flatormer

Flatormene er vanligvis temmelig flate, med flat bukside og litt hvelvet ryggside som går over i hverandre langs en temmelig skarp kant. I de fleste tilfeller kan man også skjelne mellom en forende (som vender fremover i den vanlige bevegelsesretningen) og en mer tilspisset bakende. Kroppsoverflaten er dannet av et enlaget epitel, huden, som på overflaten bærer flimmerhår eller, især hos parasittene, en kraftig cuticula.

I dyrerikets utvikling er dette de første dyr med en ekte mesoderm. Under huden har de en hudmuskelsekk av kryssende fibre som ligger parallelt med hudoverflaten; muskelfibrer krysser også gjennom dyret i alle retninger og er godt forankret i hudlaget, så bevegeligheten og evnen til å endre kroppens form er meget stor. Kroppshule mangler; mellomrommene mellom de indre organene (tarmkanal, nervesystem, ekskresjons- og forplantningsorganer) er fylt opp av et bindevev eller parenkym med ganske store celler.

Meget stor utbredelse, lever i fersk- og saltvann fra overflaten ned til de største dyp, videre i våt jord, fuktig råtnende treverk, mellom myrplanter osv. De viser også alle overganger fra helt frittlevende arter (flimmerormer) gjennom tilfeldige eller leilighetsvise snyltere til rene parasitter (ikter og bendelormer).

Forplantningsorganene er oftest hermafrodittiske og forholdsvis store. Likevel er kryssbefruktning det vanligste. Paringsorganer er som regel til stede, men har meget forskjellig bygning. Utførselskanaler er dannet av mesoderm. Eggene er enkle eller sammensatte; i siste tilfelle føyes plommerike næringsceller, som kommer fra særskilte plommekjertler, til eggcellen etter at den er befruktet. Hele det sammensatte egget som dannes på denne måten, omgis med et kraftig skall. Eggene kan være forholdsvis store (tverrsnitt omkring 1 mm). Fosterutviklingen kan ofte gå temmelig langt før egget legges. Eggene utvikler seg til små, flimmerkledde larver som må gjennomgå en innviklet forvandling (metamorfose) for å bli fullt utviklede flatormer.

Flatormene deles i fire klasser: flimmerormer (Turbellaria), haptormark (Monogenea), ikter (Trematoda), og bendelormer (Cestoda). I tidligere litteratur ble haptormark også kalt monogene ikter. Nyere undersøkelser har vist at haptormark er mer i slekt med bendelormer enn med ikter, og den tidligere betegnelsen er derfor misvisende.

• Brusca, R. C. & Brusca, G. J. Invertebrates, 2nd Edition. 936 sider. Sinauer Asssociates, Massachusetts. (2002).
• Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010).
• Lokki, J. (red.) Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. 309 sider. (Oversatt til norsk ved Lauritz Sømme). Bertmark Norge. (2003).
• Pechenik, J.A. Biology of the invertebrates. 7th edition. 606 sider. McGrawHill. (2015).