Jeannette-ekspedisjonen var en amerikansk nordpolsekspedisjon i 1879–1881 med skipet Jeannette under George Washington De Longs kommando. Skipet ble skrudd ned i isen nær Ostrov Geral′d (Heraldøya) i øygruppen Nysibirøyene (Novosibirskije Ostrova), og 20 av mannskapet, deriblant De Long selv, omkom under forsøket på å nå frem til folk. Funn av vrakrester ved Grønland inngikk i teorien bak Fridtjof Nansens plan om å drive over Polhavet.
Ekspedisjonen er ellers kjent som «Jeannette Arctic Expedition». Den ble sponset av New York-avismagnat James Gordon Bennett jr. og var støttet av den amerikanske marinen (US Marine). Planen var å nå frem til Nordpolen fra Beringstredet. Det var tenkt at det eksisterte en varm havstrøm som gikk nordover fra stredet mot Nordpolen, og som ville gjøre det mulig å seile helt frem.
Ekspedisjonen startet fra San Francisco 8. juli 1879 og seilte nordover gjennom Beringstredet. Pakkisen ble nådd 4. september ved Ostrov Geral′d og to dager senere sto skipet fast i isen på 71°35′ nordlig bredde og 175°40′ østlig lengde. Skipet med de 33 om bord drev med isen gjennom snaue to år, frem og tilbake i det samme området. Etter den første vinteren hadde skipet sprunget lekk, og vann måtte pumpes ut kontinuerlig. De var i nærheten av Wrangeløya (Ostrov Vrangelja), men kom ikke i land. 14. februar 1881 kunne de gjennom dybdemålinger konstatere at de var ved grensen til et dyphav som strakk seg nærmere Beringstredet enn man tidligere trodde. 16. mai 1881 så de en øy som fikk navnet Jeannetteøya (Ostrov Zjannetty) og senere Henriettaøya (Ostrov Genriyetta) hvor en sledegruppe gikk i land. Begge tilhører nå De Long-øyene (Ostrova De-Longa).
De Long holdt stemningen om bord rolig og optimistisk, men 12. juni 1881 ble Jeannette knust av isen og sank dagen etter på omtrent 77°15′ nordlig bredde og 155° østlig lengde. Det skulle gå omkring 100 dager før noen av mannskapet nådde folk og redning.
Mannskapet på 33 ble delt mellom tre båter. En stund ble de drevet nordvestover på isen før de begynte å dra båtene sørover på isen mot fastlandet. De nådde Bennettøya (Ostrov Bennetta), den nordligste av De Long-øyene 29. juli, og ble der i ti dager for å hvile og utforske øya. Derfra dro de i båtene mellom hovedøyene i øygruppen Nysibirøyene (Novosibirskije Ostrova) mot kjente bebyggelser ved Lenaelven. Underveis landet de på øyer for kortere opphold.
Alt gikk bra frem til 12. september da de var ved utkanten av Lena-deltaet. Der kom de ut for en storm som skilte båtene og de fant hverandre aldri igjen. Én av båtene gikk tapt med alle åtte om bord. De Longs båt med 14 mann landet 17. september nord i deltaet hvor de begynte å gå på leting etter en bosetting, men de fleste mennene omkom av sult og utmattelse før de kom seg bort fra deltaet. 9. oktober beordret De Long to av de gjenlevende, William Nindemann og Louis Noros, til å gå foran for å finne folk. Disse to møtte folk 22. oktober og ble tatt med til Bulun, som er hovedbosettingen ved nedre Lenaelven, hvor de ankom 29. oktober. De hadde problemer med å få de lokale innbyggerne til å forstå at det var andre som trengte mer hjelp. Fra De Longs dagbok går det frem at de fleste fra hans båt var døde innen 30. oktober og de siste fire, inkludert De Long selv, døde antagelig kort tid etter.
Den tredje båten under sjefingeniør George W. Melville landet på østsiden av deltaet og ble straks reddet av lokale jegere. De ble tatt med til Bulun. Da Nindemann og Noros ankom, dro Melville av gårde med en redningsgruppe med en gang. De fant et depot De Longs gruppe hadde lagt ned, men ingenting annet etter mennene eller utstyret deres. Melville tok de overlevende videre til Jakutsk og sendte dem hjem til USA mens han selv ble vinteren over for å lete videre etter restene av De Long og de 19 andre antatt døde. Bare 13 overlevde ekspedisjonen. Restene av De Long og hans gruppe ble funnet av Melville våren 1882 og ble gravlagt.
Ekspedisjonen var i utgangspunktet basert på feilaktige vitenskapelige teorier. Uansett ledet det til kartlegging av Lena-deltaet, oppdagelse av noen øyer, oseanografiske funn og identifiseringen av Ostrov Vrangelja som en øy.
Tre år senere, i 1884, ble rester fra Jeannette funnet ved Qaqortoq (Julianehåb) på Grønlands sørvestkyst. Teorien om at det måtte være en øst-vestlig strøm over Polhavet ble fremmet av meteorologiprofessor og Meteorologisk institutts første direktør, Henrik Mohn. Fridtjof Nansen leste om Mohns teori og relaterte den til drivved og jord fra Sibir som han hadde oppdaget i isen utenfor Grønland i 1882. Fra dette kom Nansens plan om å bekrefte øst-vest strømmen ved å drive med Fram over Polhavet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.