Adolf Erik Nordenskiöld var en finsk-svensk polarforsker, geograf og geolog, født i Helsinki og far til E. H. Nordenskiöld. Nordenskiöld måtte forlate Finland etter uforsiktige politiske ytringer og bosatte seg i Stockholm.

Nordenskiöld var professor og bestyrer av Riksmuseets mineralogiske avdeling 1858. Nordenskiöld tok del i Torells Spitsbergen-ferder 1858 og 1861, ledet ekspedisjoner til Spitsbergen 1864 og 1868, da han med skipet Sophia nådde 81° 42ʹ n.br. (18° ø.l.), den høyeste bredde som inntil da var nådd av skip.

Under overvintringsferder til Spitsbergen 1872–1873 iverksatte han omfattende meteorologiske og magnetiske observasjoner på stasjonen. I 1875 nådde han, med den norske fangstskuten Prøven, munningen av Jenisej, året etter med dampskipet Ymer. Etter disse innledende utforskninger planla og gjennomførte han 1878–1879 som den første, ferden gjennom Nordøstpassasjen med dampskipet Vega. I 1883 utforsket han Grønlands innlandsis.

Nordenskiöld utfoldet en banebrytende virksomhet for kartografiens historie ved to verker, Facsimile atlas (1889), gjengivelse med tekst av de viktigste kart før år 1600, og Periplus (1897), som behandlet eldre kartografi og særlig middelalderens håndskrevne sjøkart.

Han skildret sine reiser og la frem deres vitenskapelige resultater i

  • Utkast til Isfjordens og Belsounds geologi (1874–1875)
  • Vegas färd kring Asien och Europa (1880–1881)
  • Vega-expeditionens vetenskapliga iakttagelser (5 bind, 1882–1887) 
  • Studier och forskningar, ett populärt vetenskapligt bihang til Vegas färd (1884).

Nordenskiöld var medlem av Riksdagen i flere perioder; etter ferden gjennom Nordøstpassasjen ble han opphøyet til friherre, og 1893 ble han medlem av Svenska Akademien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.