Havbunnen, den del av Jordens overflate som er dekket av hav. Havbunnsområdene dekker cirka 361 millioner kvadratkilometer eller 70,8 prosent av jordoverflatens samlede areal. Havbunnens gjennomsnittsdybde er om lag 3800 meter.

Havbunnen kan inndeles i en rekke topografiske provinser: kontinentsokkelen, som danner en brem av grunt hav utenfor kontinentenes kyster, omfatter den meget svakt skrånende kontinenthyllen og den brattere kontinentskråningen, som fører ned til dyphavet. Gjennomsnittsdypet ved kontinenthyllens ytterkant er 130 meter, mens den nedre grense for kontinentskråningen kan settes til cirka 2000 meter.

Videre utgjør kontinentstigningen, de meget svakt skrånende flatene som fører fra sokkelens fot ned til cirka 4000 meter; dyphavsslettene, med dybder mellom 4000 og 6000 meter, som utgjør nesten 30 prosent av jordoverflatens areal; midthavsstigningen og midthavsryggene, som dekker cirka 23 prosent av den samlede jordoverflate, egne provinser. I tillegg har man dyphavsgropene med maksimumsdyp på cirka 11 000 meter, og de mer eller mindre oppstikkende undersjøiske fjellene, som regel av vulkansk opprinnelse.

Langs de vulkanske midthavsryggene dannes det stadig ny basaltisk havbunnsskorpe som glir utover til begge sider (se platetektonikk). Havbunnsskorpen dekkes med tiden av et tynt lag av løse sedimenter: terrigene sedimenter (sand og slam), som blir ført ut i havet fra kystområdene med elver, strømmer og is; biogene sedimenter, avsatt av havorganismer som for en stor del er planktoniske og som har skall av kalk eller kiselsyre (silisiumdioksid, SiO2); og kjemisk utfelte sedimenter, dannet ved kjemiske reaksjoner i vannet og mellom vannet og havbunnsskorpens bergarter. Se også havavsetninger.

De viktigste økonomiske interesser har hittil ligget i kontinentsokkelens forekomster av petroleum.

Dyphavets mineralressurser har vært kjent i lang tid, blant annet ble manganknoller (-noduler) funnet av den britiske Challenger-ekspedisjonen allerede i 1872–1876. Det var imidlertid først i tiden etter 1960 at undersøkelsene av dyphavene og deres ressurser ble intensivert. Man har funnet at dyphavets sedimenter kan inneholde store konsentrasjoner av forbindelser som er rike på en rekke grunnstoffer, som jern, mangan, sink, kobber og fosfor. Utnyttelsen av mineralforekomstene på havbunnen lar seg realisere teknisk, imidlertid er eiendomsforholdene ennå uklare.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.