Havkajakker i fjordlandskap
Havkajakker i fjordlandskap. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

kajakk

friluftsliv
Kajakkpadling har blitt en populær friliuftslivsaktivitet. Her fra Romsdalsfjorden i retning Isfjorden i Rauma i Møre og Romsdal.
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Kajakk er en lang, smal og lett farkost for en eller flere padlere. Kajakkpadling brukes som rekreasjon, trening og til konkurranser, samt til friluftsliv og ekspedisjoner.

Normalt er kajakk en lang og smal enmannsbåt. Den er cirka fem meter lang og en halv meter bred, og har overbygget dekk. Midt på kajakken er det en sittebrønn, også kalt cockpit. Der sitter padleren på et sete med rett rygg og føttene plassert på fotstøtter innerst i cockpiten. Manøvreringen er med åre, ror eller senkekjøl (skeg).

Til fremdriftstak benyttes en dobbelbladet åre. Det skilles mellom europeisk åre, vingåre og grønlandsåre. Årelengden er vanligvis noe over to meter, men tilpasses padlerens høyde og styrke. Vekten på åra varierer i forhold til materialvalg, lengde, årebladstørrelse og -form.

Padletakene skjer vekselvis på begge sider av kajakken. Padlerens kraft og padleteknikk vil påvirke fremdriften.

Kajakktyper

Surfski
Surfski er lange, smale og lette kajakker hvor padleren sitter åpent i sittebrønnen.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0
Skjærgårdskajakk med skeg
Havkajakk har stor sittebrønn, noe som sikrer god bevegelighet og effektiv bruk av ben, hofte og mage til fremdrift. Denne modellen har senkekjøl (skeg) for mer stabil framdrift.
Skjærgårdskajakk med skeg
Av /NTB.

Kajakker er vanligvis støpt i glassfiber eller plastmateriale. Kajakkens lengde, bredde og skrogformen er tilpasset de ulike aktivitetene. Til rekreasjon og friluftsliv finnes et utvalg kajakker som er bygd for å passe padlerens vekt og størrelse.

Av forskjellige typer kajakk finnes blant annet:

Konkurransekajakk

Kajakk K1
En konkurransekajakk er ikke mye bredere enn at hoftepartiet til padleren får plass. Dette gjør den rask, men ustabil i vannet.
Av .
Kajakk K2
K2 konkurransekajakk.
Av .

I banepadling er det konkurransebåter for én, to eller fire padlere.

Benevnelse Antall padlere Største lengde Minste vekt
K-1 1 5,2 meter 12 kg
K-2 2 6,5 meter 18 kg
K-4 4 11 meter 30 kg

I konkurransene er det spesielle krav til konstruksjonen av båtene. Blant annet får kajakken ha ett ror som skal være plassert under kajakkens skrog. Det er lov med en finne i forkant av roret for å hindre at gress henger fast på roret. Båten skal være konstruert som en «sitt i»-båt, og ikke som en «sitt på»-båt (for eksempel som i surfski). Kajakken skal dessuten drives frem ved hjelp av en dobbeltbladet åre.

Konkurransene foregår på stillestående vann («flattvann») mest mulig skjermet for vind, enten innsjøer eller spesialanlegg.

Norgesmesterskap (NM) avholdes hvert år i maraton og kortbanemaraton. Distanser er 200 m, 500 m, 1000 m og 5000 m (i Norge 3000 m).

  • Les mer om kajakk som sport i artikkelen padling.
Padling

Fra starten i en K-4-konkurranse i 1960-årene. Båten i bane 6 er den norske såkalte «gullfireren», der en ser Tore Berger (forrest) og Egil Søby (helt til venstre i billedkanten). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Historikk

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kajakken stammer fra inuitteneGrønland. Kajakken (qajaq) ble brukt til jakt på fisk og sjødyr. Det var en enmannsbåt som var dekket med selskinn, enkel å manøvrere, rask, og oppdriften var god. På dekket av kajakken var fangstredskapene festet, slik at de alltid var for hånden under jakten på hval og sel.

Inuittene lagde også større, åpne båter av skinn og bein som ble kalt umiaq. Disse ble brukt av kvinnene til å transportere mennesker, varer og hunder.

Inuittenes kajakker bestod opprinnelig av et skjelett av tre eller hvalknokler, trukket med selskinn. Disse var nesten alltid beregnet for én mann, som satt i en trang åpning midt i båten, iført en vanntett pels (spruttrekk) som ble snørt rundt sittebrønnen for å holde sjøvannet ute.

En velt i det iskalde vannet var livsfarlig, og inuittene utviklet grønlandsrulle (eskimorulle), som den viktigste redningsteknikken. Grønlandsrulle ble utviklet til nærmest en kunstform. Teknikken omfatter mange metoder med bruk av grønlandsåre, i alle tenkelige omstendigheter, rundt det å velte i kajakk.

Moderne kajakkpadling

Med sixpence og slips i selvbygde seildukskajakker ved Tønsberg i 1936.
Tønsberg Kajakk Klubb .

På 1800-tallet studerte britiske John MacGregor de gamle kajakkene til inuittene. Han hadde et opphold på Grønland som resulterte i design og bygging av en farkost som lignet de ble bruk av de kanadiske urfolkene. Båten, som fikk navnet Rob Roy, ble bygd i London i 1860 og regnes som den første moderne sportskajakken. MacGregor er også grunnlegger av den eldste kanoklubben i verden, Royal Canoe Club. Klubben arrangerte den første kanoregattaen i 1866.

I 1930-årene ble det en oppblomstring i kajakksporten, og flere kajakklubber ble etablert. Oslo Kajakklubb ble stiftet i 1931 og Trondhjems Kajakklubb i 1932. I 1935 ble Tønsberg Kajakk Klubb, Bærum Kajakklubb og Haugesund Kajakklubb stiftet. Før andre verdenskrig kom det flere klubber til. Blant annet Drammen Kajakk-klubb og Norske Gutters Kajakklubb.

Det ble bygd kajakker i kjellere og uthus, og i sløydtimene på skolen fikk elever sette sammen byggesett med spanter, som ble trukket med seilduk og malt. Kajakker til sports- og konkurransebruk ble også bygd i finér og tynne trebord.

Kajakkene hadde gjerne en vimpel på fordekket, og noen modeller hadde både mast og seil. Helt opp til 1960-tallet var kajakkene tyngre og uten ror. Da kom nye materialvalg og kajakker ble produsert nesten utelukkende i glassfiberplast og senere polyetylenplast (PE). Når lav vekt ønskes er også karbonfiber brukt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Øivind Børresen

Når de klassiske kajakkene fra Grønland, og forsåvidt fra hele det Nordamerikanske området, nok var opptil 5 meter, var det fordi både inuiter, aleuter, og alle andre -uter, var korte av vekst. De brukte padlerens kroppsmål for å bestemme lengde og bredde for en personlig tilpasset kajakk. De samme reglene brukt for en moderne europeer gir en lengde på 5,30 - 5,50m. Mine personlige mål tilsier at min personlige kajakk skal være 5,37m. Jeg er 184cm høy. Dessuten: De beste tur- og sjøkajakkene i dag, etter min mening, har ikke ror. De har isteden en kraftig langsgående knekk i skroget mellom side og bunn, sk. "hard chine", slik som inuittenes kajakker,og i tillegg en svakt V-formet bunn. De svinges ved å vippe kajakken på sida: vipp til venstre, padle på venstre side - og kajakken svinger til høyre. Mye mer moro enn ror!I tillegg har slike kajakker en sk. "skeg", en slags senkekjøl plassert under akterskroget, som justerer kajakkens påvirkning av vind og sjø fra sida. Denne "kjølen" var en av de siste tekniske forbedringene som ble gjort på de grønlandske kajakkene, rundt 1920. Inuittenes versjon av "skeg" var ikke justerbar opp/ned - den var spent fast med ei reim rundt skroget - men var hengslet slik at den la seg på sida dersom den traff is e.l. For å sitere, sånn nogenlunde, en av de beste svenske kajakkkonstruktørene - og svenskene er langt framme her: "En kajakk som trenger ror er en mindreverdig konstruksjon."Se forøvrig hjemmesida mi, "Øivinds lyse side".

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg