Havbunnen, den del av Jordens overflate som er dekket av hav. Havbunnsområdene dekker ca. 361 mill. km2 eller 70,8 % av jordoverflatens samlede areal. Havbunnens gjennomsnittsdybde er om lag 3800 m.

Havbunnen kan inndeles i en rekke topografiske provinser: kontinentalsokkelen, som danner en brem av grunt hav utenfor kontinentenes kyster, omfatter den meget svakt skrånende kontinentalhyllen og den brattere kontinentalskråningen, som fører ned til dyphavet. Gjennomsnittsdypet ved kontinentalhyllens ytterkant er 130 m, mens den nedre grense for kontinentalskråningen kan settes til ca. 2000 m. Videre utgjør kontinentalstigningen, de meget svakt skrånende flater som fører fra sokkelens fot ned til ca. 4000 m; dyphavsslettene, med dybder mellom 4000 og 6000 m, som utgjør nesten 30 % av jordoverflatens areal; midthavsstigningen og midthavsryggene, som dekker ca. 23 % av den samlede jordoverflate, egne provinser. I tillegg har man dyphavsgropene med maksimumsdyp på ca. 11 000 m, og de mer eller mindre oppstikkende undersjøiske fjell, som regel av vulkansk opprinnelse.

Langs de vulkanske midthavsryggene dannes det stadig ny basaltisk havbunnsskorpe som glir utover til begge sider (se platetektonikk). Havbunnsskorpen dekkes med tiden av et tynt lag av løse sedimenter: terrigene sedimenter (sand, slam m.fl.), ført ut i havet fra kystområdene med elver, strømmer og is; biogene sedimenter, avsatt av havorganismer som for en stor del er planktoniske og som har skall av kalk eller kiselsyre (silisiumdioksid, SiO2); og kjemisk utfelte sedimenter, dannet ved kjemiske reaksjoner i vannet og mellom vannet og havbunnsskorpens bergarter. Se også havavsetninger.

De viktigste økonomiske interesser har hittil ligget i kontinentalsokkelens forekomster av petroleum.

Dyphavets mineralressurser har vært kjent i lang tid, bl.a. ble manganknoller (-noduler) funnet av den britiske Challenger-ekspedisjonen allerede i 1872–76. Det var imidlertid først i tiden etter 1960 at undersøkelsene av dyphavene og deres ressurser ble intensivert. Man har funnet at dyphavets sedimenter kan inneholde store konsentrasjoner av forbindelser som er rike på en rekke grunnstoffer, som jern, mangan, sink, kobber og fosfor. Utnyttelsen av mineralforekomstene på havbunnen lar seg realisere teknisk, imidlertid er eiendomsforholdene ennå uklare.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.