havforskning

I videste forstand omfatter havforskning, eller oseanografi, all utforskning av havet, dets grenser og topografi, dets levende og døde innhold, vannets kjemiske og fysiske egenskaper og prosesser.

I norsk språkbruk skilles det ofte mellom oseanografi i snevrere forstand, fysisk oseanografi, som behandler havvannets fysiske karakter og dynamikk, kjemisk oseanografi, som behandler havvannets kjemi, og marin biologi som behandler havets plante- og dyreliv, deres livsbetingelser, fordeling og vekselvirkning. Marin geologi, som er en spesialitet av havforskning, har fått økt aktualitet på grunn av petroleumsinteressene som knytter seg til boringen på kontinentalsokkelen og i grunne havområder. Se også oseanografiske instrumenter.

Man regner at havforskning begynte som selvstendig forskningsgren med en rekke store oseanografiske ekspedisjoner i siste halvdel av 1800-tallet, særlig den britiske Challenger-ekspedisjon 1872–76 var av grunnleggende betydning. Norsk deltagelse i havforskning kan man si begynte med Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78, og den ble særlig aktiv fra 1900 da fiskeriundersøkelsene fikk sitt eget fartøy, d/s Michael Sars. Banebrytende vitenskapsmenn fra den første tid var H. Mohn og G. O. Sars, senere H. H. Gran, B. Helland-Hansen, J. Hjort og F. Nansen.

Internasjonalt samarbeid ble organisert i 1902 i Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Norge er også medlem av FN-organisasjonen Intergovernmental oceanographic commission (IOC, opprettet 1960). Nasjonalt har man Norske havforskeres forening. En rekke norske institusjoner arbeider i havforskning, hvorav Havforskningsinstituttet er den største. (Se for øvrig havforskningsfartøyer.) De fleste av våre universiteter har avdelinger som driver med forskjellige grener av havforskning. Internasjonalt har havforskningen hatt en sterk vekst under og etter den annen verdenskrig.

• Hjemmesidene til Det internasjonale råd for havforskning, ICES
• Havforskningsinstituttets hjemmesider