Ernst Sars, født i Flora, norsk historiker, sønn av Michael og Maren Sars, bror av G. O. Sars og Eva Nansen. Universitetsstipendiat 1870, professor i historie fra 1874. Sars var opptatt av de store linjer. Uten egentlig å kunne kalles filosof hadde han sine åndelige røtter like mye i samtidens filosofi som i dens historieskrivning. Mest betydde Auguste Comtes positivisme og Charles Darwins utviklingslære. Det er betegnende at hans første forelesninger som stipendiat var «Om udviklingen af en almindelig abstract historisk videnskab». Fra 1879 stod han midt oppe i politikken, først og fremst som skribent, men også som taler. Utgivelsen av stridsskriftet Historisk indledning til grundloven like før riksrettsvalget 1882 gjorde ham til en av Venstres fremste teoretikere. Sars var 1877–79 utgiver av Nyt norsk tidsskrift (sammen med J. Lieblein) og 1882–87 av Nyt tidsskrift (sammen med O. Skavlan). Begge kom bl.a. til å virke som kontaktflater med europeisk åndsliv, og for de konservative kom Sars til å personifisere det europeiske venstre og alle former for radikalisme. For hans syn på nasjonale spørsmål fikk omgangen med Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund O. Vinje mye å si. Sars så oppløsning av unionen som den eneste virkelige løsning på striden med svenskene.

Verker. Allerede 1856 vant Sars Kronprinsens gullmedalje på en avhandling om Kalmarunionen. Det var om å gjøre for ham å stille unionen inn i en større sammenheng, og avhandlingen pekte fremover mot hans senere forfatterskap. I den store avhandlingen Norge under foreningen med Danmark (1858–65) nådde han ikke helt frem til sitt senere grunnsyn, men allerede her finner vi idéen om at Norge under foreningen med Danmark bevarte sitt nasjonale særpreg, og at dette særpreg bestod i at det norske samfunn fremfor andre var demokratisk gjennom de norske bøndenes frie stilling. Venstres demokratiske politikk hadde dermed dype røtter i fortiden. I hovedverket Udsigt over den norske historie (4 bd., 1873–91) formulerte han sin store idé: Norges selvstendighet gikk tapt i middelalderen fordi det gamle aristokrati gikk til grunne. Men derfor ble også vårt folk i nyere tid et demokratisk bondefolk, og dette var drivkraften i vår politiske og nasjonale nyreising. For venstrepolitikken ble verket et hovedarsenal. Det var også etter forslag fra venstremenn at Stortinget bevilget et ekstraordinært professorat for Sars. I Norges politiske historie 1815–85 (1899–1904) gjør han nasjonalfølelsens vekst til et hovedtema.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.