Selfangst i 1895, tegnet av maskinisten på skuta Haardraade. Av . CC BY SA 4.0

selfangst

Grønlandsselhunn som dier kvitunge.
Grønlandssel som dier
Av /Havforskningsinstituttet.
Klappmyss. Hunn med unge, Magdalena Island, Canada.
Klappmyss
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Selfangst er fangst av seler, først og fremst på grunn av pelsen og spekket.

Norsk selfangst har lange tradisjoner. Så sent som i 2019 og i 2020 har det vært drevet fangst, men omfanget har de senere år vært meget begrenset og næringen er sterkt redusert.

Selfangst betegner gjerne den virksomhet som utøves av profesjonelle fangstfolk på ulike felt i det nordlige Atlanterhavet. Beskatning av kystsel (steinkobbe og havert) langs norskekysten betegnes som seljakt.

Selbestander

Hvalross-stammen i Nord-Atlanteren er liten og har vært totalfredet i Norge siden 1952.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det finnes sju selarter i havområdene i nærheten av Norge. Hvalross-stammen i Nordøst-Atlanteren er liten, anslagsvis på i overkant av 2500 individer i Svalbardområdet. Ringsel er en svært tallrik art og teller trolig over 5 millioner individer. Storkobbe (blåsel) er mindre tallrik, og teller totalt under 1 million individer. Langs norskekysten lever kystselartene steinkobbe og havert, med estimert bestand på henholdsvis 7500 og 8700 dyr.

To arter, grønlandssel og klappmyss, er pelagiske; det vil si at de beveger seg over store havområder på næringsvandring. De vil derfor kunne endre vandringsmønster hvis livsvilkårene i tradisjonelle næringsområder blir endret, eller hvis artenes bestandsstørrelse endrer seg. De siste års invasjoner av grønlandssel på norskekysten må sees i en slik sammenheng.

Bestanden av grønlandssel anslås i området mellom Jan Mayen og Grønlands østkyst å være rundt 430 000 dyr, mens bestanden i Kvitsjøen trolig teller 1,5 millioner dyr. Klappmyssbestanden ved Jan Mayen anslås til ca. 80 000 dyr.

Historikk

April 1956: Norske selfangstskuter gjøres klare for selfangst i Antarktis. Her selfangstskutene Polarsirkel og Polarbjørn ved kai i Oslo før avreise.
Selfangstskuter
Av /NTB.

Fangst og jakt på sel har alltid vært en viktig del av næringsgrunnlaget i arktiske områder. Kystselfangst i Norge har blitt drevet fra gammel tid, men spiller i dag svært liten rolle. Norsk selfangst fra fartøyer tok til på begynnelsen av 1700-tallet, men fikk ikke noe større omfang før ca. 100 år senere.

I første rekke var det selfangstskuter fra de nordlige landsdelene som dro mot Bjørnøya og Svalbard, og jakten gikk mest etter hvalross. Senere deltok skuter fra Sør-Norge og Nordvestlandet, som gikk til områdene rundt Jan Mayen (Vestisen). Ettersom hvalrossbestanden hadde gått kraftig tilbake, ble grønlandssel og klappmyss de viktigste artene. Også i Østisen – områdene mellom Svalbard, Novaja Zemlja og Kvitsjøen – ble det fanget sel, stort sett grønlandssel.

I perioden fra 1930-årene til 1982 har norske skuter også drevet fangst ved Newfoundland. Fra omkring 1900 er selfangst vesentlig blitt drevet av fangstfolk fra Møre og Nord-Norge, og i dag har selfangsten sine baser på Møre og i Troms.

Norge fikk sin første lov om fredning av sel 18. mai 1876. Hvalrossen ble totalfredet ved kongelig resolusjon 20. juni 1952. Ringsel og storkobbe (blåsel) beskattes ikke av norske fangstmenn. Langs norskekysten har steinkobbe og havert siden 1997 vært beskattet i en kvoteregulert fangst. Siden 2007 har det på grunn av bestandssituasjonen vært forbud mot fangst av klappmyss, og i Øst- og Vestisen drives i dag kun fangst på grønlandssel.

Historisk har pelsverket av selungene vært særlig verdifullt. Ungene av grønlandssel er helt hvite i pelsen de første par ukene. De kalles kvitunger, og pelsen har omsettes som «whitecoat». Ungene av klappmyss har en blåaktig pels, og denne omsettes som «blueback». Når ungene skal fødes, samler disse selartene seg i store flokker på pakkisen, i såkalte kastelegre. Klappmyssen har kastelegre i tre områder: ved Davisstredet, utenfor Newfoundland og ved Jan Mayen. Grønlandsselens kastelegre finnes ved Newfoundland, Jan Mayen og i Kvitsjøen.

Lovgivning og forvaltning

Steinkobbe er en vanlig selart langs norskekysten, og beskattes gjennom jakt snarere enn storstilt fangst.
Steinkobbe
Av .

En konsesjonsordning for norsk selfangst ble innført i 1969. Det utbetales et begrenset økonomisk tilskudd til fangsten, delt mellom fartøy og mottak. Retningslinjene for dette fastsettes av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og administreres av Fiskeridirektoratet.

Deltagelse i fangsten i dag er betinget av årlige tillatelser og kvoter regulert i lovverk og forskrifter. Fangst av sel i Vestisen og Østisen (Russlands økonomiske sone) reguleres i årlige forskrifter. Russland tildeler kvotene i Østisen og de er en del av de årlige fiskeriforhandlingene. Kvotene i Vesterisen fastsettes av NFD. Kvotene er basert på anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Jakt på kystsel, sel på norskekysten, er regulert i forskrift. Det gis årlige kvoter som fastsettes av Fiskeridirektoratet. Havforskningsinstituttet utarbeider kvoteforslag basert på gjeldende forvaltningsplaner for havert og steinkobbe. Forslaget drøftes i Forskerutvalget for sjøpattedyr, som er sammensatt av forskere fra ulike relevante forskningsinstitusjoner knyttet til sjøpattedyrforskning. Forskerutvalget for sjøpattedyr ledes av Havforskningsinstituttet. Dette utvalget har avløst det tidligere Sjøpattedyrrådet, som var et utvalgt oppnevnt av departementet og besto av representanter for næringene og forvaltere.

Fylkeskommunene er tildelt oppgaven med å gi tillatelse til jakt på kystsel, motta rapportering og stoppe fangsten. Forvaltningsansvaret for kystsel tilligger fortsatt fiskerimyndighetene.

I Norges interesseområder i Antarktis-området er pelssel og elefantsel fredet på Bouvetøya og Peter I Øy og i sjøen eller på drivis sør for 50o sørlig bredde (kongelig resolusjon 4. juni 1965). For områdene sør for 60o (innen Antarktistraktat-området) gjelder forbud mot all selfangst etter vedtaket av Convention on the Conservation of Antarctic Seals i 1972.

Fangstmetoder

Selfangst. Slagkrok blir brukt til avlivning av unger, her blueback.

Av /KF-arkiv ※.
Hakapik, redskap til selfangst.
Av /Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Regler for utøvelsen av norsk selfangst, så som avlivningsmetoder, våpen og fangstredskaper, er regulert i forskrifter fastsatt av NFD, senest i Forskrift om utøvelse av selfangst i Vestisen og Østisen (sist revidert i 2011).

Fangstfolkene skal under fangsten vise den største hensynsfullhet. Fangsten skal foregå i samsvar med dyrevelferdslovens bestemmelser, det vil si at det skal anvendes humane fangstmetoder for å hindre unødige lidelser for dyrene. I tillegg til forbud mot fangst av visse arter, er det forbudt å drive fangst på hunner i kastelegrene. Det er videre forbudt å fange sel som oppholder seg i sjøen eller å bruke fly eller helikopter til fangstformål.

Det er også forbud mot å bruke en rekke former for fangstredskaper. Voksne dyr skal avlives med skytevåpen, mens unger kan skytes eller avlives med hakapik eller såkalt slagkrok som eneste våpen. Det er påbudt å bruke hakapik som sekundærvåpen på alle dyr som er skutt. På unger kan det også nyttes slagkrok. For at avlivingsprosessen skal være gjennomført, må selen også være blodtappet. Det er således fastsatt regler om hvor og hvordan blodtapping skal foregå.

Det er videre fastsatt nærmere krav til skytevåpenets kaliber og ammunisjon, og til utforming, vekt og materiale for hakapik og slagkrok. Hakapik, er et redskap med en jernsko med en lang pigg festet på et skaft av tre, som i den butte enden av jernskoen kan ha en hammertapp. Slagkrok er et redskap som er 50 cm langt med nærmere fastsatt vekt og som skal være laget av godkjent materialtype. Det er fastsatt bestemmelser om bruken av disse redskapene for å sikre at dyrene blir forskriftsmessig avlivet, og hvordan dyrene deretter skal behandles.

De som deltar i fangsten må ha gjennomgått kurs og bestått prøver i regi av Fiskeridirektoratet.

Fangstutbytte

Den norske fangsten av grønlandssel og klappmyss i Vesterisen og Østisen utgjorde i 1970-årene rundt ca. 100 000 dyr årlig. Siden den gang har utbyttet gått kraftig tilbake. Det fangstes fortsatt noe grønlandssel, nesten utelukkende i Vestisen. I 2014 var den norske fangsten der på ca. 12000 dyr. Senere har de årlige fangster vært omkring 2000. Frem mot forbudet i 2007 var fangsten av klappmyss konsentrert i Vestisen og var de senere årene på 5000–7000 dyr årlig.

I den norske fangsten deltar årlig rundt 1-3 selfangstskuter.

Jakt på kystsel har også de senere år vært meget begrenset. I 2005 ble det fangstet ca. 600 steinkobbe og ca. 380 havert. Jaktkvotene på steinkobbe og havert ligger i dag på henholdsvis ca 250 og 200 dyr .

En hovedårsak til nedgangen i fangsten er at markedet for selskinn er blitt sterkt begrenset siden 1980-årene som følge av aksjoner fra dyre- og miljøvernorganisasjoner. Det førte til forbud i EU mot import av skinn fra selunger, som var den økonomisk viktigste delen av eksporten av selskinn. Siden har den norske fangsten blitt opprettholdt gjennom subsidier fra staten. Norske myndigheter ønsker å holde en stabil bestand langs kysten fordi særlig steinkobbe og havert jakter på de samme fiskeartene som norske fiskere lever av.

Andre lands selfangst

Ung kerguelenpelssel, en art som finnes på den sørlige halvkule.

Kerguelenpelssel
Av /Shutterstock.

Russland, som tidligere drev en betydelig fangst av grønlandssel særlig i Østisen, har ikke jaktet sel der i de senere år. En begrenset selfangst på ulike arter drives i Canada og på Grønland, i det nordlige Stillehavet, og i mindre målestokk forskjellige steder som utenfor Sør-Amerika og Sør-Afrika.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg