Selfangst i 1895, tegnet av maskinisten på skuta Haardraade av . CC BY SA 4.0

selfangst

Selfangst. Slagkrok blir brukt til avlivning av unger, her blueback.

Av /KF-arkiv ※.

Selfangst er fangst av seler, først og fremst på grunn av pelsen og spekket. Særlig ettertraktet har pelsen av nyfødte selunger vært.

Selfangsten har lange tradisjoner langs norskekysten og i det nordlige Atlanterhavet. Så sent som i 2019 og i 2020 har det vært drevet fangst, men omfanget har de senere år vært meget begrenset og næringen er sterkt redusert.

Det brukes skytevåpen og slagvåpen, såkalt «hakapik» og «slagkrok».

Fangstmetoder

Hakapik, redskap til selfangst.
Av /Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Utøvelsen av selfangst er underlagt en rekke bestemmelser knyttet til fangstsesongens lengde, tillatelse til å delta i fangst og kvoter fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet. Selve fangstmetodene er regulert i Forskrift om utøvelse av selfangst i Vestisen og Østisen (sist revidert i 2011).

Fangstfolkene skal under fangsten vise den største hensynsfullhet. Fangsten skal foregå i samsvar med dyrevelferdslovens bestemmelser, det vil si at det skal anvendes humane fangstmetoder for å hindre unødige lidelser for dyrene. Det er forbudt å drive fangst på andre arter enn grønlandssel. Siden 2007 har det på grunn av bestandssituasjonen vært forbud mot fangst av klappmyss. Det er forbudt å drive fangst på hunner i kastelegrene. Det er videre forbudt å fange sel som oppholder seg i sjøen eller å bruke fly eller helikopter til fangstformål.

Det er også forbud mot å bruke en rekke former for fangstredskaper.

Det er påbudt å skyte voksne dyr, mens unger kan skytes eller avlives med hakapik eller slagkrok som eneste våpen. Det er påbudt å bruke hakapik som sekundærvåpen på alle dyr som er skutt. På unger kan det også nyttes slagkrok. For at avlivingsprosessen skal være gjennomført, må selen også være blodtappet. Det er således fastsatt regler om hvor og hvordan blodtapping skal foregå.

Det er fastsatt nærmere krav til skytevåpenets kaliber og ammunisjon, og til utforming, vekt og materiale for hakapik og slagkrok. Hakapik, er et redskap med en jernsko med en lang pigg festet på et skaft av tre, som i den butte enden av jernskoen kan ha en hammertapp. Slagkrok er et redskap som er 50 cm langt med nærmere fastsatt vekt og som skal være laget av godkjent materialtype. Det er fastsatt bestemmelser om bruken av disse redskapene for å sikre at dyrene blir forskriftsmessig avlivet, og hvordan dyrene deretter skal behandles.

De som deltar i fangsten må ha gjennomgått kurs og bestått prøver i regi av Fiskeridirektoratet.

Lovgivning og forvaltning

Ung kerguelenpelssel, en art som finnes på den sørlige halvkule.

Kerguelenpelssel
Av /Shutterstock.
Steinkobbe er en vanlig selart langs norskekysten, og beskattes gjennom jakt snarere enn storstilt fangst.
Steinkobbe
Av .

En konsesjonsordning for selfangst ble innført i 1969. Deltagelse i fangsten i dag er betinget av årlige tillatelser og kvoter regulert i lovverk og forskrifter gitt av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Det utbetales et begrenset økonomisk tilskudd til fangsten, delt mellom fartøy og mottak. Retningslinjene for dette fastsettes av NFD og administreres av Fiskeridirektoratet.

Fangst av sel i Vestisen og Østisen (Russlands økonomiske sone) reguleres i årlige forskrifter. Russland tildeler kvotene i Østisen og de er en del av de årlige fiskeriforhandlingene. Kvotene i Vesterisen fastsettes av NFD. Kvotene er basert på anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Regler for utøvelse av selfangsten, så som avlivningsmetoder, våpen og fangstredskaper, reguleres i forskrifter.

Jakt på kystsel, sel på norskekysten, er regulert i forskrift. Det gis årlige kvoter som fastsettes av Fiskeridirektoratet. Havforskningsinstituttet utarbeider kvoteforslag basert på gjeldende forvaltningsplaner for havert og steinkobbe. Forslaget drøftes i Forskerutvalget for sjøpattedyr, som er sammensatt av forskere fra ulike relevante forskningsinstitusjoner knyttet til sjøpattedyrforskning. Forskerutvalget for sjøpattedyr ledes av Havforskningsinstituttet. Dette utvalget har avløst det tidligere Sjøpattedyrrådet, som var et utvalgt oppnevnt av departementet og besto av representanter for næringene og forvaltere.

Fylkeskommunene er tildelt oppgaven med å gi tillatelse til jakt på kystsel, motta rapportering og stoppe fangsten. Forvaltningsansvaret for kystsel tilligger fortsatt fiskerimyndighetene.

Norge fikk sin første lov om fredning av sel 18. mai 1876. Hvalrossen ble totalfredet ved kongelig resolusjon 20. juni 1952. I Norges interesseområder i sør er pelsselen (kerguelenpelssel) og elefantsel fredet på Bouvetøya og Peter I Øy og i sjøen eller på drivis sør for 50o sørlig bredde (kongelig resolusjon 4. juni 1965). For områdene sør for 60o (innen Antarktistraktat-området) gjelder forbud mot all selfangst.

Selbestander

Hvalross-stammen i Nord-Atlanteren er liten og har vært totalfredet i Norge siden 1952.
Lisens: CC BY SA 3.0
Grønlandsselhunn som dier kvitunge.
Grønlandssel som dier
Av /Havforskningsinstituttet.
Klappmyss. Hunn med unge, Magdalena Island, Canada.
Klappmyss
Av /Shutterstock.

Det finnes sju selarter i havområdene i nærheten av Norge. Hvalross-stammen i Nord-Atlanteren er liten og har vært totalfredet i Norge siden 1952. Ringsel er en svært tallrik art, som trolig teller over 5 millioner individer. Storkobbe (blåsel) er mindre tallrik, og teller totalt under 1 million individer. Disse artene beskattes ikke av norske fangstmenn. Langs norskekysten lever kystselartene steinkobbe og havert, og disse beskattes siden 1997 i en kvoteregulert fangst.

To arter, grønlandssel og klappmyss, er i dag gjenstand for kvotebestemt beskatning av norske fangstfolk. Disse artene er pelagiske; det vil si at de beveger seg over store havområder på næringsvandring. Grønlandssel og klappmyss vil derfor kunne endre vandringsmønster hvis livsvilkårene i tradisjonelle næringsområder blir endret, eller hvis artenes bestandstørrelse endrer seg. De siste års invasjoner av grønlandssel på norskekysten må sees i en slik sammenheng.

Pelsverket av selungene er særlig verdifullt. Ungene av grønlandssel er helt hvite i pelsen de første par ukene. De kalles kvitunger, og pelsen omsettes som «whitecoat». Ungene av klappmyss har en blåaktig pels, og denne omsettes som «blueback». Når ungene skal fødes, samler disse selartene seg i store flokker på pakkisen, i såkalte kastelegre. Klappmyssen har kastelegre i tre områder: ved Davisstredet, utenfor Newfoundland og ved Jan Mayen. Grønlandsselens kastelegre finnes ved Newfoundland, Jan Mayen og i Kvitsjøen.

Bestanden av grønlandssel anslås ved Jan Mayen å være rundt 360 000 dyr, mens bestanden i Kvitsjøen trolig teller 1,8 millioner dyr. Klappmyssbestanden ved Jan Mayen anslås til ca. 100 000 dyr.

Fangstutbytte

Den norske fangsten av grønlandssel og klappmyss i Vesterisen og Østisen utgjorde i 1970-årene rundt ca. 100 000 dyr årlig. Siden den gang har utbyttet gått kraftig tilbake. De senere årene har norsk fangst av grønlandssel utgjort ca. 7500 dyr, hvorav en tredel er tatt i Østisen. I Vestisen har fangsten av klappmyss ligget på 5000–7000 dyr årlig. Også Canada og Grønland driver fangst etter klappmyss og grønlandssel. I den norske fangsten deltar årlig rundt fem selfangstskuter.

Av kystsel ble det i 2005 fanget ca. 600 steinkobbe og ca. 380 havert.

En hovedårsak til nedgangen i fangsten er at markedet for selskinn er blitt sterkt begrenset siden 1980-årene som følge av aksjoner fra dyre- og miljøvernorganisasjoner. Det førte til forbud i EU mot import av skinn fra selunger, som var den økonomisk viktigste delen av eksporten av selskinn. Siden har den norske fangsten blitt opprettholdt gjennom subsidier fra staten. Norske myndigheter ønsker å holde en stabil bestand fordi selen jakter på de samme fiskeartene som norske fiskere lever av.

Russland driver en betydelig fangst av grønlandssel i Kvitsjøen. Selfangst på ulike arter drives også i det nordlige Stillehavet, og i mindre målestokk forskjellige steder som i Kaspiske hav, ved Kamtsjatka, utenfor Sør-Amerika og Sør-Afrika. Kerguelenpelsselen på øygruppene rundt Antarktis ble praktisk talt utryddet på grunn av fangst på 1800-tallet. Bestandene har imidlertid tatt seg opp igjen.

Historikk

April 1956: Norske selfangstskuter gjøres klare for selfangst i Antarktis. Her selfangstskutene Polarsirkel og Polarbjørn ved kai i Oslo før avreise.
Selfangstskuter
Av /NTB.

Fangst og jakt på sel har alltid vært en viktig del av næringsgrunnlaget i arktiske områder. Kystselfangst har blitt drevet fra gammel tid, men spiller i dag svært liten rolle. Selfangst fra fartøyer tok til på begynnelsen av 1700-tallet, men fikk ikke noe større omfang før ca. 100 år senere.

I første rekke var det selfangstskuter fra de nordlige landsdelene som dro mot Bjørnøya og Spitsbergen, og jakten gikk mest etter hvalross. Senere deltok skuter fra Sør-Norge og Nordvestlandet, som gikk til områdene rundt Jan Mayen (Vestisen). Ettersom hvalrossbestanden hadde gått kraftig tilbake, ble grønlandssel og klappmyss de viktigste artene. Også i Østisen – områdene mellom Svalbard, Novaja Zemlja og Kvitsjøen – ble det fanget sel, stort sett grønlandssel.

I perioden fra 1930-årene til 1982 har norske skuter også drevet fangst ved Newfoundland. Fra omkring 1900 er selfangst vesentlig blitt drevet av fangstfolk fra Møre og Nord-Norge, og i dag har selfangsten sine baser på Møre og i Troms.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg