Jordens geologi

Jorden. 7. Platebevegelsene gjør at kontinentenes relative plassering endrer seg over tid. A) Kontinentenes plassering for ca. 135 mill. år siden. B) Kontinentene i dag. C) Om ca. 50 mill. år.

Jorden
Av /※.

Jorden er en geologisk aktiv og dynamisk planet som har vært i stadig forandring siden den ble til som en fast planet for nærmere 4.6 milliarder år siden. Dagens geologi er et resultat av geologiske prosesser som har virket siden den gang, prosesser som er drevet av fysiske lover men som har endret karakter over tid.

Geologisk er jorden bygget opp av en kjerne av jern og nikkel som har en fast indre del og en flytende ytre del, den 2900 km tykke mantelen som i hovedsak består av mineralet olivin, og den 10-70 km tykke jordskorpen som er rik på kvarts og alkalifeltspat i de kontinentale delene (kontinentalskorpe), og dominert av plagioklasfeltspat og pyroksen under dyphavene (havbunnskorpe). Generelt finner vi tyngre mineraler inn mot sentrum av jorden som et resultat av differensiering relativt tidlig i jordens historie. I tillegg øker temperaturen fra overflaten og innover mot kjernen, først raskt og deretter saktere. Jordens indre varme er dels et resultat av nedbrytning av radioaktive isotoper som finnes der, og delvis varme som stammer fra jordens dannelse.

Skorpen og den ytre delen av mantelen danner en stiv ytre del som kalles litosfæren. Den er delt opp i store og mindre plater som beveger seg i forhold til hverandre, slik at havområder åpnes og lukkes og fjellkjeder dannes. Måten dette skjer på er beskrevet av platetektonikken.

Platetektonikken, som hadde sitt gjennombrudd i slutten av 1960-årene, er en modell eller teori som kan forklare mange storstilte geologiske trekk. Den sier at de stive litosfæreplatene (tektoniske plater) beveger seg med forskjellig relativ og absolutt hastighet, slik at de enten glir fra hverandre, langs hverandre eller mot hverandre.

Der platene glir fra hverandre dannes det ny litosfære ved at den underliggende mantelen smelter og trenger opp. Dette er for eksempel situasjonen langs den midt-atlantiske ryggen, som er preget av undersjøisk vulkanisme og normalforkastninger. En slik bevegelse starter med en rift, der et kontinent slites i to. I dag skjer dette i den østlige delen av det afrikanske kontinentet, markert ved det som kalles Rift Valley. Sidelengsbevegelse skjer vanligvis på mindre skala langs de mange transformforkastningene som forflytter midthavsryggene, og langs San Andreasforkastningen i California. Der plater glir mot hverandre synker den ene platen ned i dypet under den andre. Prosessen kalles subduksjon og er relativt stabil så lenge dersom den nedadgående platedelen er havbunnsdelen, slik tilfellet er langs Sør-Amerikas vestkyst. Men når den lettere kontinenaldelen når en slik subduksjonssonen, så skjer det en kollisjon som danner en fjellkjede. Himalayafjellkjeden er et eksempel på det, der det Indiske kontinentet kolliderer inn i Asia.

Den viktigste drivkraften bak platebevegelsene er gravitasjonskraften. Varm mantel stiger sakte oppover mens mindre varm mantel synker ned og danner konveksjonsstrømmer. Disse strømmene er koblet mot de overliggende platene og deres bevegelser i et komplisert mønster som ennå ikke er fullt ut forstått.

På overflaten har de platetektoniske prosessene stor innvirkning på topografi, landskap og klima. Her finner vi også overflateprosessene som tærer ned fjell og høyder mens erosjonsprodukter som sand og leire fyller lavtliggende områder og havbassenger med sedimenter. Her er forvitring og erosjon ved vann og isbevegelse viktig. Her er forvitring, erosjon og transport av elver og isbreer viktig. Ved begravning blir sedimenter til sedimentære bergarter og kan bli utsatt for temperatur og trykk som omkrystalliserer bergarten til en metamorf bergart. Dette skjer først og fremst der plater glir mot hverandre, spesielt ved fjellkjededannelse. Magmatiske bergarter er de som dannes ved krystallisasjon av smelte, enten i dypet som intrusjoner eller på overflaten som lava. Kontinentene består av metamorfe og intrusive bergarter som til dels er dekket av tynnere lag av yngre sedimentære bergarter og lava. Under havene finner vi imidlertid en mye mer ensartet jordskorpe som hovedsakelig består av jern- og magnesiumrike intrusive bergarter og lavabergarter dannet langs midthavsrygger (spredningsrygger). Stort sett alle bergartene under dyphavene er yngre enn ca. 200 millioner år, fordi de lett synker ned i jordens mantel langs subduksjonssoner.

Plategrenser er markert som intense jordskjelvsoner, spesielt subduksjons- og kollisjonssoner, der spenningene utløses som plutselige brudd i bergartene: jordskjelv. Så lenge litosfæreplatene er i bevegelse, vil kollisjonssonene representere risiko-områder; HimalayaKaukasusAlpene, Andesfjellene og de øvrige unge fjellkjeder og øybuer rundt Stillehavet er alltid potensielle jordskjelvsområder. Også spredningsaksene er markert av jordskjelv, men her som mindre og grunnere skjelv. Geologiske farer forbundet med jordskjelv, tsunamier, skred og vulkanisme er alle konsentrert langs plategrenser.

Kommentarer (2)

skrev Geir S. Ulvik

I denne artikkelen står det "Ingen steder på jordkloden.... eldre enn ca. 200 millioner år"
I ein annan om jordskorpen (eldre artikkel, i alle fall lengre sidan har vart oppdatert, 3. oktober 2019) står det «….den eldste intakte havbunnsskorpen på Jorden «bare» er rundt 340 millioner år…»

Kva er då rett? Eller har eg misforstått noko....

svarte Haakon Fossen

Bra observert. Nesten all havbunnskorpe (som fortsatt utgjør intakt havbunn) er yngre enn 200 millioner år. Det gjelder alle de store havene (Stillehavet, Atlenterhavet osv.). Men i det østlige Middelhavet er det et mindre område som er dekket av sedimenter som mange nå tror er rester etter et gammelt hav, ca. 340 millioner år gammelt.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg