politisk parti

Politisk parti i Norge: Avstemning på fylkesårsmøte i Kristelig Folkeparti (KrF) i Rogaland, 20. oktober 2018. Foran på bildet er Olaug Bollestad sammen med Einar Steensnæs til venstre, og til høyre Jonas Andersen Sayed, daværende leder av Rogaland KrFU.
Fylkesårsmøte i KrF
Av /NTB.
Politisk parti i Kina: Medlemmer av Kinas kommunistparti feirer partiets 90-årsjubileum på en festforestilling i byen Foshan, 27. juni 2011. Kina har et ettpartisystem der kommunistpartiet er statsbærende parti.
Kinas kommunistparti
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Et politisk parti er en organisasjon som med utgangspunkt i et partiprogram eller en ideologi stiller opp kandidater i offentlige valg, eller som på andre måter har som mål at partiets medlemmer skal bekle offentlige verv og funksjoner, og på den måten utøve makt og myndighet i et politisk system.

Faktaboks

Etymologi

Fra latin «pars», via fransk «parti», som betyr «del», «område» eller «side».

Også kjent som

parti

Som andre organisasjoner kan politiske partier være formelle medlemsorganisasjoner, der det er liten tvil om hvem som er medlemmer i et parti og hvem som ikke er det, eller mer uformelle sammenslutninger av individer, hvor det kan være mer uklart hvem som er med i partiet.

Politiske partier finnes i de fleste land, både i demokratier og diktaturer, selv om det finnes unntak i en del små land som for eksempel Tuvalu og noen eneveldige monarkier som Saudi-Arabia. I demokratier inngår partiene i en åpen konkurranse med hverandre om velgernes støtte, mens politiske partier i diktaturer som regel har til oppgave å sørge for folkelig støtte til diktatorens politiske linje. I noen diktaturer kan det finnes flere partier, men som ikke konkurrerer med hverandre i frie og rettferdige valg, mens det i ettpartisystemer finnes bare ett lovlig eller statsbærende parti. I mange diktaturer kan det være uklare grenser mellom statsapparatet og det statsbærende partiet.

Partienes historie

De første politiske partiene oppstod i England mot slutten av 1600-tallet, i forbindelse med den engelske revolusjon, da det engelske parlamentets medlemmer i både Underhuset og Overhuset delte seg i to grupperinger. Den ene grupperingen, som støttet revolusjonen og gikk inn for et konstitusjonelt monarki (det vil si at kongens makt er begrenset av reglene i landets forfatning), ble omtalt som whig-partiet, mens den andre grupperingen, som ble kalt for tory-partiet, ville ha en sterkere kongemakt. Disse første partiene var ikke medlemsorganisasjoner, og de hadde ikke et detaljert partiprogram eller en tydelig ideologi. I stedet var disse første partiene forholdsvis løse sammenslutninger av parlamentsmedlemmer.

Elitepartier

Norsk partihistorie: Johan Sverdrup ble i januar 1884 valgt til første formann (leder) i det organiserte partiet Venstre. Han hadde da lenge vært en lederskikkelse for den siden blant politikerne på Stortinget som ble kalt «venstre».

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I andre europeiske land, også i Norge, ble politiske partier etablert i løpet av 1800-tallet, etter mønster fra England først som klubber eller uformelle sammenslutninger i og rundt de lovgivende forsamlingene. I statsvitenskapen blir slike partier omtalt som elitepartier, til forskjell fra massepartier, der også vanlige velgere og borgere er medlemmer. Den første tiden var det mange, særlig blant konservative politikere, som var motstandere av at det skulle dannes politiske partier. Disse motstanderne av «partivesenet» mente at medlemmer av lovgivende forsamlinger skulle ta hensyn til hele samfunnet i sitt politiske arbeid, og ikke bare en del av samfunnet, slik selve ordet parti er avledet av det franske ordet for «del».

Reformforeningen, som ble dannet av en gruppe stortingsrepresentanter i 1859, kan regnes som Norges første politiske parti og som en forløper til partiet Venstre, selv om selve foreningen gikk i oppløsning etter bare noen måneder fordi medlemmene var uenige om hvor detaljert program de skulle bli enige om. Først i 1884, i forbindelse med at den såkalte statsrådssaken førte til at regjeringens medlemmer fikk rett og i noen tilfeller plikt til å møte i Stortinget, oppstod dagens norske partisystem, med etableringen av Venstre og Høyre, først som elitepartier, før de gradvis utviklet seg til å bli massepartier i løpet av de neste tiårene.

Massepartier

Masseparti driver valgkamp: Arbeiderpartiets berømte valgplakat fra 1933.

Av /※.

De moderne massepartiene oppstod i siste halvdel av 1800-tallet, med dannelsen av partier som også var medlemsorganisasjoner. Etableringen av Arbeiderpartiet i 1887, først som en paraplyorganisasjon av fagforeninger og politiske klubber, er et norsk eksempel på framveksten av det moderne massepartiet. Arbeiderpartiet var fra starten av en medlemsorganisasjon med et politisk program, før det først etter noen år begynte å stille egne kandidater i offentlige valg, og fikk valgt inn sine første representanter på Stortinget i 1903.

Utover på 1900-tallet ble de vanlige medlemmene stadig viktigere for partiene, etter hvert som kontingent og andre bidrag fra medlemmene ble partienes viktigste inntektskilde. I mange land, også i Norge, var mellomkrigstiden et høydepunkt for massepartiene, som brukte store ressurser på å rekruttere medlemmer. Et unntak var kommunistpartiene, som i de fleste tilfeller bevisst etablerte seg som elitepartier der bare relativt få dedikerte kadre etter nøye vurdering kunne bli medlem i selve partiet, men som til gjengjeld etablerte masseorganisasjoner for sympatisører.

Etter andre verdenskrig avtok denne utviklingen noe, etter hvert som partiene ble mer opptatt av å vinne støtte fra velgere i løpet av intensive valgkampanjer, enn å rekruttere de samme velgerne som livslange partimedlemmer. Fortsatt var likevel partiene først og fremst massebaserte medlemsorganisasjoner.

Færre medlemmer og flere ansatte

Konkurrerende partier i Tyskland: Valgplakater med forbundskansler Angela Merkel fra det kristendemokratiske partiet CDU, og utfordreren Martin Schulz fra det sosialdemokratiske partiet SPD, foran valget i september 2017.
CDU og SPD
Av /Shutterstock.

Etter 1980 har imidlertid mange partier i modne demokratier, også i Norge, opplevd en gradvis nedgang i medlemstall. Samtidig har partiene også gradvis gått fra å være finansiert av medlemmenes bidrag til å bli mer avhengig av offentlig pengestøtte, mens medlemmenes frivillige innsats i noen grad har blitt erstattet av arbeidsinnsatsen til profesjonelle partiansatte. I 1980 var i underkant av en halv million nordmenn medlemmer i et av de politiske partiene som den gang var representert på Stortinget, mens det samme tallet i 2015 var 167 000.

I samme tidsrom har imidlertid den årlige omsetningen og antallet ansatte i de politiske partiene gått betydelig opp, noe som vitner om en sterk grad av profesjonalisering i partiene. Dette har ledet enkelte statsvitere til å hevde at massepartiets tidsalder er på hell, og at partiene i stadig sterkere grad vil bli mer som kartellpartier, eller ulike nettverk av profesjonelle politikere som konkurrerer med hverandre om stemmer fra velgerne, men som i mindre grad enn tidligere representerer en tydelig ideologi, eller som ser seg selv som representanter for en bestemt del av samfunnet, slik elitepartiene og massepartiene tidligere gjorde.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lars Bille: «parti», oppslagsord i Øyvind Østerud (red.): Statsvitenskapelig leksikon. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2007, ss. 200-202 (ss. 188-190 i 1. utg. fra 1997).
  • Jan Erik Grindheim, Knut Heidar og Kaare W. Strøm: Norsk politikk. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 2020, kap. 11, ss. 238-267.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg