Andreas Aubert, født i Oslo, norsk kunsthistoriker, sønn av L. C. M. Aubert. Etter teologisk embetseksamen 1877 begynte Aubert å utdanne seg til maler, men gikk snart over til kunsthistoriske studier. På sine reiser, bl.a. 1882–84 i Paris, kom han i nær kontakt med moderne kunstretninger; i Norden var han en av de første som ivret for impresjonismen, i en artikkel om Monet (Aftenposten 1883).

Som kunstkritiker i Morgenbladet, Aftenposten og senere Dagbladet var han helt fra slutten av 1870-årene de unge kunstnernes utrettelige forkjemper; særlig gjaldt det de nasjonalt orienterte kunstnere, Gerh. Munthe, Werenskiold, Kittelsen og Harriet Backer. Selv tok han som en av de første opp et vitenskapelig studium av norsk folkekunst i Den dekorative farve (1896). Men også dansk kunst stod hans hjerte nær, liksom han hadde åpent øye for dannelsesverdiene i den klassiske kunst.

Hans hovedverk som kunsthistoriker ble imidlertid den grunnleggende monografi Professor Dahl (1893) med tillegget Den nordiske naturfølelse og professor Dahl, som 1896 skaffet ham statsstipendium som forsker og året etter doktorgraden.

Gjennom dette arbeid kom han inn på studiet av tysk romantisk malerkunst, og i Runge und die Romantik (1909) og det etterlatte fragment Caspar David Friedrich (1915) trakk han disse kunstnere frem av glemselen. Studier i Italia 1896–98 resulterte i Cimabue-studien Die malerische Dekoration der San Francesco Kirche in Assisi (1907). Populære arbeider er Norges malerkunst (1900) og de to små bøker om Fra Giovanni da Fiesole (1905) og J. F. Millet (1906). Et utvalg av hans artikler og avhandlinger ble utgitt 1917 av C. W. Schnitler under tittel Norsk kultur og norsk kunst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.