, Sichuan 634 912
gelao Guizhou 579 357
dongxiang Gansu, Xinjiang 513 805
lahu Yunnan 453 705
shui Guizhou, Guangxi 406 902
va Yunnan 396 610
naxi Yunnan 308 839
qiang Sichuan 306 072
tu Qinghai, Gansu 241 198
mulam Guangxi 207 352
xibe Liaoning, Xinjiang 188 824
kirgisere Xinjiang 160 823
daur Indre Mongolia, Heilongjiang 132 394
jingpo Yunnan 132 143
maonan Guangxi 107 166
salar Qinghai 104 503
blang Yunnan 91 882
tadsjiker Xinjiang 41 028
achang Yunnan 33 936
pumi Yunan 33 600
evenker Indre Mongolia 30 505
nu Yunnan 28 759
jing Guangxi 22 517
jino Yunnan 20 899
de'ang Yunnan 17 935
bonan Gansu 16 505
russere Xingjiang, Heilongjiang 15 609
yugur (jugur) Gansu 13 719
usbeker Xinjiang 12 370
moinba Tibet 8 923
oroken Heilongjiang, Indre Mongolia 8 196
drung Yunnan 7 426
tatarer Xinjiang 4 890
hezhen Heilongjiang 4 640
gaoshan (Taiwans urbefolkning) Fujian 4 461
lhoba Tibet 2 965

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.