Ernst Sars

Sars var opptatt av de store linjene i historien. Uten egentlig å kunne kalles filosof hadde han sine åndelige røtter like mye i samtidens filosofi som i samtidens historieskrivning. Mest betydde Auguste Comtes positivisme og Charles Darwins utviklingslære. Det er betegnende at Sars' første forelesninger som stipendiat var «Om udviklingen af en almindelig abstract historisk videnskab».

Sars var universitetsstipendiat i 1870, og professor i historie fra 1874. Fra 1879 stod han midt oppe i politikken, først og fremst som skribent, men også som taler. Utgivelsen av stridsskriftet Historisk indledning til grundloven like før riksrettsvalget i 1882 gjorde ham til en av Venstres fremste teoretikere.

Sars var i 1877–1879 utgiver av Nyt norsk tidsskrift sammen med J. Lieblein, og i 1882–1887 av Nyt tidsskrift sammen med Olaf Skavlan. Begge kom blant annet til å virke som kontaktflater med europeisk åndsliv, og for de konservative kom Sars til å personifisere det europeiske venstre og alle former for radikalisme.

For Sars' syn på nasjonale spørsmål fikk omgangen med Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund O. Vinje mye å si. Sars så oppløsning av unionen med Sverige som den eneste virkelige løsning på striden med svenskene.

Allerede i 1856 vant Sars Kronprinsens gullmedalje på en avhandling om Kalmarunionen. Det var om å gjøre for ham å stille unionen inn i en større sammenheng, og avhandlingen pekte fremover mot hans senere forfatterskap.

I den store avhandlingen Norge under foreningen med Danmark (1858–1865) nådde han ikke helt frem til sitt senere grunnsyn, men allerede her finner vi idéen om at Norge under foreningen med Danmark bevarte sitt nasjonale særpreg, og at dette særpreget bestod i at det norske samfunnet fremfor andre var demokratisk gjennom de norske bøndenes frie stilling. Venstres demokratiske politikk hadde dermed dype røtter i fortiden.

I hovedverket Udsigt over den norske historie (4 bind, 1873–1891) formulerte Sars sin store idé: Norges selvstendighet gikk tapt i middelalderen fordi det gamle aristokratiet gikk til grunne. Men derfor ble også vårt folk i nyere tid et demokratisk bondefolk, og dette var drivkraften i vår politiske og nasjonale nyreising. For venstrepolitikken ble verket et hovedarsenal. Det var også etter forslag fra venstremenn at Stortinget bevilget et ekstraordinært professorat for Sars. I Norges politiske historie 1815–85 (1899–1904) gjør han nasjonalfølelsens vekst til et hovedtema.

Ernst Sars var sønn av Michael Sars og Maren Sars, og bror av Georg Ossian Sars og Eva Nansen.

• Ernst Sars i Norsk biografisk leksikon

• Digitaliserte publikasjoner av Sars hos Nasjonalbiblioteket

• Fulsås, Narve: Historie og nasjon: Ernst Sars og striden om norsk kultur, 1999, isbn 82-00-12985-3, Finn boken
• Jenssen, Dag: Ernst Sars: norsk historie som eksistensiell og europeisk erfaring, 2002, isbn 82-7634-181-0, Finn boken