zoologi

Zoologi, læren om dyrene og deres liv, en naturvitenskap og gren av biologien. Dyreriket er så mangeartet og omfattende at bare få behersker mer enn ett eller et par spesialiteter eller dyregrupper. Det er derfor naturlig å inndele zoologien som vitenskap i en rekke arbeidsområder: morfologi beskjeftiger seg med dyrenes ytre form, anatomi beskriver den indre bygningen, histologi omfatter cellevevene, cytologi, cellebiologi og molekylærbiologi befatter seg med bygning og funksjon av dyrecellen og dens bestanddeler. Zoofysiologi behandler funksjonene i dyrelegemet og dets organer. Embryologi handler om fosterutviklingen, genetikk behandler arvelovene, og evolusjonslæren beskriver og forklarer den historiske utviklingen av organismene og lovmessighetene bak det naturlige utvalg som finner sted. Økologi tar bl.a. for seg forholdet mellom dyr og miljø, etologi og atferdsøkologi omhandler dyrs atferd, mens dyregeografi beskjeftiger seg med dyrenes utbredelse, hvordan den er blitt slik den er, og hvordan den kan forklares. Paleozoologi studerer fortidens dyreliv gjennom fossiler. Systematikk (taksonomi) sørger for klassifikasjon og ordning av alle dyr i et naturlig system mest mulig basert på utviklingshistorisk slektskap.

Anvendt zoologi betegner de delene av zoologien som primært tar sikte på å utrede dyrelivets betydning for næringsliv og praktisk-økonomiske interesser. Målsettingen har praktisk-vitenskapelig tilsnitt forskjellig fra vitenskapelig grunnforskning, der målet er ren kunnskapservervelse uten hensyn til eventuell praktisk-økonomisk betydning.

Anvendt zoologi bygger på zoologisk grunnforskning og er avhengig av denne, f.eks. når vekslingene i bestanden av økonomisk viktige fiskeslag forklares på basis av kjennskapet til de enkelte fiskearters økologi og fysiologi.

Anvendt zoologi deles naturlig opp i en rekke disipliner etter hvilke næringsgrener og interesser de tjener, f.eks. utforskning av grunnlaget for hval- og selfangst, fiskeriundersøkelser, studier over vilt- og pelsdyrslag (jaktzoologi), husdyrbruk (med arvelighetsstudier som vesentlig grunnlag), veterinærvirksomhet, bekjempelse av skadedyr, skogs- og landbruksentomologi.

Zoologen arbeider vanligvis bare med én eller noen få dyregrupper og er spesialist på disse. Dermed oppstår betegnelser på studiet av de enkelte dyregrupper, f.eks. protozoologi (studiet av encellede dyr, i dag vanligvis klassifisert som protoktister), entomologi (landlevende leddyr, først og fremst insekter), ichtyologi (fisk), herpetologi (amfibier og krypdyr), ornitologi (fugl) og mammologi (pattedyr).

Fra de eldste tider har mennesker beskjeftiget seg med dyr og dyreliv av praktiske og følelsesmessige grunner (mat, klær, ridning, religion, kunst). Grunnlaget for en vitenskapelig zoologi ble lagt av grekerne, først og fremst av Aristoteles, med verker som Dyrenes naturhistorie (520 dyrearter nevnt), Dyrenes deler og Dyrenes formering. Romernes viktigste bidrag er den encyklopediske Naturhistorie, skrevet av Plinius d.e. Med innføringen av kristendommen ble den antikke naturvitenskapen erstattet med kirkelæren og naturvitenskapene forfalt. Først på 1500-tallet med renessansen oppstod fornyet interesse for zoologi, som ble bygd videre på nye naturiakttagelser. Kjennskapet til levende dyrearter økte, og anatomisk-fysiologiske undersøkelser ble foretatt (A. Vesalius, W. Harvey).

Oppfinnelsen av mikroskopet (1590–91) fikk stor betydning for zoologien på 1600-tallet og mange nye oppdagelser ble gjort (A. v. Leeuwenhoek, M. Malpighi, J. Swammerdam). Aristoteles' system over dyr var utilfredsstillende, og nye systemer ble utviklet på 1700-tallet, bl.a. av C. v. Linné i hans Systema Naturae (første utg. 1735), der 3700 dyrearter ble beskrevet og klassifisert; dagens zoologiske nomenklatur har sitt utgangspunkt i 10. utg. (1758). I dag kjenner man godt over 1 million dyrearter, og nye arter beskrives fremdeles. På det anatomiske og paleo-zoologiske området la G. Cuvier grunnlaget for den sammenlignende anatomi. På 1800-tallet ble embryologien grunnlagt ved K. E. von Baer og cellelæren ved T. Schwann. Disse studieretningene gav et bredere grunnlag for utviklingslæren, som allerede var fremsatt av J.-B. de Lamarck o.a., og nådde med C. Darwins teori (1859) etter hvert frem til alminnelig anerkjennelse blant fagfolk.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke nye forskningsretninger grunnlagt, så som sammenlignende fysiologi, genetikk, eksperimentell embryologi og praktisk zoologi (fiskeri-, landbruks- og medisinsk zoologi). Fra omkring 1900 har vitenskapelig zoologi hatt stor fremgang ved at nye forskningsmetoder er tatt i bruk i samsvar med den teknologiske utviklingen, f.eks. vevskultur, elektronmikroskopi, isotopteknikk, følsomme måleapparater, forfinede kjemiske analysemetoder. I de seneste år har nyvinninger særlig vært samlet om biokjemiske, biofysiske og økologiske problemstillinger.