Fridtjof Nansen (fotomontasje). Av /Norsk Polarinstitutt. Begrenset gjenbruk

Fridtjof Nansen

Faktaboks

Fridtjof Nansen
Født
10. oktober 1861, Aker
Død
13. mai 1930, Polhøgda, Lysaker, Bærum

Fridtjof Nansen fotografert av Anders Beer Wilse 1925.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nordkalotten med inntegning av to av Nansens mest kjente ekspedisjoner. Skiferden over Grønland i 1888 og Nansens og Hjalmar Johansens skiferd mot Nordpolen der de måtte snu på 86° 14ʹ (Nansens måling) og turen sørover til Zemlja Frantsa Iosifa i 1895 er markert med grønt. Frams rute gjennom nordostpassasjen og driften med polarisen 1893–96 er markert med rødt.

Av /Store norske leksikon ※.
Marsjen over innlandsisen på Grønland, august-september 1888.
Av /"fotograf: Fridtjof Nansen / eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_3b057".

Artikkelstart

Fridtjof Nansen er en av Norges mest allsidige og internasjonalt berømte personer gjennom tidene. Han var en banebrytende naturforsker, polarekspedisjonsleder, forfatter og kunstner, diplomat og filantrop. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1922 og er en av landets mest dekorerte personer.

Forskerutdannelse

Fridtjof Nansen fotografert 1896 på Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), en russisk øygruppe i Polhavet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nansen ble født i 1861 i Aker (i dag en del av Oslo). Han begynte å studere i 1880, og var konservator ved Bergens Museum i årene 1882–1887. I 1888 tok han doktorgrad på en avhandling om oppbygningen av sentralnervesystemet hos slimålen. Avhandlingen var forut for sin tid, og Nansen regnes som en av opphavsmennene til vår tids teorier om nervesystemets oppbygning. Han utnyttet sine erfaringer fra et studieopphold i 1886 ved den zoologiske stasjon i Napoli da han foreslo at det ble opprettet biologiske stasjoner i Bergen og Drøbak.

1888: På ski over Grønland

I 1888 ledet Nansen den første ekspedisjonen til å gå tvers over Grønland. Foruten ham selv bestod ekspedisjonen av Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen og samene Samuel J. Balto og Ole Nilsen Ravna. Kryssingen gikk fra østkysten til vestkysten, relativt langt sør på øya.

Gruppen dro fra Island i selfangeren Jason 4. juni 1888 og forlot fartøyet utenfor Sermilikfjorden på Grønlands østkyst 17. juli i to båter. De ble sittende fast i isen, drev langt sørover og holdt på å omkomme, men klarte til slutt å ta seg inn til land på 61° 38ʹ. Herfra rodde de nordover til Umivik på 64° 23ʹ, hvorfra de startet 15. august. Etter en slitsom tur nådde de bunnen av Ameralikfjorden på vestkysten 29. september. Da var siste skip gått, og de måtte overvintre i Nuuk (Godthåb) til mai 1889.

Nansens bøker om ferden

Nansen har skildret ekspedisjonen i bestselgeren På ski over Grønland (1890) og beskrevet inuittenes liv og seder i Eskimoliv (1891). Etter hjemkomsten ble Nansen konservator ved Universitetet i Oslo.

1893–1896: Fram-ekspedisjonen mot Nordpolen

Grønlandsferden var for Nansen forskolen til en langt større oppdagerferd. Etter funn av rester fra Jeannette-ekspedisjonen hadde Henrik Mohn fremsatt teorien om at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland. Nansen foreslo på grunnlag av dette å la seg drive med isen i et spesialkonstruert fartøy, for om mulig å passere Nordpolen. Planen ble møtt med atskillig skepsis fra utenlandske polarforskere. Stortinget bevilget et bidrag til ekspedisjonen, resten ble gitt av kong Oscar 2 og en gruppe privatpersoner. Colin Archer bygde så fartøyetetter Nansens utkast, fartøyet fikk navnet Fram. Selv om ekspedisjonen aldri nådde Nordpolen kom den lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon.

24. juni 1893 dro Fram-ekspedisjonen fra Oslo over Vardø med 13 mann om bord, der skipsføreren var tidligere nevnte Otto Sverdrup. Skipet fulgte kysten av Sibir østover og kom 22. september inn i isen på 78° 50ʹ nordlig bredde og 133° 37ʹ østlig lengde, hvor det frøs fast. Med drivisen ble skipet så ført langsomt mot nordvest. På 84° 4ʹ nordlig bredde og 102° østlig lengde forlot Nansen og løytnant Hjalmar Johansen 14. mars 1895 Fram, for å forsøke å nå Nordpolen ved hjelp av ski og hundesleder. 7. april nådde de etter store anstrengelser 86° 4ʹ nordlig bredde (etter Nansens opprinnelige beregning 86° 14ʹ nordlig bredde), lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon. På ferden tilbake var de flere ganger i livsfare, men nådde 15. august frem til Frans Josef land, hvor de overvintret i en stein- og jordhule de laget med det de hadde for hånden. 19. mai 1896 brøt de opp, og en måned senere var de så heldige å støte på Frederick Jacksons ekspedisjon, hvis skip brakte dem til Vardø. Hit kom de 13. august, en uke før Fram nådde land ved Skjervøy.

Nasjonalhelt

I Norge ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, og hans foredragsturneer i Europa og Amerika ble rene triumftog; han ble overøst med æresbevisninger. Hans malende og djerve skildringer av ferden i Fram over Polhavet (1897) er oversatt til en rekke språk.

Vitenskapelig forskning

Nansen brakte hjem en helt ny oppfatning av nordpolbassenget, og hans ekspedisjon er blitt stående i historien som den viktigste og dristigste av alle polarekspedisjoner. Ekspedisjonens vitenskapelige materiale ble bearbeidet av Nansen og andre fagmenn og offentliggjort i The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 (seks bind., 1900–1906). Dette verket har vært av uvurderlig betydning for oseanografisk og arktisk-naturvitenskapelig forskning. I 1897 ble Nansen utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Han var særlig interessert i oseanografi, og han ble her en foregangsmann av internasjonal rang.

Hans første deltagelse i havforskningstokt var med Michael Sars, da skipet foretok sitt prøvetokt i Norskehavet i 1900. Nansen gikk i spissen for å organisere havforskningen og foreslo at det ble opprettet en internasjonal kommisjon for systematisk havforskning, Det internasjonale havforskningsråd. Denne institusjonen trådte i virksomhet i 1902 med hovedsete i København, men det tilknyttede Sentrallaboratoriet i Oslo ble bestyrt av Nansen selv i årene 1902–1908. Her forfulgte han et mål om å gjøre oseanografien til en eksakt vitenskap. Han ville påvise sirkulasjonsprosessen i havet, hvilken innflytelse denne har på andre fysiske og biologiske forhold og finne lovene for denne. Nansen bearbeidet det oseanografiske materialet fra en rekke ekspedisjoner, først og fremst fra Fram-ekspedisjonen og fra en ferd med sin egen yacht Veslemøy til farvannene vest og nord for Spitsbergen i 1912, men også fra andre forskeres ferder. Disse arbeidene inneholder en hel del nye og grunnleggende betraktninger. I spesielle avhandlinger behandlet han også forskjellige problemer i den alminnelige oseanografi.

Sammen med sin medarbeider Bjørn Helland-Hansen utgav Nansen først en mindre oversikt over Die norwegischen hydrographischen Untersuchungen im Nordmeere (1906) og storverket The Norwegian Sea, Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904 (1906). Her er det blant annet presentert en rekke meget interessante og iøynefallende lovmessige overensstemmelser mellom forskjellige oseanografiske, meteorologiske og biologiske fenomener. Nansen studerte også inngående havbunnens, kystens og havoverflatens former i de arktiske strøk, særlig problemet om strandflaten. I boken Nord i tåkeheimen (1911) gjennomgår han kritisk kildene til kulturfolkenes kjennskap til Jordens nordlige strøk ned gjennom tidene. Mest oppsikt vakte det at han påviste at sagaens beretning om Leiv Eiriksson og vinlandsferden i den grad er gjennomvevd med eventyrtrekk at det blir lite tilbake. I En ferd til Spitsbergen (1920) forteller han om toktet med Veslemøy i 1912.

Videre må det også nevnes en studie over landformene i Norge hvor Nansen med stor konsekvens gjennomfører prinsippet om isostasien, likevekten i jordskorpen (The Earth's Crust, Its Surface Forms, and Isostatic Adjustment, 1928, utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo). I sine Vinlands-studier kom Nansen også inn på spørsmålet om hvorvidt grunnen til at de norske bygdene på Grønland gikk under kunne ligge i at klimaet ble forverret på 1300-tallet (Klimavekslinger i Nordens historie, 1925, utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, Klimavekslinger i historisk og postglacial tid, 1926, utgitt samme sted).

I 1913 reiste han gjennom Ishavet til munningen av Jenisej, opp denne elven til Krasnojarsk og med jernbanen frem og tilbake til Vladivostok (Gjennem Sibirien, 1914). Hans klare og logiske fremstilling støttes i alle disse arbeider av en mengde tegninger som foruten å være teknisk gode også vitner om fin formsans og dyp naturfølelse. Med Friluftsliv (1916) ville han vekke ungdommens lyst til å ferdes i fjell og mark. Sitt grunnsyn på naturen og sin livsoppfatning, som bygger på dette, sammenfattet han i en avhandling om Videnskap og moral. Denne ble opprinnelig holdt som foredrag da han i 1907 tiltrådte som president for The Social and Political Education League i London og ble trykt i Samtiden for 1908.

Nansen involverer seg i utenrikspolitikken

Armensk frimerke av Fridtjof Nansen fra 2011

I 1905 klarte Nansen, på et kritisk tidspunkt, å tale Norges sak i Europa, og hans Norge og foreningen med Sverige fikk stor betydning ved å rettlede den offentlige opinionen i utlandet. Han medvirket personlig ved forhandlingene som i 1905 ble ført med den danske prins Carl om å bli konge i Norge. I årene 1906–1908 var han Norges første sendemann i London. I 1908 tiltrådte han igjen sitt professorat i Oslo. I 1915 ble Nansen president for Norges Forsvarsforening. Nansen tok i en artikkel i Samtiden i januar 1917 til orde for forskjellige foranstaltninger, blant annet sikring av landets forsyninger, og rasjonering. Det ble nødvendig å komme til en ordning med USA så landets forsyning kunne sikres. Nansen tok imot vervet som leder for den norske forhandlingsdelegasjonen.

Humanitært arbeid

Fotografi fra omkring 1921/22, da Fridtjof Nansen på oppfordring fra Folkeforbundet ledet hjelpearbeidet mot hungersnøden i Russland.

Statue av Fridtjof Nansen i Jerevan, Armenia.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Faksimile fra Aftenposten 19. mai 1930. Utsnitt fra forsiden av morgennummret i forbindelse med Fridtjof Nansens bisettelse, som fant sted 17. mai 1930 om ettermiddagen, fra Universitetets aula i Oslo.
/Aftenposten.

Fra 1920 til sin død i 1930 var Nansen medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet, der han kom til å spille en fremtredende rolle. I mai 1920 påtok han seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen, som ble utført med minimalt administrativt apparat og lave omkostninger. Da han i august 1921 tok opp arbeidet mot hungersnøden i Russland, skjedde det i forståelse med en rekke humanitære organisasjoner. Nansen ble utnevnt til høykommissær for Den internasjonale komité for hjelp til Russland (CISR), som Røde Kors hadde tatt initiativet til, og han inngikk en avtale med myndighetene i landet om gjennomføringen. CISR fikk snart navnet Nansenmisjonen, men komitéen fikk liten støtte fra andre nasjoner. Det hjelpearbeidet Nansen ledet, kom til å få særlig betydning for befolkningen i Volgadistriktet og i Ukraina, mens en amerikansk aksjon ble satt inn i andre sultområder. Nansen tok initiativ til en ordning med identitetskort fra Folkeforbundet til statsløse flyktninger etter første verdenskrig, kalt Nansen-pass, som ble innført i 1922.

I august 1921 påtok Nansen seg en annen humanitær oppgave, nemlig å hjelpe rundt to millioner russiske flyktninger. Arbeidet for fordrevne og flyktninger la fra da av beslag på det meste av hans arbeidskraft. Vinteren 1921–1922 organiserte han utvekslingen av flere hundre tusen grekere og tyrkere. Fra mange kanter av verden kom det bønn om at Nansen måtte yte hjelp til befolkningsgrupper i nød; hans humanitære innsats var enestående. Politiske og administrative hindringer vanskeliggjorde arbeidet og slet på hans krefter.

I 1922 ble Nansen tildelt Nobels fredspris, og den danske forlagsbokhandler Christian Erichsen gav samtidig en pengesum tilsvarende prisbeløpet (122 000 kroner). Nansen brukte midlene i sitt humanitære arbeid, først og fremst i Ukraina. Fra 1925 var det særlig armenske flyktninger han arbeidet for. Han gikk inn for en repatriering av armenere og søkte å arbeide for et fritt og uavhengig Armenia. Gjennom sitt virke oppnådde han sterk sympati i det armenske folk.

I siste halvdel av 1920-årene ble Nansen også en av lederne for et internasjonalt prosjekt som tok sikte på å undersøke de arktiske områder med luftskip. Planen lot seg ikke virkeliggjøre og ble oppgitt da Nansen døde.

I norsk innenrikspolitikk ble det gjort flere forsøk på å engasjere Nansen, som vegret seg for tilknytning til noe enkelt politisk parti. Hans navn ble knyttet til opprettelsen av Fedrelandslaget i årene 1924–1925 fordi han mente at det var behov for en tverrpolitisk bevegelse som kunne samle ungdommen. I tillegg til sine mange andre gjøremål arbeidet Nansen like til det siste med vitenskapelige oppdrag.

Utgivelser

Fridtjof Nansen poserte til en byste laget av billedhugger Fausta Vittoria Mengarini i 1929. Gipsoriginalen til bysten står på Frammuseet på Bygdøy i Oslo

Av /Nasjonalbiblioteket.

Fridtjof Nansen utgav en lang rekke avhandlinger, reisebeskrivelser, foredrag og debattinnlegg. Et utvalg av artikler og taler, Nansens røst, ble utgitt i 1942. Hans dagbok fra 1905 ble utgitt i 1955. Et utvalg av hans verker utkom i samlet utgave i forbindelse med 100-årsdagen for hans fødsel i 1961–1962. Hans brev ble utgitt av Steinar Kjærheim i fem bind i perioden 1961–1978. I 1956 ble det av Fram-komiteen reist en statue av Nansen i bronse, utført av Finn Eriksen, ved FramhusetBygdøy. Den ble i 1964 flyttet til Holmenkollbakken i Oslo. Det er også en portrettbyste, utført av Gustav Vigeland, ved Frøen i Oslo der han vokste opp, samt tre byster/relieffer andre steder i byen. Kjent er også en karikatur utført av Olaf Gulbransson. Det er skrevet flere biografier om Fridtjof Nansen.

Familieforhold

Fridtjof Nansen var sønn av overrettssakfører Baldur Frithjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Bølling (1823–1877), niese av Herman Wedel Jarlsberg. Han ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen i Aker (der Frognerparken i Oslo nå ligger). Sommeren 1889 giftet han seg med Eva Sars som han hadde møtt på skitur i Nordmarka året før. Hun var allerede da en kjent og populær romansesangerinne; via henne var han svoger til Ernst Sars og Thorvald Lammers.

Paret bodde først i en nybygd dragestilvilla i Svartebukta ved Lysakerfjorden. Nansen hadde tilbrakt mye tid som barn hos sin mors familie på Fornebo gård slik at han var godt kjent i området. Villaen ble døpt Godthaab av Bjørnstjerne Bjørnson etter tettstedet på Grønland hvor Nansen og hans følge hadde tilbrakt vinteren 1888–1889. I 1901 flyttet Nansen-ekteparet til PolhøgdaLysaker i Bærum som han fikk bygd med pengene han tjente på bøker og foredrag etter Fram-ekspedisjonen. Godthaab måtte senere vike for utbyggingen av næringseiendommer på Lysaker. De fikk fem barn, inkludert Odd Nansen og Irmelin Nansen, som ble gift med Axel Revold. Høsten 1907 ble Eva syk og døde av lungebetennelse 9. desember, 49 år gammel.

I 1919 giftet Nansen seg med Sigrun Munthe som hadde skilt seg fra maleren Gerhard Munthe. Munthe-paret bodde på en naboeiendom til Polhøgda og var en del av Lysakerkretsen.

Fridtjof Nansen døde hjemme på Polhøgda 13. mai 1930 og ble bisatt 17. mai fra trappen foran Universitetets aula i Oslo. Året etter ble Nansenkontoret grunnlagt for å videreføre flyktningarbeidet hans. Nansens grav ligger i hagen på Polhøgda. Etter hans død ble eiendommen gitt av hans arvinger til Universitetet i Oslo. Siden 1958 er Polhøgda eiet av en egen stiftelse, Nansen-Stiftelsen, nå Fridtjof Nansens Institutt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Jølle, Harald Dag : Nansen. Oppdageren, Gyldendal, 2011
  • Jølle, Harald Dag : Nansen. Utfordreren, Gyldendal, 2020
  • Kløver, Geir O. (red.) : Fridtjof Nansens og mannskapets dagbøker fra 1. Fram-ferd, Frammuseet, Bygdøy
  • Kløver, Geir O. : The Nansen Photographs, Frammuseet, Bygdøy 2021
  • Vogt, Carl Emil : Fridtjof Nansen. Mannen og verden, Cappelen Damm, 2011

Kommentarer (2)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det står at Nansen tok opp arbeidet mot hungersnøden i Sovjetunionen i 1921. Siden Sovjetunionen ble opprettet i desember 1922, burde dere ikke heller skrive Russland, også i bildeteksten?

skrev Susan Barr

Tusen takk for helt riktig påpeking! Det er rettet i både hovedteksten og bildeteksten.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg