flatormer

CC BY 2.0 — Pseudobiceros av Mattias Liffers.

Flatormer, dyrerekke (Platyhelminthes) av flate, bilateralt symmetriske dyr. Regnes blant de mest primitive av flercellete dyr, og hører til de acoelomate dyr innen Protostomia. Rekken er meget omfattende, og det er beskrevet ca. 34 000 arter på verdensbasis. Rekken omfatter en klasse med frittlevende arter, og tre klasser med parasitter. Det er registrert ca. 550 arter av flatormer i Norge, fordelt på de fire klassene.

De fleste flatormene er hermafroditter med både hannlige og hunnlige kjønnsorganer i én og samme kropp. De er uten kroppshule og endetarmsåpning. Blant klassene bendelormer og ikter finnes arter som kan infisere mennesker, eller føre til infeksjoner.

Bygning og levevis

Flatormene er vanligvis temmelig flate, med flat bukside og litt hvelvet ryggside som går over i hverandre langs en temmelig skarp kant. I de fleste tilfeller kan man også skjelne mellom en forende (som vender fremover i den vanlige bevegelsesretningen) og en mer tilspisset bakende. Kroppsoverflaten er dannet av et enlaget epitel, huden, som på overflaten bærer flimmerhår eller, især hos parasittene, en kraftig cuticula.

I dyrerikets utvikling er dette de første dyr med en ekte mesoderm. Under huden har de en hudmuskelsekk av kryssende fibre som ligger parallelt med hudoverflaten; muskelfibrer krysser også gjennom dyret i alle retninger og er godt forankret i hudlaget, så bevegeligheten og evnen til å endre kroppens form er meget stor. Kroppshule mangler; mellomrommene mellom de indre organene (tarmkanal, nervesystem, ekskresjons- og forplantningsorganer) er fylt opp av et bindevev eller parenkym med ganske store celler.

Meget stor utbredelse, lever i fersk- og saltvann fra overflaten ned til de største dyp, videre i våt jord, fuktig råtnende treverk, mellom myrplanter osv. De viser også alle overganger fra helt frittlevende arter (flimmerormer) gjennom tilfeldige eller leilighetsvise snyltere til rene parasitter (ikter og bendelormer).

Fordøyelse

Tarmkanalen er temmelig variabel i utforming. Den har bare en åpning, munnen, som derfor også gjør tjeneste som utførselsåpning for ekskrementene. Munnen fører inn i et oftest muskuløst svelg og videre inn i en fordøyende tarm, som kan være ugrenet, men som oftest er mer eller mindre grenet. Hos de mest spesialiserte tarmsnylterne, bendelormene, mangler tarmkanalen helt.

Respirasjonen

Respirasjonen foregår ved gassutveksling gjennom huden. Flatormene har heller ikke organer som sørger for sirkulasjon av kroppsvæsken. Ved at de er så flate spres stoffene hurtigere i kroppen.

Nervesystem

Nervesystemet består vanligvis av to mer eller mindre utviklede nerveknuter (hjerneganglier) nær forenden av kroppen, og fra dem går det ut et forskjellig antall langsgående nervestrenger; ofte kan to på buksiden av dyret være sterkere utviklet. Fra nerveknutene og strengene går det ut finere nervetråder til alle deler av kroppen. Frittlevende flatormer, og flatormer som snylter utenpå andre dyr (ektoparasitter), har meget enkelt bygde, lysoppfattende sanseorganer eller øyne. Ofte er også sanseorganene særlig sterkt samlet i forenden av dyret eller på et fremspring på hver side av forenden. Ofte er det også et par sansegroper her, som sannsynligvis står for den kjemiske sanseoppfatningen.

Ekskresjon

Hos mange arter diffunderer avfallsstoffene direkte ut gjennom huden. Men mange arter har spesielle ekskresjonsorganer, såkalte protonefridier. De er et system av kanaler med flammeceller, som gir sirkulasjon. Ekskresjonen fra parenkymet skjer gjennom kanalveggenes epitel. Kanalene samler seg til to hovedkanaler, en langs hver side av dyret, og hovedkanalene går sammen bak og munner ut i en åpning bak på kroppen. Funksjonen av protonefridier er ikke helt klarlagt, men foruten å skille ut avfallstoffer, bidrar de til osmoregulering.

Forplantning

Arter av flatormslekten *Pseudobiceros* er hermafroditter. De har to peniser som brukes til å injisere sperm inn i partneren.

Penisfekting av Nico Michiels .

CC BY 3.0 — Arter av flatormslekten *Pseudobiceros* er hermafroditter. De har to peniser som brukes til å injisere sperm inn i partneren.

Penisfekting av Nico Michiels .

Forplantningsorganene er oftest hermafrodittiske og forholdsvis store. Likevel er kryssbefruktning det vanligste. Paringsorganer er som regel til stede, men har meget forskjellig bygning. Utførselskanaler er dannet av mesoderm. Eggene er enkle eller sammensatte; i siste tilfelle føyes plommerike næringsceller, som kommer fra særskilte plommekjertler, til eggcellen etter at den er befruktet. Hele det sammensatte egget som dannes på denne måten, omgis med et kraftig skall. Eggene kan være forholdsvis store (tverrsnitt omkring 1 mm). Fosterutviklingen kan ofte gå temmelig langt før egget legges. Eggene utvikler seg til små, flimmerkledde larver som må gjennomgå en innviklet forvandling (metamorfose) for å bli fullt utviklede flatormer.

Systematikk

Flatormene deles i fire klasser: flimmerormer (Turbellaria), haptormark (Monogenea), ikter (Trematoda), og bendelormer (Cestoda). I tidligere litteratur ble haptormark også kalt monogene ikter. Nyere undersøkelser har vist at haptormark er mer i slekt med bendelormer enn med ikter, og den tidligere betegnelsen er derfor misvisende.

I eldre systematikk ble flatormene regnet som en klasse av en omfattende samlerekke ormer (Vermes).

Litteratur

Brusca, R. C. & Brusca, G. J. Invertebrates, 2nd Edition. 936 sider. Sinauer Asssociates, Massachusetts. (2002).
Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010).
Lokki, J. (red.) Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. (Oversatt til norsk ved Lauritz Sømme). Bertmark Norge. (2003).
Pechenik, J.A. Biology of the invertebrates. 7th edition. 606 sider. McGrawHill. (2015).