politisk parti

I andre europeiske land, også i Norge, ble politiske partier etablert i løpet av 1800-tallet, etter mønster fra England først som klubber eller uformelle sammenslutninger i og rundt de lovgivende forsamlingene. I statsvitenskapen blir slike partier omtalt som elitepartier, til forskjell fra massepartier, der også vanlige velgere og borgere er medlemmer. Den første tiden var det mange, særlig blant konservative politikere, som var motstandere av at det skulle dannes politiske partier. Disse motstanderne av «partivesenet» mente at medlemmer av lovgivende forsamlinger skulle ta hensyn til hele samfunnet i sitt politiske arbeid, og ikke bare en del av samfunnet, slik selve ordet parti er avledet av det franske ordet for «del».

Reformforeningen, som ble dannet av en gruppe stortingsrepresentanter i 1859, kan regnes som Norges første politiske parti og som en forløper til partiet Venstre, selv om selve foreningen gikk i oppløsning etter bare noen måneder fordi medlemmene var uenige om hvor detaljert program de skulle bli enige om. Først i 1884, i forbindelse med at den såkalte statsrådssaken førte til at regjeringens medlemmer fikk rett og i noen tilfeller plikt til å møte i Stortinget, oppstod dagens norske partisystem. Dette skjedde med etableringen av partiene Venstre og Høyre, først som elitepartier, før de gradvis utviklet seg til å bli massepartier i løpet av de neste tiårene.

De moderne massepartiene oppstod i siste halvdel av 1800-tallet, med dannelsen av partier som også var medlemsorganisasjoner. Etableringen av Arbeiderpartiet i 1887, først som en paraplyorganisasjon for fagforeninger og politiske klubber, er et norsk eksempel på framveksten av det moderne massepartiet. Arbeiderpartiet var fra starten av en medlemsorganisasjon med et politisk program, og det var først etter noen år at det begynte å stille egne kandidater i offentlige valg. Partiet fikk valgt inn sine første representanter på Stortinget i 1903.

Utover på 1900-tallet ble de vanlige medlemmene stadig viktigere for partiene, etter hvert som kontingent og andre bidrag fra medlemmene ble partienes viktigste inntektskilde. I mange land, også i Norge, var mellomkrigstiden et høydepunkt for massepartiene, som brukte store ressurser på å rekruttere medlemmer. Et unntak var kommunistpartiene, som i de fleste tilfeller bevisst etablerte seg som elitepartier der bare relativt få dedikerte kadre etter nøye vurdering kunne bli medlem i selve partiet, men som til gjengjeld etablerte masseorganisasjoner for sympatisører.

Etter andre verdenskrig avtok denne utviklingen noe, etter hvert som partiene ble mer opptatt av å vinne støtte fra velgere i løpet av intensive valgkampanjer enn å rekruttere de samme velgerne som livslange partimedlemmer. Fortsatt var likevel partiene først og fremst massebaserte medlemsorganisasjoner.

Etter 1980 har imidlertid mange partier i modne demokratier, også i Norge, opplevd en gradvis nedgang i medlemstall. Samtidig har partiene også gradvis gått fra å være finansiert av medlemmenes bidrag til å bli mer avhengig av offentlig pengestøtte, mens medlemmenes frivillige innsats i noen grad har blitt erstattet av arbeidsinnsatsen til profesjonelle partiansatte. I 1980 var i underkant av en halv million nordmenn medlemmer i ett av de politiske partiene som den gang var representert på Stortinget, mens det samme tallet i 2015 var 167 000.

I samme tidsrom har imidlertid den årlige omsetningen og antallet ansatte i de politiske partiene gått betydelig opp, noe som vitner om en sterk grad av profesjonalisering i partiene. Dette har ledet enkelte statsvitere til å hevde at massepartiets tidsalder er på hell, og at partiene i stadig sterkere grad vil bli mer som kartellpartier, eller ulike nettverk av profesjonelle politikere som konkurrerer med hverandre om stemmer fra velgerne, men som i mindre grad enn tidligere representerer en tydelig ideologi, eller som ser seg selv som representanter for en bestemt del av samfunnet, slik elitepartiene og massepartiene tidligere gjorde.