Kinas befolkning

Kina har gjennom hele sin historie hatt en tallrik befolkning. Folketallet var på slutten av Han-dynastiet, omkring år 2 evt., oppgitt til 59,6 millioner fordelt på 12,2 millioner hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 4,87 personer.

Under Song-dynastiet økte befolkningen til over 100 millioner på begynnelsen av 1100-tallet, før uår og fremmedstyre reduserte folkemengden. I 1381 hadde landet 59,9 millioner innbyggere fordelt på 10,6 millioner hushold med 5,62 personer i hvert. Fra 1400-tallet økte folketallet raskt, bare avbrutt av krig og naturkatastrofer på midten av 1600-tallet. Kina hadde i 1762 mer enn 200 millioner innbyggere. I 1803 var tallet økt til 302 millioner og i 1834 til 401 millioner, før ufred, fremmedstyre og sult igjen reduserte befolkningsveksten. I 1950 ble folketallet beregnet til 554 millioner.

Før 1949 var både fødselshyppigheten og dødeligheten høy, og folketallet økte forholdsvis moderat. I det første tiåret etter at Folkerepublikken Kina ble etablert (1949) var den årlige befolkningsveksten om lag 2 prosent. Siden tidlig 1970-tall har det vært ført en aktiv familieplanleggingspolitikk, med oppmuntring til sene ekteskap og fra 1979 til 2015 ett barn per familie, med unntak av nasjonale minoriteter. Som følge av denne politikken for små barnetall har fødselshyppigheten gått sterkt ned i de siste tre tiårene, fra i gjennomsnitt 39 per 1000 innbyggere i 1950-årene til 33 per 1000 i 1960-årene, 25 per 1000 i 1970-årene, 12,5 per 1000 i 2003 og 12,1 per 1000 i 2018. Dødeligheten har samtidig fortsatt å minske, dog ikke i samme tempo, fra i gjennomsnitt 16 per 1000 i 1950-årene til 13 i 1960-årene, 8 i 1970-årene og 6,4 per 1000 i 2003. Den årlige, naturlige befolkningstilveksten er følgelig blitt redusert, fra 2,3 prosent i 1950-årene til 2,0 prosent i 1960-årene, 1,7 prosent i 1970-årene, 0,6 prosent i 2003 og 0,37 prosent i 2018. Det forventes at folketallet vil øke fram til og med 2030, før det begynner å synke.

Kina i dag består av mange ettbarnsfamilier, samtidig som andelen eldre øker kraftig. For eksempel er det ventet at antallet personer over 60 år i 2030 vil være 230 millioner. Den endrede alderssammensetningen er utfordrende med hensyn til både pensjon, helse og arbeidsliv.

Fra 2015 har myndighetene gått bort fra ettbarnspolitikken, delvis grunna bekymring for en raskt aldrende befolkning. Fødselsraten har imidlertid vært ganske stabil i Kina siden midten av 1990-tallet, og er cirka 1,7 barn per kvinne (2019). Muligheten for god utdanning og sosial mobilitet som ett (eller få) barn per familie gir, kombinert med en bedre utbygd velferdsstat med hensyn til utdanning, helse og pensjon, vil trolig holde fødselsraten lav også i framtida.

Til den kinesiske befolkningen, men ikke medregnet i folketallet, regnes landsmenn i Hong Kong, Macao, Taiwan og de taiwansk-kontrollerte Kinmen og Matsu-øyene. Omkring 34 millioner kinesere lever i andre land og har status som oversjøiske kinesere. I perioden 1500- til 1800-tallet utvandret mange til Sørøst-Asia. I dag omfatter deres etterkommere majoriteten av befolkningen i Singapore og et betydelig mindretall i Indonesia, Filippinene, Thailand, Vietnam og Malaysia. I nyere tid har kinesere utvandret til land over hele verden – de fleste til USA, Canada, Australia og andre vestlige land.

Kineser er enhver person som er hjemmehørende innenfor Kinas grenser, uavhengig av etnisitet. Imidlertid omfatter kinesere en rekke ulike etniske og språklige grupper. Majoritetsbefolkningen kalles han-kinesere (egentlig bare "han") og utgjør 91,5 prosent av folket (2010). I dag er han-kineserne i flertall i alle provinser og autonome regioner bortsett fra Xinjiang og Tibet.

56 etniske grupper har status som nasjonale minoriteter, og utgjør 8,5 prosent av folketallet (2010). Mange av dem er bosatt i strategisk viktige grenseområder som samtidig er rike på naturressurser.

Mange regioner og provinser med nasjonale minoriteter har autonom status med visse politiske og kulturelle rettigheter. Fem autonome regioner er opprettet for noen av de største minoritetene: Indre Mongolia (Nei Mongol) for mongolene, Guangxi for zhuangene, som etnisk er i slekt med folket i Thailand, Xinjiang for de tyrkisk-talende uigurene, Ningxia for hui-folket, som er etterkommere av han-kinesere som ble omvendt til islam på 700-tallet, og Tibet (kinesisk Xizang) for tibetanerne.

Andre store folkegrupper:

• I Nordøst-Kina mandsjuene, som erobret Kina på 1600-tallet, men som nå i stor grad er assimilert i det han-kinesiske samfunn, og koreanere som har emigrert til Mandsjuria i århundrer.
• I Sør-Kina miao, som er i slekt med fjellfolkene i Indokina og som hovedsakelig lever i fjellområdene i Guizhou og Hunan, videre tujia, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppe og lever i grenseområdene mellom Hunan, Hubei og Sichuan, og li, som lever i det indre av øya Hainan.
• I Sørvest-Kina yi, som tilhører den tibeto-burmanske språkgruppen og lever i Yunnan og det sørlige Sichuan, og fjellfolkene yao og dai som begge er i slekt med thaifolket.
• I Nordvest-Kina tyrkiskspråklige kasakher.
• I Guangdong og Fujian lever folkegruppen hakka, som ikke regnes som nasjonal minoritet.

• religion i Kina
• språk i Kina
• Kinas historie

• National Bureau of Statistics of China, 2010 Population Census